«Kinder K» som eksamen

Anders Nordhammer valgte stykke «Kinder K» som sin eksamensoppgave. Nordhammer er student på Institutt for estetiske fag, bachelorutdanning for drama og teaterkommunikasjon.

Stykket «Kinder K» er skrevet av Kristofer Blindheim Grønskag.

Tyskland, 1939:

Gerhard Herbert Kretschmar blir født. 156 dager senere blir han det første barnet som dør i nazistenes eutanasiprogram. Tilsammen 270.000 psykisk utviklingshemmede barn ble drept under krigen.

Fra et annet perspektiv:

Norge, 2015. Et par fra Oslo skal ha barn, og kvinnen velger å ta fostervannsprøve. Prøven viser at alt er ikke som det skal være med barnet. Barnefaren vil beholde barnet, men moren vil ta abort.

Parallelle historier

Disse to historiene spilles parallelt i forestillingen. «Kinder K» er kodenavnet barnet Gerhard Herbert Kretchsmar fikk. Forfatter av stykket Kristofer Blindheim Grønskag har tidligere forklart:

«Da jeg skrev Kinder K bodde jeg i København. I Danmark raste det en debatt i media som omhandlet tidlig fostervannsprøver for gravide. Statistikker viste at etter  at dette ble innført hadde antall fødte barn med sykdom, i all hovedsak down syndrom, falt med nær 80 prosent på bare noen få år. På den ene siden av debatten advarte man mot ”sorteringssamfunn”, på den andre advarte man mot ”blåøyd naivisme” og ”kvinnens valgfrihet”.»

Grønskag forteller at samtidig som debatten raste i Danmark, var han på en reise i Tyskland: 

«I Berlin besøkte jeg museet Topographie des Terrors som dokumenterer naziregjeringens terror mot den sivile befolkningen. Her oppdaget jeg en sak som av nazistene hadde fått kodenavnet ”Kinder K”. Dette var historien om barnet Gerhard Herbert Kretschmar. I museet hang to brev i en glassmonter. Det ene var brevet var fra Kretschmars foreldre, hvor de ba naziregjeringen om tillatelse til å drepe sitt eget barn. De mente det ikke var ”et verdig liv”. (Barnet hadde mest sannsynlig epilepsi, var blind og manglet flere lemmer.) Det andre brevet var dekretet fra Adolf Hitler som beordret igangsettingen av ”Aktion T4” som skulle bli starten på nazistenes eutanasiprogram, som viste seg å skulle bli en systematisk utrydning av psykisk syke, psykisk- og fysisk utviklingshemmede og homofile.»

Se saken fra flere sider

Anders Nordhammer sier at han ønsket å lage forestilling på dette temaet for at vi som medmennesker skal kunne se saken fra to sider. Skuespillerne i stykket er Kari Merete Fevang og Kjell Åsmund Sunde. 

— Det er spennende med et stykke som våger å se på slike spørsmål uten å dømme andre mennesker, men forstå de. Det handler om å sette seg inn i mennesker som tar vanskelige valg, sier teaterstudenten.

Han har jobbet med forestillingen siden januar i år og hadde tre forestillinger denne uken i Pilestredet 32. Han sier at dette temaet er like aktuelt i dag som det var under andre verdenskrig.

Utfordringer

— Det er et stort og vanskelig spørsmål som også stilles i dag. Det er en spennende tekst og tema som byr på utfordringer, blant annet å unngå den moralske pekefingeren om hva som er rett og galt, sier Nordhammer (bildet under) som forteller at stykket har bydd på utfordringer.

— Vi har gjort mye research for å komme oss fram til et menneskelig synspunkt. Siden det handler om nazi-Tyskland, har vi sett på hva grunnen til at de tok avgjørelsene de tok. Det vi fant ut var at de ønsket et bedre liv. De hadde en frykt og usikkerhet de ønsket å utrydde, sier Nordhammer.

— Hva er forskjellen på vurderingene de gjorde i Tyskland i 1939 og Norge i dag?

— Mye av argumentasjonen er den samme. Mye handler om hva som er det beste for foreldrene, for de mente de kommer ikke til å få fullverdige liv når de får et psykisk utviklingshemmet barn. Samtidig er ikke stykket så ensidig. Hvordan det er å få et sykt barn kommer til å prege livet for alltid, og stykket handler også om å få lov til å være fri i forhold til det, sier Nordhammer.

Gode tilbakemeldinger

Om det norske paret tok abort, kommer ikke fram i fortellingen. Omtrent 40 personer har sett forestillingen de tre dagene den var satt opp. Studenten sier han har fått gode tilbakemeldinger og er fornøyd med eksamensteatret sitt.

— Det har vært mange gode tilbakemeldinger, og flere har blitt sterkt berørt av forestillingen. Det er noe jeg kommer til å ta med meg videre, sier Nordhammer som er glad for tilbakemeldingene.