Må finne seg selv på nytt

(Intervjuet er fra sommeren 2017.)

— Den sommeren fikk jeg et hardt møte med noe man ideelt skal ha et helt liv til å finne ut av. Jeg ble nødt til å vokse opp veldig fort, sier Iril Myrvang Gjørv (23).

Nå er hun student ved Universitetet i Oslo, men i 2011 var hun 17 år og akkurat ferdig med første klasse på videregående.

Sammen med fem andre fra hjemkommunen Bardu dro hun på AUFs sommerleir. Bare fire av dem kom tilbake.

Etterpå har hun brukt mye tid på å forsone seg med tanken på at angrepet 22. juli 2011 endret livet hennes. Og at hun aldri vil vite hvordan ting hadde blitt hvis det ikke var for den dagen.

— Det har vært en kjempesorg for meg at jeg ble noen andre, at jeg måtte bære dette med meg sier Gjørv.

Det hender fortsatt at hun stiller seg spørsmålet hun aldri kan få svar på.

— Når jeg har perioder hvor jeg kjenner på sorgen, når jeg ikke får til ting jeg pleide, da lurer jeg på hvor jeg ville ha vært, hadde det ikke vært for…

Kontroll over identiteten

Slike identitetsendringer etter Utøya-angrepet, er noe blant andre Dag Skarstein, førsteamanuensis ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning ved Høgskolen i Oslo og Akershus, har forsket på.

— Da de overlevende fritt fortalte om sine erfaringer fra skole og sosialt liv, ble dette fortellinger om hvem de hadde vært før og hvem de hadde blitt etter angrepet. Utøya var et vendepunkt for de fleste, sier Skarstein (bildet under).

Han og Jon-Håkon Schultz ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har gjort dybdeintervjuer med 68 overlevende om deres skole- og sosiale situasjon, og hvordan den endret seg. Studien er en del av et større prosjekt som kartlegger konsekvenser av diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

De spurte gikk på ungdomsskolen og videregående da de var på sommerleiren, og har fortalt om hvordan skolesituasjonen har vært i tiden og årene etter.

Flesteparten av de overlevende Skarstein og Schultz snakket med, fortalte om behov for kontroll over deres egen identitet.

I mange av de overlevendes fortellinger blir offerrollen tematisert.

— Offerrollen kjennetegnes av mangel på kontroll, og denne mangelen kan være spesielt vond å leve med. Det å for eksempel falle i karakterer ble for mange et symptom på at de var et offer, sier Skarstein.

Endret prioriteringer

Iril Myrvang Gjørv bruker de siste dagene av semesteret på å lese til eksamen på biblioteket i Sophus Bugges hus på Universitetet i Oslo. Hun sier hun alltid har vært flink til å nettopp ha kontroll.

— Jeg var 17 år den sommeren, og da er man jo inne i en identitetsskapende alder allerede. Behovet for kontroll er nok noe av grunnen til at det går bra, men også noe av grunnen til at det i blant går dårlig, tror hun.

Nå, seks år etter, husker hun hvordan prioriteringene ble totalt endret da hun kom hjem fra Utøya. Hun beskriver det som en slags rus, hvor hun ville gjøre alt som føltes viktig.

— Det aller viktigste var å fortelle om bestevennen min Anders, som døde den dagen. At jeg hadde overlevd spilte ingen rolle, jeg ville fortelle verden om ham og hvor fin, klok og god han var sier hun, og fortsetter:

— Jeg ville snakke om å motarbeide radikalisering og utenforskap. Hvordan vi som samfunn hadde feilet for at dette kunne skje.

Da føltes det ikke viktig å gå på skolen selv.

— Det så jeg egentlig ikke poenget med, selv om jeg tidligere hadde elsket å gå på skolen.

Media bestemte

Å fortelle om bestevennen var en av grunnene til at Gjørv stilte opp til intervjuer i mediene den første tiden, både lokale og nasjonale. Det, og at hun mente mediene i hovedsak var opptatt av å fortelle om de enkeltes lidelseshistorier.

— Jeg opplevde at de gjorde det for å trekke lesere, ikke fordi det nødvendigvis bidro konstruktivt til debatten. Jeg savnet «det store bildet», som fortalte mer enn historiene til de enkelte, selv om de også var viktige.

Skarstein og Schultz vektlegger også mediedekningen i identitetsarbeidet til informantene i studien «Identity at Risk: Students’ Identity Configuration in the Aftermath of Trauma».

