Nesten lik rett til utdanning

Å være student er noe helt eget. Ingen kan forberede deg helt på hvordan det kommer til å være. Du blir fortalt at du må stå på egne ben, jobbe hardt og at du mot slutten av måneden må ta til takke med tørre brødskalker.  Alle som har studert kan kjenne seg igjen i hvordan det er å ha 2 kroner på kortet to dager før eksamen- men du hadde i det minste et tak over hodet.

Mange studenter står i dag uten denne tryggheten, den viktigste av dem alle. 2 kroner på kortet er ille nok, men verre er det med 2 kroner på kortet når du i tillegg står i kø for å få deg bolig. I Oslo og Akershus alene står drøye 6000 studenter i denne køen, og den vokser.

Hvert år søker rekordmange seg til høyere utdanning, og i stedet for at økningen er i takt med antall studentboliger er den heller i takt med antall studenter som pådrar seg psykiske symptomplager og faller fra studiene.

Alle har rett til å søke seg til høyere utdanning, vi har ikke skolepenger, og alle har muligheten til å få økonomisk støtte gjennom statens lånekasse. Dette er et gode som vi er privilegerte over å ha og som koster staten milliarder av kroner.

Paradoksalt nok faller studentene mellom to stoler; staten spytter årlig inn store pengesummer for selve utdanningen, men spytter ikke inn nok til at studenter faktisk skal komme seg gjennom utdanningen, og mange studenter faller fra som konsekvens av å ikke ha et sted å bo. Har vi mistet grep om prinsippet«lik rett til høyere utdanning»?

For når boligmarkedet i Oslo som huser over 65 000 studenter er preget av skyhøye priser og mangel på boliger, vil man skape en trend hvor kun de mest ressurssterke har råd eller mulighet til å skaffe seg tak over hodet. De svakerestilte vil måtte betale mer enn det lommeboka strekker til, og i verste fall falle fra studiene. Det er et tap for den enkelte student, og et tap for samfunnet.

Lik rett til utdanning er et gode og et sterkt prinsipp, men ordene blir fort meningsløse når det kun blir nesten lik rett til utdanning.