Forskere skeptisk til Sanners språkkrav

«Kan du norsk, er det enklere å prate med naboen, engasjere deg på foreldremøte i barnehage og skole og å få deg en jobb. Derfor vil regjeringen heve kravet til kunnskapene i norsk muntlig for å få statsborgerskap fra A2 til B1 muntlig».

Dette skrev kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner i et innlegg i Khrono tidligere denne uken.

— Man kan ikke vedta seg til høyere norskferdigheter blant innvandrere ved å stille strengere språkkrav ved søknad om statsborgerskap , svarer Ann-Kristin Helland Gujord.

Les også:

Sanner: Vi bør stille høyere krav til norskkunnskaper

Hun er førsteamanuensis i norsk som andrespråk ved Universitetet i Bergen, og en av flere språkforskere som er skeptisk til regjeringens forslag.

Må bestå test

Regjeringen vil øke språkkravet i den såkalte statsborgerskapsprøven fra A2 til B1. I 2016 kom kravet om at de som skal kunne få norsk statsborgerskap må bestå en prøve i samfunnsfag og i tillegg mestre et minimum av norsk muntlig.

— Men hva er A2 eller B1? Det er ikke opplagt hva som ligger i det til tross for beskrivelsene. Muntlig norsk er å kommunisere – og jeg er skeptisk til å komme med en karakteristikk av et nivå som er nødvendig overalt.

Det sier Anne Golden. Hun er professor i norsk som andrespråk og ansatt ved Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo.

Opplæring - ikke testing

På Høyden skrev om saken da lovforslaget var ute på høring i 2015. Også den gang var Gujord og resten av fagmiljøet ved Universitetet i Bergen skeptisk. De pekte på at det er opplæring som er viktig for å få god norskkunnskap – ikke testing.

— Med et slikt krav kan man få grupper i det norske samfunnet som kommer til å være her resten av livet, men som ikke kan få norsk statsborgerskap fordi de ikke har de bakgrunnskunnskapene eller forutsetningene som kreves for å klare prøven, sa Gujord da.

Hun peker på det samme nå.

— Det er noen bakgrunnsfaktorer som henger sammen med at ikke alle lærer språk like fort, sier hun.

— For eksempel har de med lite skolegang fra hjemlandet, og de som er traumatiserte, større utfordringer med å lære norsk enn andre.

Gujord sier at hun ikke er generelt motstander av krav til språk, og trekker fram de som skal studere ved et universitet som eksempel.

— De trenger et høyt nivå i norsk både skriftlig og muntlig. Men her er kravet koblet til en grunnleggende rett, sier hun.

— Noen mennesker har lett for å lære, for andre er det vanskeligere. For de som kommer fra land langt unna Norge med lite skolegang kan det være vanskelig. Dette kan bli en konsekvens av forslaget. Kanskje det er disse personene som trenger beskyttelse (og statsborgerskapet) mest. Er det denne gruppen man ikke vil ha i Norge, spør Golden.

Leger kan bare snakke om medisin

Golden har skrevet artikkelen «A1, A2, B1 – den nye tellemåten på språklæringsfeltet» sammen med professor Lars Anders Kulbrandstad ved Høyskolen i Innlandet.

— Det er ikke lett å karakterisere et språknivå. Jeg har blant annet intervjuet leger, som sier at det går helt fint å snakke om medisin. Men når de sitter på pauserommet, og kollegene snakker om hva de skal i helgen, da har ikke legene noe språk knyttet til dette. Språkferdigheter handler også om hvor du har lært språket, sier Golden.

Sanner viser til at det blir stilt språkkrav i arbeidslivet, blant annet for å kunne være ansatt som helsepersonell eller for å kunne arbeide som barnehageassistent. Gujord mener at man for å bedre nettopp integrering og få flere ut i arbeidslivet må legge til rette for at flere slipper til i arbeidslivet og skaffer seg arbeidspraksis.

— Det er for eksempel ikke slik at barnas språkopplæring blir hemmet av at noen i barnehagen ikke mestrer norsk veldig godt, sier hun.

— Kan man ikke være en god norsk statsborger uten at norsken deres nødvendigvis skal testes så strengt, spør Golden.

— Og når det gjelder barnehagene: Selv om de ansatte ikke selv snakker norsk perfekt, kan de ha de andre ferdigheter som er viktige. Som å forstå barna og trøste dem.