Arild Underdal. Foto: Ketil Blom Haugstulen
Arild Underdal. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Færre gode jobber i akademia?

Underdal. Mens man utreder interessante elementer hos Underdalsutvalget, er det lurt å ha i mente at norsk akademia har noe å tape – og at det til stor del er den forskningsbaserte undervisningen og de kombinerte stillingene som gjør oss til det vi er, skriver professor Kjell Erik Lommerud.

Publisert   Sist oppdatert

Det er de såkalte kombinerte stillingene som er ryggraden på de norske universitetene. Dette er førsteamanuensisstillingene og professorstillingene, og de kalles kombinerte fordi jobbinnholdet deles nokså likt mellom undervisning og autonom og nysgjerrighetsdrevet forskning. Dette fører til at det utføres autonom forskning på bred front, mens ingen fag er rene undervisningsfag – og undervisningen er forskningsbasert i den forstand at selv de yngste studentene møter forskningsaktive lærere fra den første dagen.

Slik som dette er det ikke overalt. I mange naboland tas mye av laveregradsundervisningen av arbeidskraft med dårlige forskningsvilkår og ofte generelt dårlige arbeidsvilkår. Andelen professorer blant de ansatte på norske universiteter er nesten dobbelt så høy som i en del andre europeiske land. Midlertidigheten regnes som et problem ved norske universiteter og er skyhøy i forhold til resten av arbeidslivet, men i mange av våre naboland er situasjonen mye verre. Det er ikke alt som er fullkomment ved norske universiteter, men vi har noe å ta vare på.

De kombinerte stillingene er sårbare – på de gamle universitetene som Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Bergen (UiB) er de bare beskyttet av egenerklæringer fra institusjonene om at det er slik de vil ha det. De nye universitetene har fremdeles et høyskolepreg med mange lektorstillinger med reduserte forskningsmuligheter.

Dagens professorer vil altså våkne opp en dag og finne ut at de bare har den nest høyeste tittelen på arbeidsplassen sin.
Kjell Erik Lommerud
Professor, UiB

Et ekspertutvalg ledet av tidligere rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, har nettopp gått igjennom stillingsstrukturen ved universitetene. Hovedfokus har vært på alle de andre stillingskategoriene vi har ved universitetene, i mindre grad det som i innstillingen kalles «professorstigen», altså de kombinerte stillingene og rekrutteringskanalen opp til disse stillingene.

Men alt henger sammen med alt: Blir det flere av alle de andre stillingstypene og disse får økte oppgaver i undervisningen, så blir det mindre plass til de kombinerte stillingene. Færre av de jobbene veldig mange i akademia ønsker seg, altså.

Hovedgrepet i Underdalsutvalgets innstilling er å organisere alle ansatte i tre «stiger»: «professorstigen», «forsker-lektor-stigen» og «fagstøttestigen». Ordet stige synes å peke mot muligheten for kompetanseopprykk gjennom stillingshierarkiet, og det er bra, men lite konkret blir sagt om dette.

Jeg vil konsentrere meg om det som kalles forsker-lektor-stigen. Det er en tendens på universitetene at eksternt finansiert forskning nå legges på institusjonen selv og ikke i et forskningsinstitutt i randsonen rundt institusjonen. En årsak er nok at en ønsker å presse de siste belønningsmidlene ut av finansieringssystemet. Dette har gjort at stillingskoden Forsker er den raskest voksende stillingskategorien på noen av universitetene våre. En «forsker» på universitetene driver altså med eksternt finansiert forskning, ikke med den type autonom forskning som er tillagt de vanlige kombinerte stillingene. Forskerne har til nå stort sett vært midlertidig ansatte og måttet gå når prosjektpengene tar slutt. Etter hvert er det vanligere med fast ansettelse, men ofte er dette bare liksom-faste stillinger siden man blir truet med oppsigelse så snart finansieringen ser ut til å renne ut.

