Akademisering og internasjonalisering på ville veier

Publisert
Høgskolen i Oslo og Akershus er på vei til universitetsstatus. I dette innlegget uttrykkes stor bekymring for politikken for rekruttering av ansatte det legges opp til. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Høgskolen i Oslo og Akershus er på vei til universitetsstatus. I dette innlegget uttrykkes stor bekymring for politikken for rekruttering av ansatte det legges opp til. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

Rekruttering. Politikken som det legges opp til for rekruttering til vitenskapelige stillinger ved det fremtidige OsloMet innebærer en akademisering og internasjonalisering på ville veier, skriver Clas Jostein Claussen.

Iherdig innsats og betydelig pengebruk har gitt resultater: HiOA blir temmelig sikkert til OsloMet. Og med økt status forsterkes de akademiske ambisjonene og ønsker om internasjonalisering. I et notat, HiOAs politikk for rekruttering til vitenskapelige stillinger, stilet til dekaner og senterledere, tydeliggjør rektor sine ambisjoner og virkemidler som gir grunn til bekymring. Så sterk bekymring at man får håpe at det her er tale om et arbeidsuhell, som styret eller departementet vil ordne opp i.

I notatet «Krav til internasjonal utlysning og språklige ferdigheter for ansatte» heter det i første («kake-»)punkt:

  • Alle undervisnings- og forskerstillinger skal lyses ut internasjonalt, og det skal ikke stilles krav til norsk/skandinavisk ved ansettelsestidspunktet uten i særlige tilfeller. Også for teknisk/administrative stillinger bør internasjonal utlysning vurderes.

Det beste man kan si om dette punktet er at man ved ansettelse i teknisk/administrative stillinger ikke er fratatt muligheten for skjønn og sunt bondevett. For undervisnings- og forskerstillinger er rektors krav ubønnhørlig. Det samme gjelder krav om førstekompetanse (angitt i et annet «kakepunkt»):

Dette vil i praksis bety at utdanningene nektes å rekruttere medarbeidere med viktig erfaring fra arbeids-, og samfunns- og organisasjonsliv, utenfor høgskole- og universitetssektoren.
Clas Jostein Claussen
Førsteamanuensis, HiOA
  • Det skal svært tungtveiende grunner til å lyse ut med kompetansekrav under dette nivået.

I notatet gir rektor seg selv rett til å stoppe utlysninger som ikke tilfredstiller hans krav. Dette vil i praksis bety at utdanningene nektes å rekruttere medarbeidere med viktig erfaring fra arbeids-, og samfunns- og organisasjonsliv, utenfor høgskole- og universitetssektoren. Man kan altså risikere at man blir tvunget til å rekruttere lærere til sosialarbeiderutdanningene som i beskjeden grad har vært i kontakt med klienter. Personer med master og mer omfattende klienterfaring og erfaring fra næringsliv eller idelle organsiasjoner anses ikke å være kvalifisert for oppgaver i en utdanningsinstitusjon som sårt trenger inspirasjon fra sektorer den skal betjene. Det er nesten ikke til å tro!

Det er naturligvis forfriskende at rektor nå har bestemt at velferds-, omsorgs- og utdanning-fakultetene heretter skal rekruttere lærerkrefter fra internasjonale markedsplasser, til tross for god tilgang fra det norske og nordiske markedet. Samtidig er det usikkert om det finnes noe internasjonalt marked for personell som skal undervise i fysisk fostring, norsk, samfunnsfag, barnevern, helsepolitikk for sykepleiestudenter og en bråte med temaer som inngår i det man, noe politisk ukorrekt, kan kalle norsk, og i noen tilfeller særnorsk, kontekst.

Ut fra rene praktiske betraktninger vil det naturligvis medføre visse utfordringer når det gjelder utlysningssteder og -kanaler, innkalling/reise til intervju osv. Men dette er bare blåbær i forhold til de språklige utfordringer man, og i særdeleshet studentene, vil møte ved ansettelse av personell uten norskferdigheter. Men ta det med ro. Dette har man naturligvis tenkt på. For man skal selvsagt tilby norskopplæring, slik at personer med slikt behov, innen tre år kan vise til norskferdigheter minimum tilsvarende nivå B2. Det sies intet om hvordan man skal forholde seg til ansatte som ikke når dette nivået. Og man sier intet om de utfordringer ansatte og studenter vil møte hos undervisningspersonell uten tilstrekkelige norskkunnskaper. Men det er i alle fall generøst å tilby ganske omfattende opplæring til personell i opplæringsmodus, som ansettes på grunn av høy kompetanse. Uansett vil dette koste.