— Noe av det som var problemet med å beholde kontroll over sin egen identitet, var at identitetsdannelsen for en stor del ble styrt utenfra. Angrepet ble et offentlig anliggende, og ikke bare et privat traume, forklarer han.

Skarstein fant at media, men også lærere og medelever påførte de overlevende en identitet de ikke fikk være med på å bestemme selv.

Stigma å overleve

— I medienes fremstilling av de overlevende har særlig to identiteter blitt konstruert - helten eller offeret. Ingen av disse kunne beskrive hvordan de overlevende kjente seg «inni seg», sier Skarstein.

Ifølge forskerne speilet ikke disse medieskapte identitetene de overlevendes eget selvbilde. Det ble et misforhold mellom bildet som ble skapt utenfra og eget selvbilde.

— Flere av dem snakker om det å ha overlevd angrepet som et slags stigma, eller en uønsket «berømmelse», sier Skarstein.

Flere av de intervjuede forsøkte ofte å skjule at de hadde vært på Utøya, eller lot være å snakke om det hvis de kunne.

— Det er rart, at det skal være et stigma knyttet til det å ha overlevd et terrorangrep, sier Skarstein.

Han tror det er en kobling mellom dette ubehaget ved å være assosiert med 22. juli-angrepet og at det er knyttet til offerrollen og til følelsen av mangel på kontroll over egen identitet.

Være 100 prosent seg selv

— En identitet oppleves som god når det er samsvar mellom egenfølt identitet og oppfattet identitet av andre. Det er der det blir en kollisjon i dette tilfellet, sier han.

— Jeg tror det er et uttrykk for vår individualistiske kultur. At det er viktig å ha kontroll på vår egen identitet, særlig for unge. Et eksempel på det, kan være når deltakere i reality-program forsvarer handlingene sine med «jeg har vært meg selv 100 prosent», forklarer han.

Reality-deltakeren har kanskje gjort dumme ting, men deltakeren har likevel selv bestemt hvordan hen skulle framstå. Og nettopp det er det Skarstein tror de Utøya-overlevende manglet. Evnen til selv å definere hvem de skulle være.

Takker læreren

For Iril Myrvang Gjørv ble det også et poeng i utviklingen at 22. juli var en nasjonal tragedie, men hun opplevde ikke noe stigma ved å være overlevende selv.

Hun innså tidlig at Utøya-stempelet ville være med på å definere henne, både for andre og henne selv.

— Så da ville jeg selv bestemme hva det skulle innebære, slår hun fast.

Hun stilte opp til intervjuer, og kommenterte rettssaken på ABC Nyheter, mens den pågikk.

— På skolen og blant vennene mine passet jeg på å snakke om det så mye som mulig. Målet var at det skulle bli så vanlig at vi kunne spøke om det sammen, og le. Humor ble en viktig del av å bygge klassemiljøet, sier Gjørv.

Hun tror også det hadde mye å si at de var tre i den samme klassen som var på AUFs sommerleir det året. Det gjorde at klassen deres fikk en ekstra kontaktlærer, som skulle følge opp de tre ekstra nøye.

— Hun var virkelig helt fantastisk, sier Gjørv, og fortsetter:

— Hun så hva vi trengte før vi forsto det selv, og tok alle kampene med ledelsen og andre for at vi skulle få en best mulig tilrettelagt skolehverdag. Hun er noe av grunnen til at jeg vil bli lærer selv.

Fikk være den hun hadde vært

Noe av det viktigste for Gjørv var at lærerne lot henne være den hun hadde vært før.

— Jeg hadde alltid vært en sekserelev, men etter Utøya klarte jeg ikke å gå på skolen hver dag, og jeg klarte ikke å lese alt jeg skulle. Skolen tillot at jeg ikke var der, og var glade for at jeg bidro hvis jeg møtte opp, husker hun.

I tillegg tror Gjørv at mange lærere fant på noen kreative løsninger for å få henne og de to andre i klassen gjennom studieløpet.

— Jeg vet nok ikke om alt de har gjort for meg, men jeg vet at jeg ikke fortjente alle karakterene som sto på vitnemålet, målt etter den innsatsen jeg hadde gjort året etter angrepet. Jeg tror det hjalp at mange av dem hadde sett meg før Utøya, og visste hva jeg var god for, sier hun.

Gjørv er takknemlig for at lærerne så henne og hva som bodde i henne den gangen.

