I en følelsesmessig berg- og dalbane

Jeg har som regel alltid hatt en psyke som har pushet meg igjennom både stressende dager, verv og oppgaver, skriver André Almås Christiansen (30) i dette innlegget hvor han forteller hvordan det gikk da han ikke klarte å pushe seg selv lenger. Han «sank».

Publisert   Sist oppdatert

Jeg har som regel alltid hatt en psyke som har pushet meg igjennom både stressende dager, verv og oppgaver, men ikke minst fysiske plager som jeg har hatt mye av.

En frisk og sterk psyke kan få et menneske til å tåle avsindig mye. Og jeg levde i troen på at jeg alltid kunne overstyre fysiske plager med mental styrke. Igjennom studier, verv og idrett var «kom igjen, skjerp deg. Det er bare smerte» noe jeg ofte fortalte meg selv. Og jeg skjerpa meg, beit tenna sammen og gjorde jobben min. Enten det var på NSO-kontoret eller på sentral midtbane.

En psyke som er sterk kan tåle mye, en psyke som er knekt i større eller mindre grad setter grensene for hva en tåler et helt annet sted. Det har jeg forholdt meg til som en teoretisk diskusjon, noe jeg kunne observere utenfor meg selv. Jeg lyttet og støtte flere venner som delte om sine utfordringer, men vet ikke om jeg helt forsto hvordan psyken kunne gi slike vansker som ble beskrevet.

Men i fjor, etter flere «livskriser» som psykologen min i senere tid har kalt det. Hvor jeg kjøpte min første leilighet, byttet jobb og presset meg selv hardt for å levere, min kjære mormor døde og sykdommen jeg sliter med (morbus chrons, en kronisk tarmbetennelse) herja verre enn noensinne og gjorde en tynn mann til en mann utenfor kategori på BMI-skalaen, så hadde også psyken fått nok. Fysikken røyk, det var jeg for så vidt vant til, men at den mentale styrken jeg alltid hadde følt at jeg hadde også røyk, det var noe nytt for meg.

I samtaler med gode venner og familie var jeg på mitt mest sårbare noensinne. Det var umulig å gå igjennom en samtale, om hvilket som helst tema, uten at tårene kom. Det var umulig å gå igjennom en dag uten å kjenne på tristhet, utilstrekkelighet og håpløshet. Jeg klarte ikke å se for meg hvordan jeg skulle leve i mange år med den helsa jeg hadde. Utfordringene virka uoverkommelige.

Jeg tror det var et lite sjokk for flere å oppleve meg slik. Det var et sjokk for meg selv i hvert fall.

André Almås Christiansen
Rådgiver, Høgskolen i Oslo og Akershus

Jeg tror det var et lite sjokk for flere å oppleve meg slik. Det var et sjokk for meg selv i hvert fall.

Jeg hadde én måneds sykemelding på høstparten når kroppen var slitt ned på det verste, hvorav en god tid av det på sykehus med næring og medisinering for å få den fysiske helsa i gang igjen. Det begynte å bli alvorlig og legen ga meg ingen andre valg enn innleggelse.

Det hjalp.

Etter sykemeldingen på høstparten trodde jeg at jeg var godt i gang igjen. Vekta var opp med 15 %(!) og jeg begynte å få fysisk energi igjen. Godt svevende på en godbølge av medisinering og positivitet som fulgte oppgang og medgang var jeg i gang med samme gamle tralten som før. Humøret var godt, og jeg så lyst på livet.

Når nyttår var kommet og gått og vinteren var på det mørkeste, så ble også sinnet og psyken mørk igjen. Sykdommen varierte, vektoppgangen hadde stanset opp, energien lav, humøret på bånn.

Det hadde vært mulig å reparere og lappe sammen den psykiske nedturen som hadde kommet tidligere den høsten. Men når nedturen kom på nytt var ikke skuta lenger til å holdes flytende.

Jeg sank.

Sykehuset, fastlegen, samt psykologen jeg hadde vært innom sporadisk etter sykehusperioden i fjor høst var samstemte om at jeg trengte en time out fra alt annet enn meg selv. Bruke godt med tid og ikke stresse med å komme igang igjen med «hverdagen».

Det var rart å se for seg en lengre tid uten jobbing og jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det, men både kropp og hode var ute av stand til å si nei. Jeg kapitulerte og lyttet til legene. Ville jeg sikre meg et langt liv måtte jeg lytte var beskjeden. Det sank endelig inn. Og de fysiske utfordringene skjønte jeg, og de tok jeg på alvor for første gang på lenge, om ikke noensinne.

