God idé, men med noen underlige valg

Jan Vardøen er en annerledes filmskaper. Egentlig gründer i restaurantbransjen (og mye annet). De senere årene har han også laget film, ved siden av sine mange andre gjøremål. Jeg har sansen for hans kreative sprang i det norske samfunnet. Derfor stilte jeg med positive forventninger i møte med Vardøens lek med film-mediet. Ikke minst fordi han påtar seg oppgaven å lage fortelling av et svært tidsaktuelt tema.

Ramin er flyktning og vi møter ham i de øst-norske skogene, der han nettopp har passert grensen fra Sverige. Her møter han en eldre jeger som er framstilt som rotnorsk - og snill. Han gir bort både mat og klær til den nyankommende. Han forteller (selvfølgelig, hadde jeg nesten sagt) at han selv var flyktning den andre veien i yngre dager.

Men Ramin må videre. Han skal til Akademiet. Et underlig sted i en vestlandsfjord, et kurssted for de som har kommet til landet og vi bli en del av det norske samfunnet. Her holdes kurs i norskhet, og kandidatene må bestå ulike tester underveis. Oppholdstillatelse er den mulige premien for den som mestrer spillet.

Vardøens ide er god. En viss surrealisme anes mellom veggene i Akademiet. Godt båret oppe av Gard B. Eidsvold, som er sjefen. Noe mindre overbevisende av de andre karakterene.

Ideen til en fortelling om et norskhetsakademi er altså god. Men gjennomføringen er ikke like god.

I denne filmen finner vi alle klisjeene om Norge, nordmenn, nordmenns møte med det ukjente og så videre. Blant rekvisittene finner vi lutefisk, blå Swix, ostehøvel. Det er det for så vidt ikke noe galt med. Klisjeer kan vi ha godt av å høre om. Men det å arbeide godt kunstnerisk med klisjeer er en svært vanskelig oppgave.

Det er ikke tilstrekkelig å vise fram klisjeer, som at nordmenn er født med ski på beina eller at fulle nordmenn er verre enn andre som er fulle. For at klisjeene skal være interessante må man på en eller annen måte sette dem i relieff, gjerne undersøke dem nærmere.

Men bevares, noen av enkeltscenene fungerer relativt bra. Den første gangen kurset starter opp, er det ganske underholdende. Og Egil Hegerberg som sjuende far i huset - og alle hans sønner, sønnesønner og så videre - er et morsomt innslag. Scenen der Ramin skal lære å gå tur, og får forklart nordmenns forhold til stillhet slik vi «bader» i den i fjellheimen, er rett og slett god. Her er appelsinen som tur-niste med, men kun som bi-element.

For meg er det mest tydelige ved dette filmprosjektet at det ikke er godt nok gjennomarbeidet. Ideene er ikke fullt utviklet. Sammenhengene i narrativet er svake. ”Det norske” synliggjøres mer gjennom framvisning av de nevnte rekvisittene enn gjennom en fortelling om hvordan menneskene i dette landet lever sine liv.

Jeg får inntrykk av at filmen er et resultat av «gruppearbeid på lang-weekend». Og filmen er da også spilt inn på Hotell Union Øye i Norangsfjorden over en periode på ti dager. Flere av scenene kunne kanskje fungert som enkeltscener på en revyscene? Men som byggemateriale i en sammenhengende fortelling, blir de ikke sterke nok. Det kreves nok mer enn det for å lage en helstøpt film

Vardøen har gjort enkelte underlige valg. Som at Ramin snakker nærmest perfekt norsk allerede etter å ha vært i landet i få minutter (i møtet med den snille jegeren). Eller at han først blir avvist ved uanmeldt oppmøte på Akademiet, men dagen etter (?) blir hjertelig mottatt, uten at vi får noen forklaring på forskjellen i de to handlingene.

Det norske hus er blitt en koselig, liten bagatell som det ikke er bortkastet å se. Det beste ved den er noen velrettede spark til norsk selvgodhet. Men det er ikke en god film.