Livet. Og deromkring

Filmen forteller om Adèle, en 17 år gammel jente som lever og leter. Innimellom finner hun, men leter videre. Det handler om å finne fram til den man er og den man vil være. Og det handler om det smertefulle man noen ganger må gå gjennom for å finne. Adèle finner Emma. Historien om kjærlighetsforholdet er nær og samtidig aner vi at noe ikke er helt på plass.

Bør vite minst mulig i forkant

Tabloidene har selvsagt (som vanlig) forsøkt å ødelegge filmopplevelsen ved å trekke ut «frekke» detaljer: «20 minutter heftig lesbe-sex sjokkerer» (Dagbladet 23. mai 2013).

Dette er et godt eksempel på en film du ikke bør vite så mye om før du ser den. Selv har jeg forresten stort sett gått over til å lese anmeldelser først etter at jeg ser en film. Jeg vil vite minst mulig. Jeg vil ha historien mest mulig i fred. Sånn er jo denne artikkelen et paradoks.

Midt i et utdanningsløp

Hvorfor skrive en sak om en film i Khrono? Fordi denne filmen handler om mennesker. Den handler om de menneskene som befinner seg i den daglige horisonten for de fleste av oss, enten vi er studenter eller lærere eller andre som arbeider i nærheten av studenthverdagen. Adèle er midt i et utdanningsløp. Hun er i en litteraturklasse og tolker dikt om kjærligheten, mens dens mulighet og dens problem utspiller seg rundt henne, hele tiden. Studentene våre lever de samme temaene.

Vår hverdag er befolket av mennesker, mange av dem i den fasen av livet der de gjør sitt viktigste arbeid med å definere seg selv. Man kan selvsagt gjøre dette til en film om seksualitet, om å komme ut av skapet (eller å ikke komme ut), om å bli voksen, om kjærligheten, om kunsten … ja, om alle de temaene den streifer innom. Alle slike tematiseringer ville være å gjøre denne fortellingen mindre enn den er. Denne filmen handler, iallfall for meg, om livet. Livet slik det leves i hverdager, i overganger, alene og mellom mennesker.

Viktig faglig tema

Overgangen til voksenlivet er ett av de viktigste faglige temaene for meg. Særlig slik den fortoner seg for barnevernbarna, de som for ofte må klare seg videre uten god tilgang på støtte. Kanskje er det en av grunnene til at denne filmen setter spor hos meg.

Den viser unge mennesker som finner fram til sitt dagligliv og sitt livsprosjekt mellom hendelser og følelser som i seg selv er hele prosjekter. Hva man griper tak i og hva man lar fare kan synes tilfeldig, og er det kanskje ikke. Man får muligheter, mister muligheter. Man gjør og lar være å gjøre.  Man lever.

Opplevelse som høgskolelærer

For meg, som lærer på høgskolen, er det ikke alltid så lett å møte studentene som mennesker. De blir ofte i pluralis sett fra der jeg står. Med rundt hundre studenter i kullet, blir det lett heller studenter enn individer jeg ser. Jeg liker det ikke, men sånn er det. Men en del ganger møter man også individer, som når de skal ha veiledning, når vi underviser i smågrupper, når de ber om hjelp fordi livet ble vanskelig. Da ser man at de lever sine liv. Noen ganger strevsomme liv, noen ganger mer på det jevne. Og selvfølgelig noen ganger i lykkelig rus over livets godterier. Alltid i overganger, mellom ung og voksen, mellom nå og framtid.

Vant Gullpalmen

Abdelatiff Kechiche, den tunisisk/franske regissøren, vant Gullpalmen i Cannes for sin femte spillefilm. Han delte den med de to hovedrolleinnehaverne, Adèle Exarchopoulos og Léa Seydoux. Dette er kanskje den gjeveste filmprisen i verden. Og her er den gitt til en film som varer i tre timer, som er fransk, som ikke har et oppbud av kjente skuespillere – og som likevel bør appellere til det store publikum. Kechiche forteller langsomt, men ikke trått. Han snakker mye gjennom bilder. Ofte fotograferer han tett på, men vi går ikke lei. Vi vil leve sammen med Adèle og Emma, mer, lengre. Blåfargen i tittelen kan selvfølgelig hentes inn i mange bilder gjennom fortellingen. Den er tilstede både direkte, som koloristisk innslag, og indirekte, som følelse. Blå er varm, sier tittelen. Blå er varmest. Det er en programerklæring.

Kompromissløs holdning til liv og arbeid

I en scene diskuterer Emmas kunstnervenner Egon Schieles kunst. Hans skjeve, noen ganger nesten forvridde menneskekropper får stå som bildet på det skrøpelige når vi leter. Schiele selv levde kun i 27 tilmålte år, og symboliserer èn måte å velge på.

Hans kunst bærer preg av en kompromissløs holdning til liv og arbeid. Adèles og Emmas hverdager og livsvalg foregår i dette landskapet: skjev eller rett, kreativitet eller forsørgelse, kjærlighet eller ikke.