Kjønnsubalanse
Bare seks kvinnelige professorer er nevnt på Stortinget i år
— Det er såpass brutalt at når man ønsker å bringe autoritet inn i diskusjonen, så skyver man gjerne en høy, mørk mannlig professor fremfor seg, sier en av de seks kvinnelige professorene.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Lurer du på hvilke og hvor ofte norske professorer er nevnt på Stortingets talerstol eller i skriftlige spørsmål i år?
Khrono har gjort matten. Tallene viser at det totalt er 34 professorer som er nevnt i hele 2020 (se oversikt nederst i saken).
Av disse er 6 kvinner og 28 menn. Altså er prosentandelen 18 prosent kvinner og 82 prosent menn.
Ser vi på det totale antall nevnelser, ser det enda skjevere ut, ettersom samtlige kvinnelige professorer kun ble nevnt én gang.
67 ganger er professorer nevnt i spørsmål eller referater på Stortinget i år. Bare seks ganger ble kvinnelige professorer nevnt. Det gir en kvinneandel på 9 prosent.
Til sammenligning var 32 prosent av dosent- og professorstillinger i 2019 besatt av kvinner, ifølge Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif).
— Ja, dette er ikke noen tilfeldighet. Dette er ganske typisk. Det er nesten overraskende at det er såpass mange kvinner som seks, sier jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg.
— Man leter etter autoritet
Høgberg er blant de seks kvinnene som ble nevnt av politikerne i året 2020. Hun tror man hadde fått et ganske likt regnestykke om man begynte å telle i saker i mediene.
— Det er såpass brutalt at når man ønsker å bringe autoritet inn i diskusjonen, så skyver man gjerne en høy, mørk mannlig professor fremfor seg. For det man leter etter rent psykologisk er autoritet. I dette spillet vil kun kvinner som oppfattes som spesielle autoriteter eller de som jobber med fagområder som er kvinnedominert, bli nevnt. Men i det øyeblikket man finner en mann, så velger man menn, sier Høgberg.
Jeg mener det er et demokratisk problem at det som sies av kvinner ikke blir lyttet til i like stor grad som det som sies av menn.
Curt Rice
En grunn til at kvinner sjeldnere oppfattes som autoriteter, kan være måten de kommuniserer på, tror Høgberg.
— En del menn, men absolutt ikke alle, har en veldig lav terskel for å gå ut i media og mene ting veldig sterkt, uten å nødvendigvis ha særlig grunnlag for det, og dermed fremstå som autoriteter. Kvinner er mer forsiktige, de bruker mer tid og sier oftere nei til ulike henvendelser, sier Høgberg og fortsetter:
— For å være ærlig, så kan kvinner være mer samvittighetsfulle forskere og er ofte mer grundige. På godt og vondt. Man kan fort overtenke som kvinne. Men på grunn av dette vil det være mer verdifullt for for eksempel politikere å henvise til menn, fordi folk som regel har lest om vedkommende i avisene.
Jussprofessorenes år
Det er kanskje ikke overraskende at jussprofessorer dominerer toppen av siteringslisten i koronaåret 2020.
Alle unntatt to av professorene som er nevnt mer enn en gang er jussprofessorer.
I tillegg er det en medisinprofessor og han som troner øverst er økonomiprofessor Steinar Holden, som er nevnt 12 ganger.
Holden ble allerede i mars utnevnt som leder for ekspertutvalget som skulle se på de økonomiske konsekvensene av koronapandemien.
De seks kvinnene på lista, jussprofessor Ingunn Ikdahl (UiO), jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg (UiO), pedagogikkprofessor Kari-Anne Næss (UiO), pedagogikkprofessor Marie-Lisbet Amundsen (USN), medisinprofessor Hilde Grimstad (NTNU) og professor i helsetjenesteforskning, Karina Aase (NTNU) er alle nevnt en gang.
— Et demokratisk problem
Leder i Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, Curt Rice, forventet en viss ubalanse, siden professorgruppa i Norge allerede er skjevfordelt.
Likevel mener han 6 mot 28 er problematisk.
— Dette viser at det som får en politikers interesse er heller det som er sagt av menn enn kvinner. Så kan man jo spørre om hvordan ting blir sagt har noe med saken å gjøre, at menn oftere kommer med spissformuleringer, sier Rice.
Og det kan ikke være et mål at alle skal måtte spissformulere eller invitere til konflikt for å bli hørt, mener Rice.
— Jeg mener det er et demokratisk problem at det som sies av kvinner ikke blir lyttet til i like stor grad som det som sies av menn, sier Rice.
Generelt mener Rice at tallene viser at det er vanskelig å fange politikernes oppmerksomhet. Han synes også det er leit at det ikke er et større interessefelt på Stortinget.
— Vi i forskningsverdenen har en jobb å gjøre for å kunne nå politikerne. Vi må formidle mer og mer. Jeg har lenge tenkt at Norge har en betydelig mangel på «science journalism». Mer av det tror jeg kunne hjulpet, sier Rice.
