Bildene som ikke ble tatt på Utøya

(Saken er fra 2015.)

De viktigste bildene fra Utøya 22. juli 2011 ble tatt av en svenske og en hytteeier. Utfordringen er ikke bare hvilke bilder som ikke blir brukt, men noen ganger hvilke bilder som ikke blir tatt. Vesentlig historisk dokumentasjon går tapt.

I slutten av januar disputerte Anne Hege Simonsen med doktoravhandling om 22. juli og bilder. Tittelen er: «Tragediens bilder – et prosessuelt perspektiv på nyhetsfotografier fra 22. juli»
.

Simonsen er førsteamanuensis på Institutt for journalistikk og mediefag på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Les også: Intervju med professor Elisabeth Eide fra juli 2013

Fotografer i sjokk

— Alle som var på jobb 22. juli gjorde så godt de kunne. De var ikke feige, men de var i sjokk, som resten av befolkningen, sier Simonsen og legger til:

— Samlet sett er resultatet likevel at det mangler viktig historisk dokumentasjon, inkludert bilder av døde mennesker. Slike bilder kunne neppe latt seg trykke da, og kanskje er det fortsatt for tidlig. Det er likevel ikke det samme som at bildene ikke burde vært tatt.

— Vi har mange bilder fra regjeringskvartalet, påfallende mye færre fra Utøya. Og også fra sentrum er det mest snapshots og fragmenter, sier Simonsen og blar i doktoravhandlingen sin.

Nyhetene slutter ikke dagen derpå

— Se her. Dette bildet fra taket på Ullevål sykehus (bildet øverst i saken) var det mest nedlastede bildet det første døgnet på Scanpix. At det ble dette bildet som ble mest brukt de første timene for å illustrere hendelsene på Utøya sier det meste om sjokket og mangel på motiver, problematiserer Simonsen.

Hun poengterer at mange fotografer hun har intervjuet selv mener det er bilder som mangler.

— Fotojournalistene har i ryggmargen at store hendelser ikke slutter dagen etter at de har skjedd. De er selv opptatt av at bilder er viktig historisk dokumentasjon. Og det er riktig. Man vet ikke hva debatten vil dreie seg om 10-20-30 år fram i tid, sier Simonsen.

Debatt i Fredrikstad

Fredag 5. juni var det klart for fagdag om fotojournalistikk under Dok 15 i Fredrikstad. Arrangørene spurte «Er norske medier for feige å publisere støtende bilder?».

Blant de som forsøkte å gi svar var Simonsen.

Temaet for hennes foredrag var: «Bildene som mangler. Hva sviktet i norske fotojournalisters beredskap. Presentasjon av forskningsprosjekt om 22-juli dekningen.»

Men noen bilder ble tatt

Den svenske fotografen Niclas Hammarstrøm var blant de første som kom til Utøya, og han tok i stor grad bilder som gikk langt nærmere enn norsk presse.

En serie på tolv av dem ble publisert i Aftonbladet, og vant senere andreplass i World Press Photo for bildene. Ved førstegangs publisering ble bildene sladdet.

Se også: Her kan du se Hammarstrøm sine bilder

På seminaret fredag kommer Niclas Hammarström og reporter Mattias Carlsson i Aftonbladet som var først på Utøya. Hammarström skal gå igjennom hvordan de jobbet på Utøya.

Gir innsikt i hva som skjedde

Til Journalisten sa Hammarström i 2012:

— Bildene er grusomme, men jeg mener det er riktig å vise dem. Min oppgave er å rapportere fra alle hendelser uansett hvor fryktelige de er.

Norske reaksjoner har vært alt fra å vurdere krav om å få dem fjernet til at man ikke forstår hvorfor bildene fikk en så anerkjent pris.

Simonsen prøver på sin side å forklare hvorfor Hammarström sine bilder er så viktige.

— Et bilde jeg har sett mye på viser døde unge mennesker som ligger på rekke og rad i vannkanten. De er delvis avkledde, på vei ut i vannet. Dette bildet gjorde at jeg virkelig forstod den systematiske henrettelsen Breivik gjennomførte på Utøya. Slik informasjon er vesentlig for vår forståelse og refleksjon i etterkant, sier Simonsen.

