Gerd Brantenberg og aksjonen i natten — da de homofile på Blindern levde i det skjulte

En stille kveld i 1967 lister to studenter seg gjennom Velferdsbygget på Blindern. En av dem er Gerd Brantenberg. På bordene legger de igjen rosa pamfletter adressert «Til den homofile studenten.»

Så stormer de ut, ansiktene skjult, nervene påtent. Ingen oppdaget hva de hadde gjort før dagen etter.

Blindern, Universitetet i Oslo, sommeren 2019. Rundt om Fredrikkes plass, sentralt på campus, sitter studenter og nyter solen, spiser is, drikker kaffe, får farge i kinnene. Vinden river i trærne.

En enslig person står under Air-skulpturen, støpt av Arnold Haukeland og donert av Freia til Universitetet i Oslo i 1962.

— Vi pleide å le av den da den kom, sier hun. Gerd Brantenberg (77). Forfatter og feminist. Blindern-student gjennom nesten alle 1960-årene.

— Hva skal den være, liksom? Luft?

Hun flirer.

— I den første boken min skrev jeg at de lesbiske møttes under Air-skulpturen, men det er bare tull. De lesbiske møttes ikke noe sted, alt var superhemmelig.

Den gangen. Blindern på 60-tallet. Da de homofile måtte gjemme seg — da de knapt ble snakket om. Et tabu, nesten usynlig.

Brantenberg måtte gjøre noe med saken.

Da Blindern var nytt

— Vi var utrolig mange. 11 000, eller 14 000, hvis man regner med utenlandsstudentene.

Brantenberg er født i Oslo, men vokste opp i Fredrikstad. Hennes litterære gjennombrudd, St. Croix-trilogien, er knyttet til oppveksten der. Men hun hadde utgitt flere bøker før trilogien kom.

I 1960 tok hun artium, kom så til Blindern, skulle studere historie og engelsk.

— Alt dette var helt nytt, forteller hun, vifter mot de slitne Blindern-lokalene, persiennene som henger skeivt.

— Lokalene og auditoriene var svære, vi var kanskje 150 stykker i en forelesning. Det var fryktelig skummelt å ta ordet.

Man måtte kjenne noen fra før av, forklarer hun. Helst noen fra samme by. Hvis ikke var det lett å bli ensom, drukne i mengden.

Kanskje ikke dette er så forskjellig fra den Blindern-tilværelsen mange lever i, også i dag.

— Blant annet hadde vi Larvik-bordet. Jeg kjente noen fra Larvik, så da hørte jeg til en viss grad hjemme der, hvis det falt seg sånn. Det var ikke noe Fredrikstad-bord. Vi var veldig få.

Det var en rik tid, forklarer Brantenberg. Folk var interessert i fagene de hadde; det var jo derfor de var der. Og nå var studielån mulig.

Men ikke alt var lystig. De homofile studentene levde fortsatt i hemmelighet. Ingen snakket om dem. Ingen sto fram.

Mange følte de var de eneste i verden, skjult i studentmassene på Blindern. Det var skremmende å bli avslørt.

Den hemmelige leser

— Hvis noen skulle bli litt kjærlig mot en annen person av samme kjønn på en av de mange festlige selskapene våre, hørte de ofte «så du er sånn?», sier Brantenberg.

Det var stort sett det de var. Sånn.

— Det ble ikke snakket om, og om det det ble det, var det veldig nederdrektig, nedlatende, sjikanepreget. Og dette var jo mellom studentene, det var kremen av norsk ungdom, så derfor ble det i det hele tatt snakket om. I motsetningen til den øvrige befolkningen, hvor det aldri ble nevnt. Vi fikk ikke æren av et skjellsord, engang.

Den totale tausheten er vanskelig å forestille seg. Om homofili gjaldt deg, var det enkelt å se på det — se på seg selv — som noe perverst.

Brantenberg gikk i dyp hemmelighet. Som student likte hun helst å lese på hybelen, men dro i hemmelighet til lesesalen, hvor de hadde ett eksemplar av Oscar Wildes De Profundis.

