Akademikeren ingen kunne undertrykke

Vil du lese saken på engelsk?

Scholar against all odds

Trondheim (Khrono): Det er en sånn dag hvor kulda river i nesa, trenger seg gjennom ulltøyet og borer seg inn til beinet. Men når Abdulghani Muthanna åpner døren inn til leiligheten han og familien bor i, er det ingen spor verken av kulde eller ubehag. Selv om det skal vise seg at det norske klimaet ikke er Muthanna-familiens favoritt.

I stua, som så mange andre hjem nå også fungerer som et kontor, sitter Ali (12), Fatima (11) og Ameer (6). Kona Samar er i full gang på kjøkkenet med å gjøre klart te og frukt til besøket. Yngstemann Ameer løper rundt i Spiderman-drakt, og eldstemann Ali følger ivrig etter journalist og fotograf for å vise leiligheten. Fatima sitter stille i sofaen og smiler sjenert. På overflaten virker de som en helt vanlig familie.

Men sånn har det ikke alltid vært.

Jakten på kunnskapen

Abdulghani Muthanna kom til Norge for første gang i 2018. Da som gjesteforeleser ved OsloMet. Han kjenner godt til Khrono, og forteller ivrig om røykepausene han pleide å ha utenfor redaksjonslokalene i Pilestredet.

I august 2020 flyttet han til Trondheim og NTNU, hvor han nå er midlertidig ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning. Ti måneder senere, i februar 2021, ble han endelig gjenforent med familien. Da hadde han vært borte fra familien i sju år.

— Situasjonen i Jemen var anstrengt allerede da, forteller Muthanna.

Etter å ha fullført mastergraden sin i Tyrkia, ønsker han nå å ta doktorgrad. Han er allerede godt kjent i de akademiske sirklene, og søker på flere stipendiatstillinger. Til slutt ble han «short-listed», og selv ministeren for høyere utdanning i Jemen fikk øynene opp for den velartikulerte læreren med utdanning fra utlandet.

— Men du vet, verden er ikke rettferdig.

Han sukker.

— Kastesystemet står fremdeles veldig sterkt i Jemen, og mye avhenger av det. Jeg ble født inn i en fattig familie, og hadde ikke de rette kontaktene. Du kan være en av de mest kvalifiserte i verden, men uten gode nettverk og ikke minst - penger, kommer du ingen steder.

Prestisjen av å være høyt utdannet, var mer til deres fordel enn Muthannas. Da han til slutt fikk et stipend til Australia, forble søknadene hans om økonomisk støtte ubesvart. Etter tre år med vikartimer, luselønn og avslag, fikk han omsider stipendiatstilling i Kina - ferdig finansiert. Der ble han i tre år, og da han kom tilbake, var det til krig.

— På grunn av krigen, er det også nok mer korrupsjon enn tidligere. Jemen er egentlig et rikt land, men de som styrer landet ønsker heller å bruke ressursene vi har på seg selv. Folket får restene av det som er igjen, sier han.

Ytringsfriheten pleide å henge høyt, også i Jemen. Det gjør den ikke nå lenger. Når han snakker om situasjonen i hjemlandet, og sine opplevelser der, er det først og fremst som akademiker, og ikke som privatperson. Selv om han er en publisert kritiker av situasjonen i landet, våger han ikke gjøre det på et personlig plan.

— Sånn sett er jeg heldig. De leser ikke engelsk, sier han og humrer.

Men smilet forsvinner like fort som det dukker opp.

— Selv her, er jeg redd. Det er fremdeles mange steder i Jemen jeg har lyst til å besøke og oppleve. Om jeg åpent kritiserer eller kommenterer den politiske situasjonen, risikerer jeg å bli straffet den dagen jeg reiser tilbake.

Straffen? Fengsel på det beste, tortur og død på det verste. Ikke bare for han, men også slektninger og venner. Hans måte å kjempe tilbake på, er på den måten han kan best. Gjennom forskning, og å spre kunnskapen sin verden rundt.

Vendepunktet

Muthannas arbeid med å sette lys på akademikernes situasjon på den arabiske halvøya, har gitt han et tett samarbeid med blant annet Scholar Rescue Fund og Scholars at Risk.

Førstnevnte ga han et finanisert «fellowship», og han ble utnevnt som ambassadør for dem i 2020. Han kan takke sistnevnte for både jobbene i Norge og familiegjenforeningen.

— Det var de (Scholars at Risk) ved NTNU som betalte for at familien min skulle få komme til Norge. Utlendingsdirektoratet (UDIR) behandlet også søknaden vår på rekordtid. Jeg tror ikke det finnes ord som kan uttrykke hvor takknemlig jeg er, både til Norge og disse ordningene som har støttet arbeidet mitt.

