Professor Nils Pharo på OsloMet mener atdet er studentene som får lide mest når det automatisert timeplanregime lokaliserer undervisning langt vekk fra instituttet studentene har forankring på. Her fra studiestart OsloMet/HiOA. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Professor Nils Pharo på OsloMet mener atdet er studentene som får lide mest når det automatisert timeplanregime lokaliserer undervisning langt vekk fra instituttet studentene har forankring på. Her fra studiestart OsloMet/HiOA. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Timeplantull og algoritmer på avveie

Timeplansystem. Professor Nils Pharo på OsloMet beskriver et automatisert timeplansystem som gjør at studentene hans har undervisning alle andre steder enn der studentenes hovedinstitutt er lokalisert, og han spør om man ofrer studiemiljøet på teknologiens alter.

Publisert

Høsten 2018 underviste jeg i faget BIB2500 Brukere og systeminteraksjon ved OsloMet – storbyuniversitetet. Med noen ytterst få unntak var forelesninger og seminarer lagt i en forelesningssal og et seminarrom i Pilestredet 48, samme bygg som instituttets kontorer og studentenes arbeidsplasser og bokskap. Timeplanen var et resultat av nitid arbeid fra timeplanansvarlig for fakultetet. I år har algoritmene overtatt.

Det problematiske med automatisering av slike avgjørelser er at det er vanskelig å plassere ansvar. Hvem kan rydde opp i dette?
Nils Pharo
Professor, OsloMet

Ingen undervisning i Pilestredet 48 i «mitt» fag, i stedet er den lagt til i alt fem rom fordelt på fire andre bygg på campus. Mine kollegaer på Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag forteller alle den samme historien. Dette vil utvilsom føre til frustrerte studenter og mye plunder med PCer og teknologisk infrastruktur fra sted til sted. Studentene vil opplagt lide mest under dette, med studenter som mister sin identitet og tilknytning til campus.

Hvordan har dette skjedd? Det er lett å se for seg at rasjonalisering av rom- og timefordeling for 20.000 studenter ved hjelp av automatiserte rutiner kan være en god idé. Da må imidlertid kunnskaper om målgruppen – studentene og lærerne – vektlegges i algoritmene. Jeg mistenker at algoritmene innbakt i timeplansystemet har tilgodesett noen studier framfor andre, men det er vanskelig å gjøre en systematisk undersøkelse av dette, og mine tilfeldige oppslag på rom i forskjellige bygg beviser ikke noe.

Det problematiske med automatisering av slike avgjørelser er at det er vanskelig å plassere ansvar. Hvem kan rydde opp i dette? Det er teknisk mulig å legge føringer på algoritmene som tilsier at emner med Kode XXX skal plasseres i Bygg YYY. Hvem skal gjøre dette – rektor? Vi må ikke ofre studiemiljøet på teknologiens alter.