— Jeg leste den hver dag. Jeg studerte engelsk, så det var jo ikke helt irrelevant, heller. Det er skrevet til Bosie, mannen Oscar Wilde elsket.

Den er verdt å lese, selv i dag, mener hun.

— Det tok lang tid før jeg i det hele tatt betrodde meg til noen om hva jeg følte, legger Brantenberg til.

Men i all hemmelig fikk hun seg kjæreste.

Snikbesøk på Sogn

— Den er ganske godt krydret, denne fisken.

Brantenberg spiser lunsj i studentkantina på Fredrikke. Poteter og torsk dynket i karri.

— Men den er god. Før hadde vi kålrulettkøer, da kålrulettene kostet tre kroner. Det var da kroneisen kostet en krone.

Hun ser seg om i lokalene. De er nesten tomme nå, de fleste studentene har sommerferie.

— Det er litt sterilisert her nå. Det var koselig før, det var det, legger hun til.

Minnene strømmer på.

— Min første kjæreste og meg, da, sier hun med et smil.

— Vi hoppet inn og ut av vinduene til hverandre i studentblokken på Sogn. Så gikk vi rundt bygningen og kom tilbake og ringte på, og så spiste vi frokost sammen, så ingen andre i leiligheten skulle tro vi hadde overnattet hos hverandre.

De to bodde i samme blokk, og sengene var «så små», forklarer Brantenberg og holder henda ut foran seg, en halvmeter imellom.

I utgangspunktet var det liten grunn til at de to skulle overnatte hos hverandre. Men en grunn hadde de, like fullt.

— Den gang hadde vi en oldfrue i studentbyen på Sogn. Hun hadde overoppsyn og passet på at sengetøyet var rent og sånt. En litt moralistisk skikkelse.

En gang kjæresten hadde sovet over, sto plutselig oldfruen på døra, banka på, tok i dørhåndtaket.

— Jeg hadde låst, og nøkkelen sto i døren, men hun hadde nøkkel, hun òg. Så begynte hun å pirke i døren med nøkkelen sin, så min skulle falle ned.

De var skrekkslagne.

— Jeg begynte å hyle. «Vent litt, jeg har ikke stått opp ennå, jeg har ikke klær på!»

I en fart fikk Brantenbergs kjæreste kledd på seg, stormet ut vinduet, firte seg ned takrenna.

— Så åpnet jeg døren og lot som ingenting. Hun skjønte aldri noe.

— Det må være flere

I lærebøkene på gymnaset ble de omtalt som perverse — de homofile. Sidestilt med folk som ble seksuelt opphisset av å tenne på hus, og folk som hadde sex med dyr.

Pyromaner og sodomitter. Abnormiteter, het det.

Det var den offisielle læren, om man ikke hadde tilgang på andre kilder.

Først på 70-tallet ble det avkriminalisert. På 80-tallet ble den psykiatriske diagnosen fjernet.

— Så møtte jeg Anners på Klubben, sier Brantenberg.

Det var en gang på midten av 60-tallet, på Ormsund roklubb.

På denne tiden arrangerte Det norske forbundet av 1948 — Norges første organisasjon for homofile, ofte kalt Forbundet — fester i roklubbens lokaler.

Anners var en pen, ung mann, som gikk bort til Brantenberg på det eneste damebordet. Der satte han seg på huk og spurte, «Unnskyld, men studerer du på Blindern?»

— «Ja,» sier jeg. «Ja,» sier han. «Det gjør jeg òg.»

Brantenberg var overlykkelig. Endelig en annen. En annen på Blindern.

«Jeg tror vi må være mange flere,» sa Anners. «I en studentmasse på 14 000. Det må være hvert fall 500 som er som oss.»

Og så gikk de der, på Blindern, og trodde de var alene, alle sammen. Brantenberg og Anners var snare om å klekke ut en plan — en plan som skulle bli den første homoaksjonen på Blindern, noensinne.

