Når samordning blir viktigere enn fag

Daværende kunnskapsminister Tora Aasland hadde nok mest lyst til å slå sammen de såkalte BSV-utdanningene høsten 2011 (Barnevernpedagog/ Sosionom/ Vernepleier), men departementet valgte i siste runde likevel å beholde dem. Ryktene sier at embetsverket la et sterkt press på statsråden i denne saken – og at hun dermed snudde. I Stortingsmelding 13 (2011-12) «Utdanning for velferd. Samspill i praksis», ble det foreslått at de tre utdanningene skulle fortsette side om side, men det skulle også settes i gang et arbeid for å se på mulighetene for samkjøring og felles undervisning.

I mellomtiden har barnevernpedagogutdanningen feiret sitt 50-års jubileum. Den startet i 1963 ved en av de institusjonene som etter hvert ledet til dannelsen HIOA, nemlig Norges kommunal- og sosialskole. I forbindelse med jubileet laget lærerne ved utdanningen en jubileumsblogg som dokumenterer dagens virksomhet så vel som deler av historien – JUBEL. I JUBEL-bloggen hilses utdanningen blant annet fra fagstatsråd Solveig Horne. Hun sier blant annet i sin hilsningsvideo: «Me er så heldige her i Norge at vi har ein eigen barnevernutdanning. Det er det mange andre land som misunner oss at me har».

Det nye i saken er at Universitets- og høgskolerådet, på oppdrag fra et Kunnskapsdepartement som ser ut til å drikke mye tran for tiden, er i full gang med å utrede mulighetene for å finne fram til mest mulig samordning, dersom sammenslåing ikke lar seg gjennomføre. Det såkalte Sosialfagsprosjektet leverte sin «Fase 1»-rapport i desember. Hovedkonklusjonen oppsummeres slik: «Nye og økte kompetansekrav fra tjenestene og fagmiljøene kan ikke møtes bare ved å justere innhold og organisering av dagens tre profesjonsutdanninger på bachelornivå». Sosialfagsprosjektet betegner denne første fasen «utforskende». Mon det. Det inntrykket som danner seg er snarere at mye av grunnlaget for konklusjonene er lagt på forhånd. Denne delen av bildet skal likevel få ligge her. Jeg vil heller diskutere innhold.

Hvorvidt Kunnskapsdepartementet havner på sammenslåing eller sterk/svak samordning, er ikke godt å si i dag. Men det er ikke en overdrivelse å si at det høyst sannsynlig vil ende med en modell som er samordnet på ett eller annet vis. Det bemerkelsesverdige er at det ikke føres faglige argumenter for tanken om å slå sammen. Altså argumenter som springer ut fra profesjonenes praksis og teori. Eller fra deres forskningsbase, for den sakens skyld.  Eller, og aller viktigst, ut fra klientenes behov – i dette tilfelle; utsatte barn og ungdom og deres familier. Argumentene er organisatoriske og administrative. Vi er nemlig midt i det jeg vil kalle samordningstiåret. Organisering av offentlig sektor er det store mantraet. Effektivitet står som en sentral verdi. De førende krefter bygger på ideer om forenkling, strømlinjeforming, kontroll og rapportering. Vi har sett tendensene lenge, og samtidig tydeliggjøres de i den tiden vi er inne i.  Det er derfor vurderingene av disse utdanningenes framtid ikke sees nedenfra, fra de hjelpetrengendes ståsted. De søkes utviklet ovenfra, fra den moderne velferdsstatens perspektiv. Det rasjonalet som ligger til grunn framføres som om det ikke er sånn at det forsvarer visse interesser og delvis overser andre. Argumentet «nødvendig bortenfor bevisbyrde» brukes framfor egentlig, faglig argumentasjon.

I en slik tankegang passer det svært godt med èn sosialarbeiderutdanning. Det er enklere å kontrollere èn profesjon og dessuten er det enklere å tvinge den inn i de til enhver rådende politiske strømningene.  Samordningsstaten er ikke spesielt interessert i det komplekse. Den søker å forenkle, håndtere og å kvittere ut problemene. En samordnet profesjon blir lett en lydig profesjon. Dèt passer samordningsarkitektene utmerket.

For min egen del er det ett ord som i hele sitt innhold forklarer hvorfor jeg vil holde den utdanningen jeg selv er ansatt ved som en separat utdanning. Det ordet er barn. Jeg vil alltid forsvare at vi i Norge har en spesiell utdanning rettet mot barn - og ungdom. Og som spesielt søker å komme utsatte barn og ungdom i møte. Det særlige barneperspektivet i utdanningen er et av de klokeste utdanningsgrepene våre sekstitallpolitikere og byråkrater foretok. Det har nemlig vist seg gang på gang at barneperspektivet blir borte i velferdsstatens mange krinkelkroker. I den aller mest oppdaterte barneforskningen, som blant annet drives på HIOA, er det tydelig hvor overmåte lett det er å overse barns eget perspektiv - selv innen profesjoner som arbeider med barn. Og da er det de utsatte barna som blir tydeligst marginalisert. Det undrer meg virkelig at dette standpunktet skal være vanskelig å få gjennomslag for i det moderne Norge.

På samme måte har både vernepleierne og sosionomene sine domener, og sine særlige feltspesifikke områder å ivareta. Det bør de få støtte til. Derfor skal vi fortsatt ha tre utdanninger. De tre utdanningene ivaretar behovet for spesialisert oppgaveløsning. Og så lenge studentene får god opplæring i det fellesfaglige og det tverrfaglige, vil de også kunne ivareta almene hensyn, ikke bare særlige, og kanskje sære, faghensyn.

Ute på arbeidsplassene møtes de tre profesjonene. Der settes det ofte pris på innholdet i den faglige ryggsekken hver av dem bringer med seg. Et team der kun to av dem er representert, og som så styrkes av en utøver med den tredje utdannelsen, vil bli et sterkere team. Det vil styrkes – både med muskler og bredde.

Mitt prosjekt blir å argumentere for en utdanning som søker å gi samfunnet den profesjonsutøveren utsatte barn og unge har bruk for.