Dårlig beredskap og opptrening

— Ikke bare politi og media, hele Norge var i sjokk den 22. juli. Vår beredskap ble satt på prøve på mange områder og viste store svakheter. Og det gjelder ikke bare politiet, men også pressen, sier Simonsen og legger til:

— Når det blir krise og stress kommer det tydeligere fram hvilke reflekser vi har, og hva vi er godt eller dårlig trent til. Bildene som ble tatt viser i stor grad sjokket og hvor vanskelig det var å begripe det som skjedde.

Og for å beskrive sjokket fotografene også var i:

— En av fotografene fortalte at han mistet kontakt med sansene sine. Da han kom hjem om kvelden oppdaget han at han hadde tråkket en spiker inni foten uten å merke det, forteller Simonsen.

Simonsen poengterer at krisesituasjoner er gode til få fram svakheter i systemer, og at 22. juli avdekket både dårlig beredskap men også utfordringer for fotografiets status i norsk media.

Fotografer med på alle møter

Simonsen legger også vekt på at i våre dager har bildene blitt viktigere og viktigere, og de får større og større plass. Men ofte blir de brukt mer som illustrasjon enn som journalistikk.

— Danske Politiken viser at man kan tenke annerledes. Der er fotografene med på viktige møter. Avisen kan for eksempel sende to fotografer ut på en pressekonferanse. Den ene skal ta de greie bildene, den andre skal øve seg i å se noe annet, gjøre noe annerledes. Disse arbeidsmetodene er en måte å trene på uventede situasjoner på, og her har norske medier mye å lære, sier Simonsen.

— Fotografene er journalistikkens førstelinjetjeneste. Det er de som først dokumenterer det som skjer og konsekvensene av det. Og de skal kunne forvalte det de ser med større profesjonalitet enn tilfeldig forbipasserende, sier hun.

Disputerte i våres

Simonsen disputerte i vinter. Bildene fra 22. juli og månedene som fulgte står sentralt i avhandlingen.

Hun analyserer et utvalg journalistiske bilder og forsider fra terroraksjonene tiden etterpå, gjennom å studere hvilke sosiale og symbolske prosesser de springer ut av og virker tilbake på.

Simonsen disputerte ved Universitet i Bergen og de skrev i forkant av disputasen at avhandlingen viser at det man med Elizabeth Edwards kan kalle journalistiske fotografiers «sosiale biografi», der det å studere fotografiet i prosess står sentralt, åpner for en nyansert, kompleks og finmasket forståelse av det journalistiske fotografiets virkekraft i sine mange og skiftende relasjoner.

— Ikke en evaluering

— Det er viktig å forstå at min doktoravhandling ikke er en evaluering av bildene som ble tatt og hvordan de ble brukt eller ikke brukt i timene og dagene og ukene etter 22. juli. Avhandlingen svarer derfor hverken ja eller nei på den type spørsmål som blir stilt eksempelvis på denne fagdagen, sier Simonsen, men legger til:

— Gjennom arbeidet med avhandlingen har jeg gjort meg noen refleksjoner som kan bidra til debatten.

Simonsen blar i avhandlingen sin igjen og trekker fram en side som viser forsidene i en rekke sentrale norske medier den 23. juli.

— Førstesidene viste med to unntak bilder fra Regjeringskvartalet. Det er bilder av ødelagte bygninger som dominerer, nesten ingen mennesker. I utlandet, særlig i USA, valgte de andre bilder, sier hun.

Mange beskytter sine egne

— Det er ganske vanlig at man er langt mer restriktive med å bruke direkte og tøffe bilder når katastrofen rammet i eget land. Et eksempel her er bildet av «the falling man» fra 9/11. Bildet ble nærmest bannlyst av amerikanske medier, men mye brukt i Europa. Årsaken er landets problematiske forhold til fenomenet selvmord, sier Simonsen.

Helt universelt er det likevel ikke. Simonsen trekker fram et eksempel fra Uganda der regjeringen skulle starte å forhandle med en sentral geriljaorganisasjon. Ugandas største opposisjonsavis dekket dette med å bruke baksiden til å trykke 12-15 portretter av mennesker som var grovt vansiret av den samme organisasjonen.

— Avisen brukte bildene til å si at dette er en mann man ikke kan snakke med. Hensynet til ofrene ble altså vurdert på en annen måte, sier Simonsen.

— Så når det kommer til bildebruk er vi litt feige og overbeskyttende i Norge? Og det er ikke helt uproblematisk?

— Det er i hvert fall ikke gitt at det alltid er riktig å la være å se, avslutter Simonsen.