Norsk kunstforskning snubler inn i fremtiden

I disse dager avsluttes høringsrunden om å opprette en ny doktorgrad basert på utøvende og skapende kunst. Forslaget er viktig og riktig, men forskriftsendringene som Kunnskapsdepartementet nå har lagt på bordet inneholder noen alvorlige problemer.

Særnorsk begrep. For det første har vi begrepsbruken. Kunnskapsdepartementet skriver at «Kunstnerisk utviklingsarbeid er et godt innarbeidet begrep» og at det derfor skal brukes som betegnelse for fagfeltet i Norge. Det stemmer at begrepet etter hvert har blitt innarbeidet i en norsk kontekst, men det betyr ikke at det er godt. Vi mener det er på tide å kalle en spade for en spade, og begynne å bruke kunstnerisk forskning også i Norge. Noe annet vil være å gjøre kunstforskningen til en annenrangs aktivitet. Internasjonalt heter feltet “artistic research” og våre naboland benytter henholdsvis «konstnärlig forskning» og «kunstforskning». Det oppleves som et paradoks at selv de som støtter begrepet «kunstnerisk utviklingsarbeid» på norsk, selv oversetter det til «artistic research» på engelsk.

Uheldig skille mellom kunst og vitenskap. For det andre mener vi det er ytterst beklagelig at forslagene, og den underliggende argumentasjonen, sementerer et kategorisk skille mellom kunst og vitenskap: «graden er basert på kunstneriske metoder, og dermed skiller den seg fra doktorgrader som er basert på vitenskapelig metode.». Det finnes et utall vitenskapelige metoder, og også et stort antall kunstneriske metoder. I vår virkelighet som forskere innenfor feltet, opplever vi at det er fullt mulig å kombinere kunstneriske og vitenskapelige metoder, og med både kunstneriske og vitenskapelige resultater. I en tid hvor tverrfaglighet ses som et gode, blir det absurd å bygge skuddsikker skillevegg mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning.

Manglende karriereløp. For det tredje mener vi at forskriftsendringene ikke problematiserer den manglende karriereutviklingen innenfor kunstforskningen. Akademiet for yngre forskere påpekte i rapporten «Når usikkerheten rår» en rekke utfordringer i karriereløpene til yngre forskere i norsk akademia generelt. Gode karriereløp for de beste unge forskerne er helt sentralt for å nå de høye ambisjonene i Langtidsplanen for forskning. Slik det har fungert til nå har kunststipendiatene i stor grad blitt utdannet til en freelance-tilværelse i det etablerte kunstfeltet, og i liten grad til å bygge videre på en kunstnerisk forskningskarriere. Det er viktig at man i det videre arbeidet sikrer gode karriereløp innenfor kunstnerisk forskning, herunder etablering av postdoktorordninger og utvikling av forskningsgrupper med en kritisk masse.

Ansettelsesforskrift lager mer krøll. For det fjerde mener vi at ansettelsesforskriften hindrer arbeid i grenselandet mellom kunstnerisk og vitenskapelig forskning. De få som tar sjansen på å jobbe mellom det rent kunstneriske og det rent vitenskapelige, gjør det i visshet om at de per dags dato «straffes». Hvis man er ansatt i en kunstnerisk stilling vil ikke vitenskapelig produksjon telle med ved ansettelser, opprykk og finansiering; og motsatt. Vi mener ikke at alle skal bli «hybrider», men det er uheldig at det opprettes en struktur som så regelrett hindrer spennende, viktig og fremtidsrettet forskning.

Norsk løsning hindrer fremtidsrettede forskningsprosjekter. For det femte ser vi at det særnorske skillet mellom kunst og vitenskap har ledet til et todelt finansieringssystem. I mange andre land kan man søke om kunstneriske forskningsprosjekter til de nasjonale forskningsrådene. Også det Europeiske forskningsrådet (ERC) er positive til prosjekter med kunstnerisk forskningsinnhold. I en tid hvor omstilling, internasjonalisering og kreativitet er nødvendig, må ikke Norge lage seg et system som ikke er kompatibelt med resten av verden, og som hindrer faglig samarbeid og utvikling. Vi mener derfor at Program for kunstnerisk utviklingsarbeid (PKU) bør organiseres som en ordinær del av Norges forskningsråd, og at det bør åpnes for søknader med innslag av kunstnerisk forskning i andre relevante forskningsprogrammer.

Må vurderes på kvalitet. Etter mange års fokus på forskningskvantitet i norsk akademia, er Akademiet for yngre forskere opptatt av å flytte fokus over på forskningskvalitet. Dette er også viktig for den kunstneriske forskningen. Mens resten av forsknings-Norge forholder seg til tellekantsystemet, med sine positive og negative sider, har de rene kunstfagene fått lov til å stå utenfor systemet. Uavhengig av rapporteringssystem er det viktig å diskutere, problematisere og definere hva som menes med høy forskningskvalitet innenfor kunstfeltet. Kunstnerisk forskning er (og skal være) noe annet enn kunstnerisk praksis. Da må også kriteriene for å vurdere kunstnerisk forskning være noe annet enn de som brukes for å vurdere kunstnerisk praksis.

STEAM også i Norge. Spørsmålet om «kunnskaping» versus «kunstskaping» overskygger dessverre de mange spennende mulighetene vi ser nettopp i grenselandet mellom de ulike fagene. Kunstfagene har mye til felles med kulturfagene, noe som ofte leder til at humanistiske og kunstneriske fag organiseres sammen. Vi ser imidlertid at kunstfagenes praktiske dimensjoner i større grad kan (og bør) kobles opp mot måten man jobber på i naturfagene og ikke minst teknologifagene. I Norge har dette i liten grad vært tilfelle, men internasjonalt tas det i større grad til orde for det som kalles «STEAM»: Science, Technology, Engineering, Arts and Math. For å utvikle Langtidsplanens muliggjørende teknologier, mener vi det er essensielt at kunstfagenes kreative og utforskende dimensjoner utnyttes til fulle.

Kunstnerisk forskning må integreres i norsk akademia. Det krever en opprydding i forskriftene.