Vi trenger å radikalisere sosialt arbeid

Ja, vi lever i en velferdsstat der skatte- og velferdsordninger har en utjevnende effekt. Samtidig så ser vi i Norge en økende økonomisk ulikhet. En ulikhet som innebærer at noen får mye mens andre får mindre. Regjeringens ulikhetsmelding fra mars 2019 beskriver at de økende forskjellene først og fremst skyldes et system hvor de som har mest får fordeler som gir dem enda mer. Slik at en liten del av Norges befolkning i dag forvalter den største delen av landets verdier. Samtidig har ikke lavtlønnede hatt noen reell lønnsvekst de siste ti årene. I noen yrker har reallønnen til og med blitt redusert.

Økende forskjeller handler for øvrig om mer enn penger. Lavinntekstgrupper har lavere status, dårligere helse og lever kortere enn de med høy inntekt. Helsetilstanden reduseres gradvis jo lenger ned du befinner deg på den sosioøkonomiske stigen. Forskjellene rammer derfor allerede marginaliserte grupper som også er utsatt for andre sosiale problemer som rasisme, eller diskriminering på arbeidsmarkedet på grunn av funksjonsnivå.

Den ideologiske tilsløringen av dette problemet skjer ved at ansvaret for ulikheten plasseres på individnivå. Slik gjøres marginaliserte personer skyldige for utfordringer som i realiteten skyldes et sviktende system. Trygde- og velferdsytelser svekkes samtidig med at ordningene mistenkeliggjøres. Det blir hevdet at de demotiverer folk fra å “komme seg ut i jobb”. Parallelt blir skattelettelser og ordninger som gir mer penger til de som allerede har mye sett på som positive for å styrke næringslivet, skape arbeidsplasser og på den måten opprettholde velferdsstaten.

Denne nyliberalistiske ideologien, der det kollektive ansvaret fraskrives og plasseres hos individet, har over tid fått prege sosialt arbeid og områder der sosialarbeidere jobber. Vi mener dette forhindrer sosialarbeidere fra å identifisere og jobbe for å motvirke de sosioøkonomiske forholdene og undertrykkende mekanismene som marginaliserte grupper utsettes for.

Velferdsinstitusjoner ender på den måten opp med å opprettholde sosiale problemer og faglige klassifiseringer opprettholder stigma knyttet til marginaliserte grupper. Dette kommer til uttrykk ved at kategorisering av bestemte grupper fastholdes og velferdsytelser svekkes. For eksempel ser vi at regjeringen fremfor å peke på et brutalisert arbeidsmarked, presser folk over fra arbeidsavklaringspenger til sosialhjelp eller uføretrygd - fattigdom og utenforskap.

Til tross for at arbeidskrav ikke har vist seg å ha den ønskede effekten (få folk ut i jobb), innfører regjeringen dette. Dette er klassejustis der de som har mye ser det som sin oppgave å disiplinere de som har lite. Samtidig fetisjeres marginale grupper gjennom at sosial og økonomisk ulikhet utelukkende knyttes til innvandring, Islam og etnisitet.

Som for å forsterke denne tendensen, foreslo Sylvi Listhaug og Jon Helgheim for FrPs landsmøte at mennesker som bor der inntekten i snitt er lavere enn andre steder ikke lenger skulle ha likhet for loven, men straffes dobbelt eller fire ganger så mye som andre. Det verste er at dette ikke er så radikalt ettersom det i realiteten allerede finnes en slik ulikhet for loven. For eksempel straffes ungdom på østkanten i Oslo mer for narkotikaovertredelser mens det brukes mer narkotika på vestkanten.

Overton-vinduet har flyttet seg så langt at sentrale politikere som tidligere har varslet korstog mot Islam, og som siden har vært justisministre, offentlig debatterer faren for at det ikke fødes nok hvite barn. Fra sentrale politikere har vi også erfart angrep på sosialt arbeid der enkelte hevder at sosialt arbeid handler om kos, klapp og klem, mens andre tar skrittet helt ut og tegner sosialt arbeid inn i en nymarxistisk konspirasjon som svekker det konservative samfunnet.

Det er i grunnen fint at politikere på ytre høyre ser potensialet i sosialt arbeid som en trussel mot deres ideologi og politikk. For den usminkede rasismen, klassejustisen og frykten for nymarxistiske sosionomer fungerer som et opium for personer som identifiserer seg med majoritetsbefolkningen, men som på flere områder faller utenfor. De kan skremmes med problemer knyttet til ‘de andre’ som enten kommer og tar jobbene deres eller tømmer velferdsstaten for penger samtidig som de står for en politikk (innvandring og snillisme) som øker kriminaliteten i samfunnet.

Vi mener at sosialt arbeid står i fare for å reduseres til teknikker for arbeidsmarkedstilpasning og disiplinering av svake grupper. Sosialt arbeids mandat reformuleres og forvaltning, politikk og forskning er i ferd med å gjøre språkfiguren ‘arbeidsmarkestilpasning’ til en hellig tekst (språk som hviler i sin egen begrunnelse så sterkt at enhver opposisjon eller kritikk ikke bare fremstår som nytteløs men også som meningsløs).

Sosialarbeidere risikerer å bli henvist til en posisjon der de kun skal tilpasse alle mennesker til arbeidsmarkedet på individuelt nivå. Dette er tankevekkende og kritikkverdig fordi sosial og økonomisk ulikhet umulig kan reduseres gjennom tradisjonell arbeidsmarkedstilpasning for alle i samfunnet. Arbeidsmarkedet er i stadig økende grad den seleksjonsmekanismen som skaper ulikheten ettersom de svakeste i stadig større grad utstøtes eller nektes adgang. For de mest marginaliserte representerer arbeidsmarkedet nettopp ondets rot og ikke løsningen på problemet.

Vi trenger en revitalisering av sosialt arbeid med et mandat og et kunnskapsgrunnlag som artikulerer denne analysen på vegne av samfunnets utsatte grupper. Som kan se og artikulere samfunnet nedenfra og foreslå tiltak som gir reell utjevning, sosial og økonomisk rettferdighet, samtidig som det avslører de ideologiske tilsløringene som gir seg utslag i rasisme og diskriminering. Klokkene slår for sosialt arbeid. Det haster med å manifestere alternativer før vi alle blir «jobbspesialister».