30 år etter verdens verste atomulykke

Eksplosjonen i atomkraftverket i Tsjernobyl var så voldsom at det 500 tonn tunge reaktorlokket ble blåst opp i luften. 56 mennesker døde som følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Det totale antall dødsfallene som følge av ulykken er beregnet til: Fra 9000 mennesker til over en million som følge av langtidsvirkningene.

Det endelige tallet vil vi aldri få vite. Radioaktivt cesium har en halveringstid på 30 år. Tsjernobylulykken vil i mange år framover fortsette å kreve sine ofre i form av barn født med misdannelser, økte kreftforekomster osv. - og ikke minst redusert livskvalitet. At tallene om dødsfall varierer skyldes ikke minst at det er mange ulike interesser knyttet til vurderinger av konsekvenser av en atomkraftulykke. I Ukraina - og ved norskegrensa på Kola - er det fortsatt atomkraftverk i virksomhet som har de samme tekniske løsningene som Tsjernobyl-verket. I årene etter ulykken var det ikke tillatt å diagnostisere folk som Tsjernobyl-ofre.

Rammet også Norge. Tsjernobyl-ulykken rammet også Norge. Det var fjellene i Oppdal og grenseområdene i Hedmark og Trøndelag som fikk mest radioaktivt nedfall. Så sent som i 2005 ble 15.000 sauer gitt spesielt fór å redusere radioaktiviteten i kjøttet. Også i dag får innbyggere i Norge små stråledoser som er relatert til ulykken i Tsjernobyl. Norske myndigheter beregnet selv ca 400 dødsfall som følge av kreft og ca 90 tilfeller av genskader over 50 år (Statens strålevern m fl 1996)  Første året etter ulykken opererte Strålevernet med en maksgrense på 400.000 bq for friske voksne. Året etter ble denne satt ned til 80.000 bq.

I Norge kom kjernekraftulykken rett opp i en regjeringskrise der Willoch overlot makta til Gro Harlem Brundtland. I ettertid er beredskapen, krisehåndteringa og ikke minst informasjonsarbeidet sterkt kritisert. Jeg var selv en av dem som samlet prøver av sopp, bær og mose og fikk det analysert. Laboratoriet var sjokkert over den høye radioaktiviteten i Vestfolds skoger, som lå langt over det nivået som Strålevernet opererte med. Da viste det seg at Strålvernets tall ikke var total radioaktivitet, men at tallene var justert ved at radioaktivitet fra russiske atombombeprøvesprengninger på 60-tallet var trukket fra.

Seminar på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) 26. april. På dagen 30 år etter ulykken arrangerer Læringssenter og bibliotek et møte med øyenvitner til ulykken. Anatolij Gubariev var en av de som først ble sendt inn på atomkraftverket. I dag er han leder for foreningen av de såkalte «likvidatorene» dvs. en av «deltagerne i likvideringen av Tsjernobylulykkens konsekvenser». Prof. Dr. Irina Garuschewaja ledet i mange år avdelingen for samarbeid med utlandet i stiftelsen «Barn av Tsjernobyl». 

På et miniseminar i biblioteket Pilestredet 48 på HiOA vil Gubariev fortelle om de første kritiske dagene etter ulykken, og Garuschewaja vil fortelle om de langvarige konsekvensene som blant annet etter hennes mening omfatter menneskehandlene med kvinner fra Ukraina.  Etter den korte presentasjonen, vil det bli åpnet en utstilling med bilder fra Tsjernobyl i biblioteket.

Hemmelig ulykke. Tsjernobylulykken førte til at 200.000 kvadratkilometer jord i Ukraina ble forurenset og uegna for landbruk - tilsvarende halve Norge. 350.000 mennesker ble evakuert.  Nyheten om ulykken kom først ut 28. april da man målte ekstrem høy radioaktivitet i Sverige og først trodde at det var utslipp fra det svenske Forsmark-verket. På samme måte ble omfanget av ulykken holdt skjult for befolkningen i Ukraina. Det var forbudt å problematisere følgene av en reaktorulykke:

«Nyheter om at personalet ble eksponert for stråling ved fjerning av påfølgende skader etter havariet i KKV [kjernekraftverk] Tsjernobyl er en lukket sak. Dette i ølge sjefen til Sovjetunionens Helseministeriums tredje hovedavdeling, herr Schulshenko.»(Jaroshinskaja, 1994)

Totalt ble mellom 600.000 til 800.000 mennesker satt til tjeneste på ulykkesstedet i Tsjernobyl. «Det nøyaktige tallet er ikke kjent, da det ikke ble gjort en nøyaktig opptegnelse og personene etter innsatsen rett og slett ble sendt tilbake til sine normale hverdager.»  Hvis de da overlevde.