Underdalsutvalget ønsker i større grad å ta denne ressursen i bruk i undervisningen. Forskerne har til nå stort sett vært holdt vekk fra undervisningen fordi man har vært redd for at de skal få fortrinnsrett til de kombinerte stillingene hvis de sies opp på grunn av pengemangel. Det har vært noen rettsavgjørelser i det siste som tyder på at forskere ikke så lett får fortrinnsrett. Jeg tenker at den juridiske situasjonen er uavklart; Underdalsutvalget gjør ingenting for å avklare den.

Det er fint hvis forskerne tar en del veiledning og sensur, men det er problematisk hvis de i stor utstrekning involveres i den alminnelige undervisningen av studentene. Det er bra at disse stillingene i større grad blir reelt faste – siden den som ikke får finansiert forskningen sin kan gli over i undervisning på lektorvilkår. Men hvis undervisningen i større grad tas av denne typen personell, blir det færre oppgaver for de vanlige kombinerte stillingene og kanskje mye vanskeligere å få en slik.

Dette er ikke å se spøkelser ved høylys dag. Ta noen tall fra min egen arbeidsplass, Universitetet i Bergen. Det er rundt 300 førsteamanuenser ved UiB, samt 500-600 professorer. Til sammenligning er det 200 i forskerkoder, de aller fleste i realfag og medisin. Underdalsutvalget foreslår at også postdoktorene i større grad skal undervise, dem er det også rundt 200 av. Videre er det rundt 400 ingeniører, som i mange tilfeller har doktorgrad og kunne vært brukt i undervisningen. Hvis alle disse gruppene i vesentlig grad blir involvert i undervisningen, så er faktisk de kombinerte stillingene truet.

Underdalsutvalget er kortfattet om det meste, men antyder at folk kan gå sidelengs mellom stigene, for eksempel at man kan gå sidelengs fra forsker-lektor stigen til professorstigen. Hvis det blir få kombinerte stillinger og tilsvarende mange faste forsker-lektor-stillinger, vil den normale rekrutteringsveien fort bli at de fleste står i forsker-lektor-stillinger til de blir halvgamle og så får seg en førsteamanuensisstilling eller professorat. Dette er ikke noe som kommer til å stå fram som særlig forlokkende for de største talentene eller svært dyktige folk fra utlandet.

Underdalsutvalget foreslår også at det innføres en ny toppstilling på universitetene som skal hete fakultetsprofessor, fakultetsforsker, fakultetslektor eller fakultetsforskerlektor. Dagens professorer vil altså våkne opp en dag og finne ut at de bare har den nest høyeste tittelen på arbeidsplassen sin. Selve navneforslaget får nesten storbyuniversitetet OsloMet eller forskningsstiftelsen Norce-med-c til å høres ut som lyriske lykketreff. Nok om det, men det høres rart ut at en fakultetsforskerlektor, som altså har en tittel over professornivå, skulle kunne holdes ute fra en kombinert stilling hvis for eksempel den eksterne finansieringen løper ut. Dette vil klart true den normale rekrutteringsveien postdoktor-førsteamanuensis-professor.

Man kan nærme seg Underdalsutvalget fra en annen vinkel. Den norske byråkratiet har en stolt tradisjon med kvalitetsutredninger i NOU-serien. Det har med tiden kommet flere ekspertutvalg som ikke gir ut utredningen som NOU, men dette er brede utvalg med sterke sekretariater som gir ut solide rapporter. Underdalsutvalget er lite, har hatt én sekretær, og rapporten er på tjueni sider. De første tjue sidene gir bakgrunnsinformasjon, så kommer selve forslaget på noen få sider – uten egentlig utredning eller argumentasjon. Det er mange ting som blir hengende. Hva er nå egentlig arbeidsjussen når det gjelder fortrinnsrett? Hvordan kan vi ha kompetanseopprykk i fagstøttestillinger når toppjobbene ikke bare er et kompetansenivå men et ledersjikt? Og småting – hvordan vil det nå egentlig gå når alle landets forskere uten doktorgrad finner ut at de er blitt degradert til forskningsassistenter?

Det finnes interessante elementer i Underdalsutvalget. Mens man utreder disse videre, er det lurt å ha i mente at norsk akademia har noe å tape – og at det til stor del er den forskningsbaserte undervisningen og de kombinerte stillingene som gjør oss til det vi er.​