Universitetsdirektør Trovik

Blindern, Universitetet i Oslo, 1967. Homoseksuell omgang mellom menn er forbudt ved loven. En sovende paragraf, vel å merke, men forbudt likevel.

Loven er toneangivende. Organisering er, teknisk sett, også forbudt.

Brantenberg og Anners måtte henvende seg til universitetsdirektør Trovik. Hvis de ikke hadde han i ryggen, kunne alt gå fryktelig galt.

— Det var første gang jeg møtte han, Trovik, altså. Han holdt til der.

Brantenberg peker mot administrasjonsbygningen.

I dag, i 2019, blafrer Pride-flagget i vinden, oppe på taket.

— Jøss, sier Brantenberg.

Tidligere i år skrev Skeivt arkiv om den hittil lite omtalte aksjonen for første gang på nett.

Vi har kommet et stykke siden 1967.

— Jeg og Anners formulerte en løpeseddel. Alt var anonymt, det eneste som sto var adressen til Forbundet, postboksen i Vika, 1305. Vi garanterte full diskresjon, og sa vi hadde dannet en gruppe for studenter i Forbundet.

Hun ler.

— En gruppe, liksom, selv om vi bare var to. Sånn var det.

De ba om et møte med universitetsdirektør Trovik, sa ikke hva det gjaldt. Anners var nervøs, Brantenberg ikke så mye.

«Når han hører hva vi vil, tror han sikkert jeg er kommet for å forføre han,» sa Anners.

— Så satt vi der, universitetsdirektøren bak skrivebordet, og vi på hver vår side foran skrivebordet. Men han var faktisk en jovial type. Det var eneste gangen jeg møtte han.

Trovik ble tatt på senga, for å si det sånn.

— Han ble litt perpleks, og måtte kremte flere ganger før han overveide hva han skulle si. Og vi diskuterte frem og tilbake, utfra våre egne opplevelser, og så kjente vi flere i Forbundet som hadde tilsvarende opplevelser andre steder, på andre arbeidsplasser.

«Om dere tror dette er et problem —» «Ja, ja!» skjøt de to inn, «— Ja, men hvis dere tror det, da er det i orden fra administrasjonens side at dere deler ut løpesedlene.»

Sedler i natten

Den gang jobbet Karen-Christine «Kim» Friele på Opplysningskontoret for forsikring.

— Mange ting ble mangfoldiggjort på det kontoret etter arbeidstid. Blant annet denne løpeseddelen, sier Brantenberg.

Seddelen var rosa, etter den rosa trekanten homofile måtte bære i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. Rosa, som senere ble kampfargen.

Så kom kvelden.

— Der gikk Anners, i lodenfrakk med kragen oppe ved halsen, og en six-pence med klaffene nedover ørene. Han gikk der, en høy, pen mann, og der kom jeg etter, i regnfrakk og sydvest. Her, gjennom denne korridoren.

Brantenberg spaserer gjennom korridoren i første etasje på Fredrikke, Bunnpris i enden, kafeer på begge sider. Men trappen er den samme, poengterer hun. Nå ser den litt bøyd ut.

— Det var så sent som det gikk an, så sent som overhodet mulig, så det skulle være så få studenter her som mulig.

Anners hadde løpesedlene gjemt under frakken, en svær bunke. Han så seg om til høyre og venstre, og så snart det var klart, skyndte han seg å slenge noen ned på et bord, og et bord til, og et bord til.

— Og jeg, vet du, jeg fulgte bare hans eksempel, så klarte vi å spre ganske mye.

De dristet seg til og med til å henge opp en seddel på plakattavlen. Så skyndte de seg ut, hjertene i halsen.

— Det hadde vært artig å filme det, når jeg tenker på hvordan vi tok oss ut.

Den første homoaksjonen på Blindern, ydmyk som den var. Seddelen var ute i verden. «Til den homofile studenten» var den adressert.

Av en studentmasse på 13. - 14. 000 kan vi regne med flere hundre homofile, var ordlyden. Vi har grunn til å tro at flere av disse lever sitt liv uten kontakt med likesinnede.