Likvidator i Tsjernobyl. Da ulykken skjedde var Anatloij Gubariev 26 år gammel og jobbet på en verktøyfabrikk. Han hadde to års studier bak seg, samt militærtjeneste der han satt i et hemmelig spionasjesenter i Kasakhstan og studerte engelske atomvåpentester. Om de sovjetiske testene fra 49-89 visste han ingen ting.

Fra 4. mai til 7.  juni 1986 (35 dager) oppholdt Anatolij seg i Tsjernobyl. Etter endt innsats meldte de første helseproblemene seg, som hukommelsestap, og det bare etter to uker. «Da hadde jeg forstått at vi var forbruksmateriale,» sier Anatolij. Han hadde følelsen av at de som allerede hadde fått for store doser med stråling, skulle «brukes opp»  før nye ble satt i innsats. Det var et selvmordsoppdrag.
Etter at reaktorbrannen var slukket, ble de satt i arbeid med å vaske av hustak. Dette ble oppgitt først i juni da myndighetene innså at ingen kunne flytte tilbake til de evakuerte landsbyene.

Etter dimmitering i juni og to dagers pause hjemme i Kharkov, gikk Anatolij tilbake til sitt normale arbeid. Fabrikken igjen til arbeidet sitt. Han var plaget av hodepine og svimmelhet.  Det endte med opphold i det radiologiske instituttet i Kharkov. På sykehuset traff  likvidatorene hverandre igjen sammen med innbyggerne fra den evakuerte trettikilometer-sonen. Målingene viste at de tillatte strålingsverdiene var overskredet mer enn 100 ganger.

Først i  1987, da Anatolij måtte på sykehuset for andre gang og en kollega fra reaktorinnsatsen var død, utviklet det seg en bevissthet om sammenhengen mellom reaktorkatastrofen og sykdomsutbruddene. Da het det seg at man skulle inn på sykehus for et opphold på minst 20 dager hver sjette måned.

Myndighetene gjorde forsøk på å innbille folk at sykdommene deres ikke hadde noe å gjøre med Tsjernobyl. De besluttet å danne en organisasjon for «likvidatorer» som Anatolij er leder for.

Barn av Tsjernobyl. «Barn av Tsjernobyl» er en stiftelse som ble etablert i Minsk i Hviterussland av Irina Garuschewaja  og hennes mann, prof. Gennadij Gruschewoi . De har bygget opp et internasjonalt nettverk som inntil i dag har muliggjort et rekreasjonsopphold i utlandet for 600 000 barn. Dette tilbudet eksisterer fortsatt.  En effekt av den økologiske og økonomiske katastrofen i området er at mange ønsker seg til Vesten. Det er folk som i dag er rundt 30 år eller yngre som har opplevd strålingsskader, men som ifølge Irina nå opplever nye skader som ikke lar seg reparere: De blir transportert til vestlige land som’menneskelig cargo’ for der å arbeide som prostituerte. Den moderne slavehandelen blomstrer. I dag er kampen for Tsjernobyls barn også en kamp mot menneskehandel og prostitusjon i vestlige land, sier Irina.

Jaroshinskaja, A. Verschlussache Tschernobyl. Die geheimen Dokumente aus dem Kreml. Berlin 1994, S. 35.

Referanser: Larsen, Øivind ; Evensen, Stein A. ; Gradmann, Christoph. Tsjernobylulykken og Norge - katastrofe eller lærepenge? Michael quarterly, 2011, Vol. 8, no. 1, pp.5-18 : ill. Nettutgave:
Sahm, A. Liquidatoren - die vergessenen Retter Europas. In: Verlorene Orte. Gebrochene Biographien. Hg. IBB Dortmund/IBB ‘Johannes Rau’, Minsk, o. J., Seite 56.
Statens Strålevern, Landbruksdepartementet og Statens Næringsmiddeltilsyn: Ti år etter Tsjernobyl : følger for matproduksjon og helse . [Oslo] : I samarbeid med Statens næringsmiddeltilsyn, Statens strålevern og Landbruksdepartementet, 1996.

Wium, P; Lund, E.; Reitan, J.B. Medisinske konsekvenser av Tsjernobylulykken. Tidsskrift for Den norske legeforening, 2007. No 19.