Hvordan skal vi bekjempe fattigdommen i Norge?

Vi hører ofte at Norge har lite fattigdom, men det er grunn til å nyansere dette bildet. Norge var i 2015 på tiende plass av 31 land med hensyn til å ha lavest andel fattige innbyggere under 65 år før sosiale overføringer, blant annet trygd og sosialhjelp. Gitt at norsk økonomi slapp lettere enn de fleste andre land fra følgene av finanskrisen fra 2008 og framover, er ikke dette spesielt imponerende. Når Norge ikke kom dårligere ut, henger det i høy grad sammen med at vi hadde høy yrkesdeltakelse og lavere spredning i lønnsnivå takket være solidarisk lønnspolitikk, enn de fleste andre europeiske land.

I 2015 var det bare seks europeiske land som hadde lavere andel fattige blant folk i jobb enn Norge. Ser vi på andel fattige blant personer under 65 år etter sosiale overføringer, var bildet gunstigere for Norge i 2015. Her var Norge på fjerde plass blant landene med lavest andel fattige. Forskjellen mellom tiende- og fjerdeplass tilsier at den norske velferdsstaten virket bedre enn mange andre velferdsstater. Men virket den norske velferdsstaten godt nok? Andelen personer under 65 år som var fattige etter overføringer, vokste i perioden fra 2012 til 2016. Særlig markant var økningen i andel fattige under 16 år. Den økte ifølge Eurostat fra 7,8 til 12,3 prosent.

Økningen er særlig bekymringsfull siden barn mer enn voksne vil kunne merkes av vanskelige kår for mange år framover, for eksempel av å erfare at de må unnvære forbruksvarer og deltakelse i aktiviteter som nabobarn og klassekamerater tar som en selvfølge. Det syntes å være få av dem under 16 år som levde i noe som liknet materiell nød (med en mindre økning fra 1.8 til 3.0 prosent i samme periode). Åpenbart har norske myndigheter - ikke minst gjennom NAV og kommunene - mange ordninger og tiltak som sikter på å minske innbyggernes risiko for å leve i fattigdom. Likevel er det grunn til å spørre om det som finnes av ordninger og tiltak i tilstrekkelig grad utgjør en samlet og gjennomtenkt strategi.

For et par-tre år siden hadde jeg muligheten til å delta i et europeisk forskningsprosjekt kalt COPE - Combating Poverty in Europe. Her undersøkte vi hvordan EUs strategi for bekjempelse av fattigdom gjennom såkalt aktiv inkludering ble satt ut i livet i fem land (Italia, Polen, Storbritannia, Sverige og Tyskland). Det vil føre for langt å gjøre detaljert rede for hva vi fant i prosjektet. Et hovedinntrykk var at det var myndigheter og organisasjoner i de to landene med svakest utbygde velferdsstater – Italia og Polen – som i størst grad meldte at de hadde hatt utbytte av å la seg inspirere av og tillempe ideene bak aktiv inkludering. Myndigheter og organisasjoner i de tre andre landene var i mindre grad villige til å medgi at de hadde hatt noe av lære disse ideene. Dette til tross for at disse landene mottok til dels store økonomiske tilskudd fra EU til å sette de samme ideene ut i livet gjennom praktiske tiltak.

Et annet hovedinntrykk var at timingen for lansering av EU-strategien om aktiv inkludering ikke var den beste. Lanseringen skjedde i 2008. Det var nettopp da finanskrisen for alvor slo inn i de fleste europeiske landene. Selv om EU bidro med økonomiske tilskudd til konkrete prosjekter i tråd med strategien, ble det forventet at også landene selv skulle skyte inn friske penger. Dette ble vanskelig å få til i en situasjon hvor mange land var nødt til å kutte i offentlige budsjetter samtidig som de fikk langt større utgifter til å forsørge et raskt økende antall arbeidsledige. Hva var nå ideene bak EUs strategi for aktiv inkludering?

Strategien var opprinnelig primært tenkt å skulle rettes mot personer som i utgangspunktet sto forholdsvis langt fra arbeidsmarkedet grunnet sosiale utfordringer eller helseproblemer. Dette var personer som ofte manglet eller hadde brukt opp rettigheter til arbeidsledighetstrygd eller andre ordninger. De var henvist til mer eller mindre nødtørftig behovsprøvd bistand som økonomisk sosialhjelp, i den grad slike ordninger fantes. Det første elementet i strategien var derfor at myndighetene måtte mobilisere ressurser til noe mer enn kun å holde liv i folk. Målgruppen skulle sikres en inntekt som gjorde at de kunne komme på rett kjøl igjen og leve et liv i verdighet og uten skam.

For det andre så man at en forholdsvis stor andel av målgruppen hadde udekkede behov for relevante tjenester og tiltak, tannhelsetjenester eller organisert barnetilsyn og barnepass. Mange hadde ikke vært hos tannlege på noen år (slik også tilfellet er blant mange nordmenn med lave inntekter). Andre hadde omsorg for hjelpetrengende familiemedlemmer. Noen var mer eller mindre husløse og overnattet skiftevis hos ulike venner og bekjente. Endelig var en del som trengte språkopplæring og andre kurs. Alt dette la grunn for det andre hovedelementet i strategien: Målgruppen måtte sikres adgang til tilstrekkelige tjenester av høy kvalitet for å bidra til deres handlingsevne og uavhengighet av andre.

For det tredje var det klart at mange i målgruppen trengte både bistand i sin vei ut på arbeidsmarkedet, dernest arbeidsgivere som ville gi dem en sjanse til å prøve seg. Slik kunne de styrke sine muligheter for å forsørge seg gjennom inntektsgivende arbeid. Akkurat denne delen hadde åpenbart en del til felles med ideene bak IA-avtalene i Norge, men hadde en mye tydeligere innretning mot dem som sto utenfor - og til for stor del - langt fra arbeidsmarkedet.

Endelig er det verdt å understreke at en tenkte seg at de tre hovedelementene var like viktige og forutsatte hverandre.

De utviklingstrekkene i norsk fattigdom som jeg viste til innledningsvis, tilsier at selv utenforlandet Norge kan la seg inspirere av ideene bak strategien om aktiv inkludering, for å fange opp dem som er fattige eller i risikosonen for å bli det. Det er behov for en norsk arbeidslivsdugnad. Den vil ikke ha som mål kun å få de som har jobb til å fortsette i arbeid. Det trengs et felles løft for å gi flere av de som står utenfor en sjanse til å bygge opp ferdigheter og selvtillit og til å vise hva de er gode for.

Kronikken sto først på trykk i LO Aktuelt.