Foreningen har myndighetenes beskyttelse, og vi mener den gir oss muligheten til å treffe våre likesinnede under trygge forhold.

Så var det bare å vente på responsen.

Grillgjengen

Flere av de som det gjaldt, hadde alt truffet hverandre.

— På Grillen, der borte, forklarer Brantenberg, og peker bortover kantinelokalene. Før var en finere restaurant der, som hadde litt bedre mat enn kålrulettene.

— Det var et lite miljø der. Jeg visste ikke om det da, men jeg ble bestevenn med flere av dem senere.

De var flest gutter, men noen jenter også. Et fantastisk miljø, understreker Brantenberg.

— De satt der og spurte hverandre, «Tror du hun eller han stiller?» Det var homosjargong den gang, «Stiller du?» Og de hadde sett meg, jeg gikk alltid i dongeribukse og turnsko, så sa de til hverandre, «Hun der, hun stiller kanskje, altså.» Og det gjorde jeg.

Brantenberg humrer.

— I dag går jo alle i dongeribukse og turnsko.

De hadde et fast bord, Grillgjengen, Tormod Haugen blant dem, senere kjent forfatter. Han døde i 2008. De så de rosa pamflettene. Det betydde enormt mye for dem.

Og andre så også løpesedlene. Anners, som bodde i studenthjemmet på Blindern, mottok en strøm av henvendelser. Han skulle ta imot guttene.

Brantenberg, som skulle motta jentene, fikk bare to eller tre henvendelser.

— Det var en stor forskjell, og jeg var litt skuffet over at det ikke kom flere jenter, men det var flott.

Senere fikk de høre at mange hadde sett sedlene, men ikke tok kontakt. Noen var alt i Forbundet, andre turte kanskje ikke.

— Det er veldig individuelle forskjeller på folk, men de fleste levde i skjul, sier Brantenberg.

«Hundre med homofili-problemer»

Men det stoppet ikke der. Anners og Brantenberg stilte senere til et intervju med Dagbladet om løpeseddelaksjonen.

Antakelig flere hundre med homofili-problemer, var et ingresspoeng.

— Det var selvfølgelig anonymt. Og til tross for det, da vi senere kom tilbake til Klubben, ble vi hyllet som helter. Det forundret meg.

Ettersom de ikke sto fram med fullt navn, syntes ikke Brantenberg de var spesielt modige. Men Klubben var uenig.

— «Tenk det,» sa de. «Der kommer dere, og presenterer dere som homofile, og etterpå sier dere noe fornuftig.» Alle trodde vi var skrullete i hodet og dumme i nøtta. Det var klisjeen. Vi uttalte oss med dannelse, og det var avslørende, mente de i klubben.

De stille taler

Men Roma ble ikke bygget over natten, og ikke homotoleransen på Blindern heller.

Etter løpeseddelaksjonen var tema fremdeles like tabubelagt på universitetet. De første homofile sto ikke frem i Universitas før i 1972.

— Jeg var ferdig med å studere i 1970. Da gråt jeg — jeg gråt da jeg flyttet ut fra studentbyen, da på Kringsjå.

Brantenberg smiler.

— Noen av de beste vennskapene — livslange vennskap — knyttet jeg i studentbyen. Jeg likte å studere, og det ble bedre og bedre.

Senere flyttet hun til Danmark, og i 1972 sto hun fram der, hun òg. Året etter ga hun ut sin første bok, Opp alle jordens homofile.

— Jeg er veldig glad for at det gikk så bra, at vi gjorde det så ryddig, sier Brantenberg, og legger til:

— Og jeg syntes vi ble veldig godt mottatt av universitetsdirektør Trovik. All ære til ham.

Med tiden har stemningen forandret seg på Blindern. I ettermiddagssolen vinker Pride-flagget videre. Og på lørdag skal rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, gå i Pride-paraden i sentrum.

En bevegelse som startet da hans forgjenger, universitetsdirektør Olav Meidell Trovik, takket ja til å møte to nervøse studenter i 1967.