Men de psykiske problemene var helt ukjent for meg. Hvordan skulle jeg forholde meg til det?

Legen og psykologen var aldri opptatt av å gi det jeg sto i, og overfor, et stempel, en diagnose eller en tydelig karakteristikk, men ordet deprimert ble nevnt. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle svare når jeg ble spurt om jeg var deprimert. «Hva var det for noe liksom? Det er da sikkert å ta for hardt i. Tristhet og manglende evne til å se at ting kan løse seg ja. Men deprimert, nei sikkert ikke».

Fra vinteren og ut august gikk jeg fulltids sykemeldt, med oppdrag fra lege(r), helsepsykolog, ernæringsfysiolog og fysioterapeut om å bygge en fysisk buffer med mat og trening, bruke tid på positive opplevelser med venner og familie og gi meg selv en psykisk re-start.

Det var en sterk opplevelse. Det var en følelsesmessig berg og dalbane. En stor kamp for å skape gode vaner og positive tankemønstre. Ensomt og slitsomt til tider, selv om man har gode folk rundt seg. Det var så lite, men samtidig så mye som måtte overvinnes.

Jeg vet fremdeles ikke hva jeg skal kalle det jeg var igjennom, og jeg tenker at det ikke er så farlig heller. Det som var viktige grep for meg (understreker, meg) var å anerkjenne at jeg måtte få «hodet på plass igjen», og jeg måtte finne de positive tingene og betegnelsene som definerer meg selv igjen.

Som; jeg er en venn, en god venn til og med for noen, tror jeg. Jeg har en fin familie. Jeg har kunnskap og evner som jeg kan bruke til noe nyttig. Jeg har stor viljestyrke når alt kommer til alt. Og jeg har alltid mulighet til å endre ting fra det fæle til det gode. Det var viktig å gi meg selv kontroll over situasjonen igjen, kontroll over meg selv.

Kanskje har jeg det nå, kanskje lurer jeg meg selv. Jeg vet bare at akkurat nå, så har jeg det bra.

Jeg er i «normal drift» igjen. Med full kalender med både jobb, venner og ting som gir meg mye glede. Men jeg går igjennom dagene med store lærdommer, erkjennelser og erfaringer i bagasjen.

Jeg har ingen garanti for at jeg ikke vil oppleve at det som nå er en ganske frisk psyke vil slite igjen på et senere tidspunkt. Men jeg har lært meg å ha en annen inngang til livet enn tidligere. Helsa, både den fysiske og psykiske, kommer først, og den må pleies og jobbes for like hardt som man jobber for penger og arbeidsgiver.

Som avslutning må jeg gi en stor takk til alle som ga meg mulighet til å være tverr, sliten, gråtkvalt og lei sammen med dere det siste året. Evig takknemlig for at det fins en slik gruppe gode folk rundt meg. Jeg har det veldig bra nå, og det er mye takket være dere.

André Almås Christiansen er rådgiver for rektoratet ved Høgskolen i Oslo og Akershus, han er også tidligere heltidsstillitsvalgt i ledelsen i Norsk studentorganisasjon i to perioder og har vært rådgiver for rektor ved Universitetet i Bergen. Innlegget over postet han på sin egen facebooksiden mandag kveld, på Verdensdagen for psykisk helse. Og han skrev følgende følgetekst:

Det er verdensdagen for psykisk helse, og det er nok første året jeg kan si at jeg selv har følt på hva det vil bety å være i stor kamp med sin mentale helse.

Og jeg har nå skrevet litt om mitt siste års kamp mot både fysisk og psykisk helse for alle som orker å lese en litt lengre tekst nå i kveldinga.

Dette har jeg tenkt på å gjøre lenge, men det var definitivt ikke planen tidligere i dag. Men etter inspirasjon fra andre sterke og gode venner som har brukt dagen på å dele viktige historier om styrke, svakhet og hvordan det må snakkes mer om, så endte jeg allikevel her.

Håper det gir mening for noen. Det var uansett godt å skrive. For selv om det er vanskelig, og en stor barriere, så er det å dele sårbarhet blitt utrolig viktig for meg. Det gir styrke på den andre siden av den tøffe dørstokkmila.

Ta vare på hverandre.

André