Strukturreform som sentraliserer

Ved gjennomføringen av strukturreformen i universitets- og høyskolesektoren var målet bedre kvalitet gjennom sammenslåing. Senterpartiet advarte mot at reformen ville resultere i sentralisering. Fra statsråden i Kunnskapsdepartementet og stortingsflertallet ble dette kategorisk avvist som skremselspropaganda. Omkvedet var tvert imot at ingen campuser skulle bli nedlagt, alt skulle utvikles videre.

Men i et system der alle høyskoler og universiteter nå skal presses gjennom den samme kverna så oppstår det etter hvert utfordringer. For som ved strukturendringer ellers er det også her snakk om å ta ut synergieffekter ved å se fordeling av studietilbudene under ett. I klartekst betyr det å redusere enheter for å spare penger. Utfordringene omkring dette blir stadig tydeligere og det hjelper ikke på at finansieringssystemet blir en drivende faktor. Historiske skjevheter i finansieringen mellom institusjonene er ikke bare videreført, men i praksis forsterket gjennom innføringen av nye indikatorer som gir størst uttelling for dyre universitetsfag og i disfavør av de tradisjonelle høgskoleutdanningene som lærerutdanning og sykepleierutdanning.

Midt i alt dette kan det være på sin plass å minne om hva som var og er hovedoppgaven til de gamle høyskolene. Det er å utdanne godt kvalifisert arbeidskraft til næringsliv og offentlig sektor i de ulike regionene. Med god grunn har båndet mellom de gamle høyskolene og det regionale næringslivet vært svært sterkt.

Strukturreformen har ført til at tradisjonelt ulike samfunnsoppdrag og studietilbud nå er slått sammen i felles institusjoner. Mange av de som i utgangspunktet var fristet av universitetsstatus og som så dette som mulighet til bedre rammebetingelser, må nå være skuffet og bekymret. Med svekket finansiering, nye krav om mastergrader, Ph.d, forskning og publisering og krav om mer effektivitet, blir det strammere forhold for de gamle høyskolene som nå inngår i nye universitet eller sammenslåtte høyskoler. Da skjer det som gjerne skjer i slike prosesser: man begynner å diskutere framtidig studiestedstruktur. Med andre ord man begynner å planlegge for nedlegging av campuser.

Denne prosessen skjer helt utenfor all politisk debatt. Alt er «outsourcet» til institusjonene selv. Ingen vil svare når politiske partier spør. Hverken statsråden eller høyskolene og universitetene selv. Regjeringen toer sine hender og har overlatt problemet til institusjonene, og resultatet er at styrene ved flere nye universitet nå sitter og drøfter nedlegginger av campus og studiesteder.

Nedlegging kan få store negative konsekvenser både for institusjonene selv, for næringslivet i de berørte regionene og for andre viktige tilbud i regionene som er avhengig av tilgang på kompetent arbeidskraft og relevant forskning.

La meg ta to eksempler fra Nord Universitet. Det ene gjelder sykepleieutdanningen i Namsos. Forbindelsen mellom denne utdanningen og virksomheten ved Namdal sykehus er avgjørende. Forsvinner sykehuset, så forsvinner sykepleierutdanningen. Forsvinner sykepleieutdanningen, så er sykehuset satt i en svært vanskelig situasjon. De er gjensidig avhengig av hverandre. Denne symbiosen var vært til fordel for alle i Namdalen. Et annet eksempel er farmasiutdanningen i Namsos. Den er utviklet i nært samarbeid med oppdrettsnæringa langs Namdalskysten. Forsvinner denne utdanningen fra Namsos vil det være et stort tap for næringa. Slik kunne man ha tatt eksempel etter eksempel. Men sammenhengene mellom offentlig sektor og regionalt arbeidsliv sitt behov for kompetanse og arbeidskraft er tydeligvis ikke så viktig lengre. Det båndet er i ferd med å brytes. Nå er det ikke profesjonsutdanningen i seg selv som er viktig, det er antall masterløp, doktorgrader og hvor forskningsbasert man kan bli.

Utfordringen er mest uttalt ved Nord-universitet (Nord-Trøndelag og Nordland) som i dag har 8 campuser og ved Universitet i Sørøst Norge (Vestfold og Telemark) som også har 8 campuser. Rektor ved det sistnevnte, Petter Aasen, sier rett ut til Khrono 22.11.18 at «styret må vurdere om opprettholdelse av alle 8 campuser er faglig og økonomisk forsvarlig». Det er grunn til å regne med at Høgskulen på Vestlandet og Høyskolen i Innlandet etter hvert kommer i samme situasjon.

Med en sentralisering av studiesteder vil man for alvor ha omformet høyskolesektoren og revet i stykker båndet mellom utdanningstilbud i en region og behov for arbeidskraft og kompetanse i det regionale næringslivet. Det er all grunn til å se mørkt på det som ligger foran oss og ikke minst på den politiske ansvarsfraskrivelsen vi kommer til å høre fra de partiene som igangsatte strukturreformen.

SP mener den pågående situasjonen viser at strukturreformen ble sjøsatt med mangelfull ballast. Regjeringen startet i feil ende og neglisjerte behovet for en grundig drøfting av arbeidsdelingen mellom høyt profilerte universitet og øvrige utdanningsinstitusjoner, samt ivaretakelse av høgskoleoppdraget. Kombinert med et finansieringssystem som forsterker skjevhetene i sektoren settes nå institusjonene under press. I en slik situasjon kan ikke regjeringen lenger lene seg tilbake som stille tilskuere til intern kannibalisme og sentralisering ved institusjonene, men må ta ansvar. Blant annet må en utvikle en strategi som ivaretar de særskilte behovene ved flercampusinstitusjonene, og som sikre en fornuftig struktur som ivartar samfunnsoppdraget til institusjonene generelt og profesjonsutdanningene spesielt.

(Innlegget er først publisert i Universitetsavisa.)