Det at man ikke får stille krav til norsk/skandinavisk vil også ha andre alvorlige implikasjoner. Det er sikker spennende å få internasjonale kapasiteter til for eksempel ingeniør- eller produktdesignstudiene. Men det er ikke sikkert det er like smart å ha samme politikk og virkemidler for sykepleie-, lærer- eller velferdsutdanningene. Og det er disse grunnutdanningene vil utgjøre (inntekts-)basis og hovedsatsningsområde for OsloMet. Det er derfor viktig å klargjøre hvilke behov samfunnet og ikke minst disse studentene har og vil få. I tillegg bør man huske at disse yrkesutdanningene fungerer samfunnsbyggende, utover den konkrete effekten av aktuell yrkesutøvelse. Et stort flertall av våre bachelor-kandidater vil i praksis være aktører i og representanter for den norske velferdsstaten eller –modellen. Det er derfor viktig at de får en utdanning som har dette som verdi, ståsted og referanse. Ut fra dette vil en «internasjonal» søker med supre akademiske meritter ikke bare ha språklige begrensninger, men også kulturelle eller verdimessige. Men dette framstår naturligvis som en sterkt normativ vurdering, som bør tåle å bli utfordret.

Det viktigste ankepunktet mot rektors krav og tydelige ønsker er alvorlig mangel på forståelse av dagens og morgendagens studenters behov og ståsted. Hovedutfordringene når det gjelder å sikre kvalitet i de store utdanningene er ikke mangel på internasjonale kapasiteter og doktorander eller forskningsartikler i anerkjente tidsskrifter. Det studentene og erfarne lærere etterlyser er derimot mer tid og bedre forutsetninger for gruppeundervisning, veiledning og støtte. Ved siden av å få til økt studieinnsats vil vi som underviser også i framtida møte betydelige utfordringer når det gjelder å forsøke å forstå hva våre studenter forstår. Og uansett om vi liker det eller ei, vil vi være tvunget til å overta en del av de utfordringer man sliter med i den videregående skolen. Samtidig må vi forholde oss til at økende andel skal gis (universitets-)utdanning. Dette gjør at innhold og arbeidsmåter i morgendagens universitet, i alle fall for OsloMet, vil kunne bli radikalt forskjellig fra hva mange legger i dagens universitetsbegrep. OsloMet kan ikke bli det universitet(er) var, og det de klassiske universitetene ønsker å være.

Sterk satsing på akademisering og internasjonalisering har som premiss at studentene og de ansatte skal beherske engelsk som fag- og arbeidsspråk. Jeg har liten kunnskap om kollegaers engelskferdigheter. Men vi får håpe at kravet om førstekompetanse og gode ferdigheter i engelsk (angitt i notatet) også i praksis vil gi habil fag-engelsk. Ut fra fra mine erfaringer er det stor fare for at flere forelesninger på engelsk i radikal grad vil minske behovet for (store) auditorier. Mange undervisere opplever sterk kritikk av og motstand mot engelskspråklig pensum, så sterkt at man forsøker å unngå dette.

Man kan forstå at rektorer med akademiske og internasjonale universitetsambisjoner ønsker seg fagfolk med doktorgrader og internasjonale publiseringsmeritter. Men det er grunn til bekymring når slike ønsker framstår som frikoblet fra traurig norsk virkelighet og tilsynelatende mangel på kjennskap til og innsikt i en stor andel av studentenes forutsetninger og behov. Man kan innvende at de politiske grepene det her er tale om, er rettet mot framtida, og at min argumentasjon derfor ikke er særlige relevant og dessuten framstår som noe i retning av sjåvinistisk. Ettersom jeg ikke har særlig tro på en utdanningsrevolusjon i den videregående skolen og vi også i framtiden, også som universitet, skal ivareta en tilnærmet allmenn rett til universitetsutdanning, er det det viktig at ambisjonene i rimelig grad er tilpasset realitetene. Det hjelper ikke med høy akademisk og forskningsmessig kvalitet, dersom studentene har helt andre behov. Som en kollega ytret seg: Forelesningen var glitrende, hadde det ikke vært for studentene. Slike betraktninger må OsloMet, ut fra sitt samfunnsmandat, også gjøre. Man kan gjerne ønske seg velkvalifiserte, supermotiverte studenter, som ønsker seg internasjonale kapasiteter og avanserte forelesninger på engelsk, men situasjonen er dessverre nokså sammensatt.

Ut fra argumentasjonen over kan man jo håpe at rektor Rice sitt pålegg får så mye motbør at det trekkes tilbake eller modereres. Dersom ikke dette skjer, får vi håpe at OsloMet sine svulstige akademiske ambisjoner blir roet noe ned, og at aktuelle dekaner håndterer rektors pålegg med pragmatisme og «Ja vel, herr statsråd»-holdning. Kanskje det finnes dekaner som er villig til å flagge sine synspunkter offentlig?​

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.