Han anslår at han har søkt på flere hundre stipendiatstillinger gjennom sin karriere. Her i Norge er han daglig inne på jobbportalen for å speide etter det som mangler - en fast ansettelse.

— Hva tenker du om internasjonaliseringen av akademia?

— Vi kan snakke mye og lenge om at det er for mange utenlandske forskere i Norge, men det er ikke poenget. Vi har alle en rolle å spille om en ønsker å forandre verden. Alle de unike perspektivene vi sitter med, er viktig for å gjennomføre samfunnsoppdraget vårt.

Flere og flere akademikere gir opp akademikerdrømmen. Fenomenet «å gi opp» finnes ikke i Muthannas vokabular, selv om han innrømmer at han er blitt mindre motstandsdyktig med årene.

— For meg handler det om kjærlighet. Jeg elsker å undervise, og jeg elsker forskning. Om jeg ikke hadde hatt de mulighetene jeg har, ville jeg fremdeles drevet med undervisning i en eller annen form - og jeg vil fortsette å jobbe med dette til den dagen jeg dør, sier han og legger til:

— Men uavhengig om det er her i Norge, eller i utlandet, vil det alltid være tøff konkurranse i akademia. Mitt beste tips er å ikke gi opp, eller å miste troen på seg selv og viktigheten av ens arbeid. Jeg vet at jeg kommer til å få til alt jeg ønsker meg. Om det ikke blir i dag, er det alltids en ny dag i morgen.

Den nye hverdagen

Optimismen i Muthanna-familien preger også det norske språket. Hans favorittord på norsk er positive ord som «Ja!», «Det går bra!» og kanskje ikke de like ofte brukte ordene «Ta det med ro».

Når barna kommer hjem fra skolen, står han ofte i vinduet og venter på dem. Nå som han endelig har familien samlet, går det sjelden lang tid mellom hver eneste klem, hvert eneste kyss.

— Hver dag når barna kommer hjem fra skolen, er det alltid det samme velkomstritualet: «Hei på deg! Jeg elsker deg!»

De tre barna, som sitter samlet i en sofa ved siden av journalisten, ler og rødmer om hverandre. Pappa Abdulghani skryter uhemmet av barna hver sjanse han får.

Ameer kommer til å bli den største fotballstjerna i verden, ingen er vakrere eller smartere enn Fatima, og eldstemann Ali har blitt en muskelbunt etter at han kom til Norge.

Men først og fremst er han stolt over hvor kjapt barna har tatt til seg sitt nye hjemland. Spesielt språket og det tidvis usjarmerende klimaet.

— Barna elsker snø, til og med kulden - selv om foreldrene fremdeles sliter med det norske klimaet, forteller Muthanna og ler.

Kona Samar har flere ganger bedt mannen om å søke på jobber i Norge på stedet «det er sol hele året».

— Men jeg tror ikke hun vet at det er kaldere der oppe, sier han og ler.

— Hvorfor Norge?

— For meg handlet det om at Norge er en av de ledende landene på fredsarbeid, og nordmenn er generelt et veldig fredelig folkeslag. Klimaet derimot, er ikke like hyggelig.

— Nordmenn er vel først og fremst kjent for å være kalde og sjenerte?

— Tvert i mot. Det å være sjenert er, om noe, et tegn på at du har respekt for andre. For meg er det alt det handler om - respekt.

For Samar har hverdagen blitt en helt annen. Ikke bare har hun et nytt hjem, men hun får omsider tilbringe dagene med familien. Hele familien.

Livet er roligere nå. Stabilt.

— Men jeg sov ingenting de tre dagene før vi endelig ble gjenforent, forteller hun på arabisk og ser varmt på ektemannen.

— Hun sa at det føltes som hun hadde hele verden i armene sine den dagen, oversetter Muthanna og smiler.

Ønsket om en bedre verden

Bak en hver mann står en sterk kvinne, også i denne familien. Muthanna kan ikke få takket familien nok. Det at han nå har de her, sammen med seg i Norge, er større enn noen publikasjoner. De er hans største oppnåelse.

— Når jeg ser at de smiler, smiler hjertet mitt også. Det er bevis på at alt det harde arbeidet mitt ikke har vært forgjeves.

Nå er planen å bli i Norge. For godt.

— Barna mine går på en norsk skole, og jeg lærer mer og mer norsk for hver dag som går. Det eneste jeg mangler for å ha fullstendig trygghet i hverdagen, er en fast stilling.

— Si du får jobb i morgen. Hva er neste steg?

— Jeg vil fortsette gjøre det jeg kan for å lage en bedre verden for alle å leve i, og systematisk jobbe mot å samle all den kunnskapen vi akademikere sitter på. Vi har alle en rolle å spille her, om vi skal forbedre verden.

— Og om du skal være helt ærlig?

— Helt ærlig, hadde det vært fint med en liten ferie. Men bare en liten en, avslutter Abdulghani Muthanna og ler.