— Det var noe av det viktigste for meg: at jeg følte mestring i skolehverdagen, sier Gjørv, som nå går lektorprogrammet på UiO.

Nå har hun blitt glad i skoleverket igjen, etter perioden da det føltes uviktig å gå på skolen.

Ikke like heldige

— Jeg tenker mye på det nå, hva som gjør at en lærer gjør en god jobb, sier hun.

Se eleven, sørge for at de føler mestring og ta seg tid til å tilrettelegge er det hun har satt stor pris på i tiden på videregående.

I studien til Skarstein og Schultz er det flere elever som forteller om samme utgangspunkt som Gjørv, men at de møtte andre holdninger på skolen.

— I mange av tilfellene var lærene og skoleledelsen opptatt av å vise empati, særlig i starten, forklarer han.

Det vanligste var at elevene ble invitert til rektor for en samtale i starten av skoleåret, med beskjeden «du må bare komme til oss hvis det er noe».

— Det er problematisk fordi det legger ansvaret over på eleven. Det er de som må ta kontakt hvis de ønsker tilrettelegging, og det gjør at det er de færreste som ber om det, sier Skarstein.

Flere av de intervjuede i studien sa også at de ikke ville be om hjelp. De ville ikke bli beskyldt for å dra «Utøya-kortet», kreve fordeler på bakgrunn av at de var ofre.

Tidsavhengig empati

De fant også at elevene opplevde at empatien var stor det første halvåret, men at det etter hvert ble forventet at de skulle komme tilbake til sitt gamle selv.

— Men det var ofte da problemene satte inn for alvor, påpeker Skarstein.

Et annet problem er at empati ikke alltid er det elevene trenger mest av.

— Selv om det er viktig at lærerne ser elevene, er det minst like viktig at de får faglig tilrettelegging. Men det er jo ofte det som koster mest også, sier han, og legger til:

— De fleste opplevde også et fall i karakterer. De fikk problemer med lesing og skriving, særlig det å ta ut og huske informasjon av tekst, og det å disponere og bruke informasjon i egne tekster.

Kan dra lærdom av dette

Skarstein mener det er spesielt to ting man kan lære fra disse elevenes erfaring:

— Det første er at vi må forstå at noe som ikke skulle være et stigma kan være det, og at terskelen for å be om hjelp fort blir for høy, sier han.

I tillegg mener han læreren ikke må glemme sin viktigste oppgave.

— Det er viktig at læreren ikke kompromisser med rollen som lærer. Disse elevene trenger empati, men de trenger også en profesjonell lærer, som forstår at de ikke får til alt, men som kan sette i verk de rette pedagogiske og didaktiske virkemidlene for å imøtekomme det.

— Når en elev har fått redusert sin læringskapasitet, trenger hen hjelp til å lære å lære igjen, konkluderer Skarstein.

Tiden etterpå

Iril Myrvang Gjørv er takknemlig for at hun fikk den tilpasningen hun trengte på skolen, men kjenner seg igjen i andre deler av studien til Skarstein og Schultz.

— Vi hadde også en sånn samtale med rektor, hvor vi fikk beskjed om å si fra hvis det var noe. Heldigvis hadde vi kontaktlæreren som sa fra for oss. Hun ble en ekspert på oss og vår talsperson. Hun var helt uvurderlig, slår Gjørv fast.

Hun har brukt mye tid på å godta den hun er blitt etter sommeren 2011, og at det ikke var hennes avgjørelse at hun måtte bli noen andre.

— Jeg har snakket mye med psykologen om Iril før og Iril etter.

— Hvem er Iril nå?

— Jeg vil si at jeg er flink og ambisiøs. Jeg ønsker å gjøre store og viktige ting, og har nok fremdeles litt av den ungdomsidealismen i meg. Men jeg har lært meg å porsjonere energien min, og prioritere med meg selv som sentrum når jeg avgjør hva som er viktig å klare, og hva som ikke er så viktig.

Hun puster dypt og ser på de få andre studentene som fortsatt går til og fra lesesalene.

— Jeg er blitt flinkere til å lytte til signalene fra kroppen, og lært at ikke alt trenger å være i bevegelse hele tiden. Jeg har blitt flinkere til å være fornøyd. Har jeg et mål om å bli den jeg var før, spør hun retorisk.

— Nei. Men ønsker jeg å leve som før?

Iril Myrvang Gjørv løfter blikket.

— Ja. Det gjør jeg.