Selv om jeg ikke fikk vite hvem som hadde meldt meg, skjønte jeg hvem det var, skriver Karoline Skarstein, som selv har vært utsatt for anonyme bekymringsmeldinger og skikkethetsvurdering.
Selv om jeg ikke fikk vite hvem som hadde meldt meg, skjønte jeg hvem det var, skriver Karoline Skarstein, som selv har vært utsatt for anonyme bekymringsmeldinger og skikkethetsvurdering.

Skikkethet: Hevder NSO er en fare for rettssikkerheten

Det å la studenter varsle anonymt i skikkethetssaker er en trussel for rettssikkerheten, skriver student Karoline Skarstein. Og hun snakker av erfaring. Selv om hun «vant» saken, tapte hun masse likevel.

Publisert   Sist oppdatert

For et år siden, mens medstudenter gledet seg til påske, satt jeg med advokaten min og forberedte forsvaret mitt.

Det føles nesten absurd i dag. For halvannet år siden dumpet det inn en e-post fra utdanningsinstitusjonen min om at de hadde opprettet en skikkethetssak etter en såkalt «tvilsmelding» fra en medstudent.

I praksisnære studier som sykepleie, psykologi, barnevern og lignende stiller man krav til studentens «egnethet», at studenten skal være skikket for det arbeidet hen skal utføre. Institusjonen min var redd for at jeg ikke dugde som barnevernspedagog.

Det ble satt opp et møte uken etter. Jeg ringte og forsøkte å få greie på hvem som hadde meldt meg eller hva dette dreide seg opp, men fikk ikke vite noe. Jeg ble gående en uke med tidenes vondeste følelse i magen.

Selv om jeg ikke fikk vite hvem som hadde meldt meg, skjønte jeg det.

Jeg tror at NSO glemmer noe veldig viktig: Selve studenten som blir meldt. Og det gjør meg tvers igjennom livredd.

Karoline Skarstein
Student

Jeg ble satt på «veiledning». En psykolog skulle finne ut om jeg var skikket eller ikke. Etter et par måneder med meg, skrev han en krystallklar rapport om at jeg var skikket, men institusjonen valgte å se bort fra rapporten og sende saken videre til skikkethetsnemnda. Først da fikk jeg advokat.

Det kom enda en rapport fra en annen psykolog, også den erklærte meg som skikket, men institusjonen lot meg likevel ikke få komme tilbake til studiene

Nylig skrev NRK og TV2 og flere andre medier om jenta som nå blir skikkhethetsvurdert fordi hun har vært nakenmodell. Høgskolen i Østfold mener altså at fordi hun har kledd av deg for penger, kan hun ikke bli vernepleier.

For en liten måned siden ble også en student ved NTNU dømt uskikket i lagmannsretten. Slik det ble referert i media, skal det ha vært fordi gutten hadde litt rar humor og gikk i sykkelbukse en dag i praksis.

Oppi alt dette, er Norsk studentorganisasjon (NSO) bekymret fordi det er for få studenter som melder medstudentene sine. De mener at om man lar dem melde hverandre anonymt, vil det gjøre systemet bedre. Som om antall bekymringer er noe markør for at systemet fungerer.

Jeg tror at NSO glemmer noe veldig viktig: Selve studenten som blir meldt. Og det gjør meg tvers igjennom livredd.

Bare for å gjøre det helt klart: Jeg er enig i at det er viktig å kunne plukke ut studenter som ikke fungerer eller som har problemer som vil være til hinder i yrket vedkommende utdanner seg til. Men her begynner man i feil ende.

Det å gå til institusjonen og si at en medstudent ikke egner seg til det vedkommende utdanner seg til, er ikke noe som skal tas lett på. Det er ikke en liten kommentar, det er ikke en liten bekymring, det er svært alvorlige anklager. Og det å la studenter varsle anonymt er en trussel for rettssikkerheten, da det er helt grunnleggende at man også skal få vite hvem man forsvarer anklager fra.

Det at melderen synes det kan være vanskelig å møte den hen har meldt inn i kantina dagen etter, er faktisk ikke god nok grunn til å skjule noens identitet. Slike saker kan få alvorlige konsekvenser for den det gjelder.

Og jeg vet dessverre hva jeg snakker om. Mens jeg ventet på at skolen endelig bestemte seg for at jeg faktisk var skikket, mistet jeg klassen min, miljøet mitt, flere hundre tusen i tapt arbeidsinntekt og fikk 100.000 ekstra i studielån. Jeg vant, men kan man egentlig kalle det en seier?

Og det er dette som skremmer meg. Skal man gjøre det lettere å melde, bør NSO også være med på debatten om hva en skikkethetsvurdering skal være. Hvordan sikrer man at studentene som får bekymringsmeldinger mot seg, blir behandlet på en forsvarlig måte?

Er man sikker på at en liten institusjon på Vestlandet gir den samme oppfølgingen til en student under «skikkethetsvurdering» som en institusjon på Østlandet? Kanskje man burde vurdert et felles nasjonalt og profesjonalisert skikkethetsorgan.

Studenter burde også fått lovfestet retten til juridisk bistand med en gang skolen starter en slik sak. Nå får man det først når saken sendes til skikkethetsnemnda, og da har det gjerne gått flere måneder.

Selv om det er bra at vi har et slikt system, tar systemet også feil av og til – det har jeg smertelig fått erfare. Og den feilen, belastningen som kommer med den, ligger utelukkende på meg.

I rettsvesenet er det et helt grunnleggende prinsipp at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Bevisbyrden ligger hos anklager, i dette tilfellet utdanningsinstitusjonen.

Det er absolutt ikke mitt inntrykk at det er slik i skikkethetsvurderingene. Her er det studenten som må jobbe for å bevise sin skikkethet, ikke institusjonen som må jobbe for å bevise studentens uskikkethet. Når man starter med det som utgangspunkt, er man dømt til å få saker som går unødvendig utover studenter.

Det er ikke melder som er den sårbare part i en skikkethetssak. Det må NSO snart forstå.

Innlegget er først publisert i Studvest.