Regjeringen er på villspor i sin barnehagemelding

I Meld. St. 19 gir regjeringen signaler om at de investerer i barnehagefeltet med forventninger om bestemte resultater. Regjeringen ønsker å tydeliggjøre barns utbytte av å gå i barnehagen. Jeg stiller spørsmål til Regjeringens behov for å forhåndsdefinere barnehagelivet. Det gir inntrykk av at det finnes en metode som «virker».

Regjeringen beskriver et ønske om å oppnå økt kvaliteten i barnehagen, og det er selvsagt prisverdig. Samtidig gir regjeringen uttrykk for at veien til økt kvalitet går gjennom et tydeligere målbart utbytte for barnehagen. Utbytte barn har av barnehagen skal måles gjennom ulike krav regjeringen ønsker å sette for hva barn skal kunne når de begynner på skolen, blant annet å snakke norsk.

Kravene skal oppnås gjennom en systematisk pedagogisk praksis med blant annet systematiske vurderinger, tydeligere retningslinjer i Rammeplanen og språknormer. Stortingsmeldingen gir dermed inntrykk av at det finnes en metode for å sikre god kvalitet i alle barnehager. Og metoden går ut på å tydeliggjøre føringer og rammer, og hyppigere kontrollere og vurdere oppnåelse og utbytte i forhold til rammebetingelsene. Hvis regjeringen sitter med forståelsen av at økt kontroll og systematikk er grunnlaget for å skape kvalitet i barnehagen er det svært bekymringsfullt!

Biesta (2014) problematiserer den tette koblingen mellom økonomi og utdanningssektoren. Når man investerer med en forventning om bestemte resultater blir det fort naturlig å ty til pedagogiske programmer og læringsmål som skal love resultater og en mer fokusert utdanning. Da glemmer man noe vesentlig hevder Biesta: Utdanning innebærer alltid en risiko. Risikoen er der fordi utdanning ikke er et teknisk maskineri, men et møte mellom mennesker.

Utdanning handler like mye om relasjoner mellom mennesker som om mål og metoder. Og kvaliteten i barnehagen kommer i stor grad til uttrykk gjennom kvaliteten i disse relasjonene. Gode relasjoner krever at man gir av seg selv, er tilstedeværende, oppmerksom og anerkjennende i møte med den andre. Når regjeringen nå går i helt motsatt retning og ønsker å okkupere mer av barnehagepedagogens tid gjennom krav og vurderinger, fremfor å gi pedagogene mer tid til å bygge relasjoner, er vi på villspor.

Hanna Arendt (1985) beskriver hvordan ethvert menneske, ved å bli født inn i denne verden, er en helt ny begynnelse. Og denne nye begynnelsen står alltid i opposisjon til sannsynligheter som lar seg beregne statistisk, den er alltid det uendelig usannsynlige. Arendt viser til hvordan det faktum at mennesket er utstyrt med evnen til å handle, i betydningen begynne noe nytt, betyr at det unndrar seg enhver overskuelighet og beregnelighet. Man kan ikke forvente det rasjonelle og beregnelige i menneskelige relasjoner. Dette kan sees i sammenheng med det Biesta omtaler som den vidunderlige risikoen ved utdanning.

Det er en risiko her fordi utdanningen omhandler mennesker som i kraft av å være unike og handlende kan tilføre noe nytt i de relasjonene utdanning åpner for. Den vidunderlige risikoen ligger i å aldri kunne vite hva den andre er eller skal bli. I å aldri vite hva relasjonene mellom mennesker kan åpne for å skape. Risikoen representerer noe uberegnelig, den lukker muligheten for forhåndsdefinering. Men samtidig åpner den muligheter for å bli overrasket, inspirert, rørt, beveget. Sagt på en annen måte: relasjoner er et vågestykke med uendelige og uante potensialer. Oppfordringen går derfor til regjeringen om å verdsette at utdanning er et møte mellom mennesker, og la pedagogisk arbeid i barnehagen forbli en praksis der potensialene i disse relasjonene utforskes!

Referanser:

Arendt, H. (1958). The human condition. Chicago: The University of Chicago Press

Biesta, G. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Bergen: Fagbokforlaget