En selvsentrert og målbevisst eventyrer og forsker

Da jeg skulle lage en tittel på denne anmeldelsen slo det meg at jeg ville prøve å fange hvilken Amundsen denne filmen gir oss. Det ble to adjektiver og to substantiv. Jeg tror de dekker ganske godt.

FAKTA

Amundsen

Norgespremiere: 15.02.2019

Sjanger: Biografi, Drama

Skuespillere: Pål Sverre Hagen, Katherine Waterston, Christian Rubeck, Ida Ursin Holm, Trond Espen Seim, Ruby Dagnall

Regi: Espen Sandberg

Manus: Ravn Lanesskog

Produsent: Espen Horn, Kristian Sinkerud, John Jacobsen

Språk: Norsk, engelsk

Lengde: 2 t. 5 min.

Aldersgrense: 12 år

Copyright Foto: Motion Blur/SF Studios

Regissør Espen Sandberg står bak filmen «Amundsen». Han har tidligere begått film både i Norge og i USA, ja … i Hollywood. Mest kjent er han nok for «Max Manus» (2008), «KON TIKI» (2012) og «Pirates of the Caribbean: Dead Men Tell No Tales» (2017) - alle regissert sammen med Joachim Rønning. Det har vært spennende å følge Sandberg og Rønning. Norge har eksportert, eller skal vi heller si: lånt ut, unge og dyktige filmfolk med utviklingspotensiale til «utlandet» gjennom en del år nå. Det er «payback-time». Det har det allerede vært en stund, faktisk.

Sandberg går nok en gang inn i stoff som handler om en nasjonalhelt. Et av hans prosjekter er altså å hente fram våre egne historier og fortelle dem på nytt i et nytt uttrykk. Slikt er ikke alltid lett, blant annet fordi mange har en aksje i hvordan slike fortellinger fortelles.

Jeg likte «Amundsen» veldig godt. Jeg hører til – det tror jeg iallfall selv – den vanlige norske «tause majoritet» når det gjelder Amundsen. Han har alltid vært der. Men jeg har aldri visst så mye om ham. Jeg har sikkert lest noe om ham i det som før het guttebøker. Da var det eventyreren jeg leste om. Og jeg har definitivt lært om ekspedisjonen til Sydpolen i historietimene på ett eller annet klassetrinn. Jeg kan faktisk huske at jeg sammen med kameratene var stolte på hans vegne over at han vant kappløpet til Sydpolen. Et lite øyeblikk kunne vi norske gutter stråle litt i glansen av en landsmanns bragder.

Pål Sverre Hagen spiller Roald Amundsen. Det gjør han på en inderlig måte som understøtter Amundsens persona. Han viser en dypt befestet autoritet som gjør at vi tror det var mulig for Amundsen å lyve både for Kong Haakon og for Fridtjof Nansen om sine planer. Nansen eide skuta «Fram» og Amundsen sa at han skulle til Nordpolen med den, da han egentlig hadde bestemt seg for å rekke kappløpet til Sydpolen før briten Robert Scott.

Amundsen framstilles som en mann som gikk for det han hadde bestemt seg for. Det var ikke i hans habitus å ta andre hensyn hvis de pekte i andre retninger enn den han selv ville. Særlig ser vi hans egenrådighet spille seg ut overfor broren og den mangeårige samarbeidspartneren Leon, når denne begynner å stramme inn den uvettige pengebruken. Roald bryter med sin bror. Vi møter også de to inuitt-jentene han tok med seg fra isødet og hjem til Norge. Han virker oppriktig glad for dem, men sender dem senere i livet bort fra seg når de ikke lenger passer inn i hans private planer. Ikke alt Amundsen gjorde var like sympatisk.

Den dramatiske strukturen i «Amundsen» bygger på en sammenstilling av to fortellinger. Den ene handler om hans ekspedisjoner. Den andre om en konversasjon mellom Roalds bror Leon og Roalds kjæreste Bess (som rett nok var gift med en annen mann). Denne samtalen foregår i løpet av èn natt sent i Roalds liv. Den handler om hvordan mannen og hans livsverk kan vurderes. Vi kommer tilbake til den flere ganger under filmens gang. Og denne delen av filmen er i seg selv en fortelling i fortellingen. Dynamikken utvikler seg ettersom de to går tettere inn på hverandres syn. Vakkert spilt av Katherine Waterston og Christian Rubeck.

Det skal bli interessant å se hvordan denne filmen blir mottatt av det amerikanske publikummet. For noen vil den vel nærmest bli kategorisert som europeisk arthouse. Det er den ikke. Den er europeisk, både av opprinnelse og i fortellermåte. Men den er ikke en arthousefilm.

Sandberg har ikke laget en actionfilm med fokus på fart og spenning, forfrosne fingre og almen død og fordervelse - og med passende happy ending. I stedet har han valgt å fortelle om mennesket Roald Amundsen. Det betyr ikke at vi snytes for de fysiske utfordringene og strabasene. Men de fortelles om på en måte som understøtter, snarere enn tar oppmerksomheten fra, hovedfortellingen.

Ett omdreiningspunkt i fortellingen handler om hvor viktig det var å drive forskning i polarområdene, i motsetning til å vinne kappløpet om å sette sin nasjons flagg på polpunktene. Nansen (spilt av Trond Espen Seim) trekker stadig fram viktigheten av forskningen, mens Amundsen virker å være vel så fascinert av eventyret. Denne tematiseringen skulle jeg gjerne hørt mer om. Til Khronos lesere kan meddeles: Vi får lite forskning i denne filmen.

Jeg finner ellers lite å trekke for. Det er klokt og dynamisk klippet. De viktigste rollene spilles godt. Det estetiske uttrykket bygger opp under fortellingens dramatiske grunntone; både i bildene og ikke minst i lyden og musikken. Her samspiller fagfunksjonene i produksjonen godt.

«Amundsen» forteller om en norsk folkehelt. Filmen re-etablerer mannen i vår bevissthet, men tar ham også ned fra pidestallen. Dette dobbelte blikket passer inn i hvordan en slik fortelling skal fortelles i vår tid.