Hun er 23 år og hjerneforsker

Tovy Dinh (23) bruker mesteparten av dagen sin i et laboratorium i en kjeller på Universitetet i Oslo.

— Jeg studerer perinevrale nett og hjerneplastisitet, forklarer 23-åringen, og før vi rekker å se ut som store spørsmålstegn legger hun til:

— Vi tror det kan fortelle oss noe om hvordan vi lærer, og hvordan hukommelsen fungerer.

Dinh går forskerlinjen på medisinstudiet på universitetet — et syvårig studium som legger grunnlag for en doktorgrad i medisin. Nå har hun et forskerår, noe som inkluderer LED-lys og musehjerner.

På skuldrene til kjemper

Dinh er den yngste i forskergruppen sin, CINPLA (Center for Integrative Neuroplasticty), som forsker på hjerneplastistitet, altså hjernes evne til å forandre seg.

23-åringen er den eneste fra sitt studieprogram i denne forskergruppa, og også den eneste som er listet som «Medical/Research student». 

— Man blir veldig fort voksen når man jobber i en sånn stilling. Jeg er faktisk ansvarlig for arbeid som blir vurdert av kritiske øyne på et internasjonalt nivå, sier Dinh.

Dinh understerker hun at hun har vokst veldig mye i jobben som forsker.

— Jeg tror kanskje at jeg er den yngste gjør at jeg bringer litt andre ting til bordet. Jeg er veldig ivrig og motivert, alt er nytt og spennende, og legger hun til:

— Jeg føler jeg står på skuldrene til kjemper.

Fridag betyr Skam

Det er ikke manko på ting å gjøre i 23-årings hverdag.

— Jeg står som regel opp mellom klokka 5 og 6 på morningen. Jeg gjør meg klar og drar på laben, hvor jeg setter i gang forsøk og gjør klar dagens gjøremål. Deretter går dagen med på å gjøre eksperimenter, lesing og forskning frem til ettermiddagen, forteller Dinh.

Når hun er ferdig på laben går turen hver dag til Den Norske Ballettskolen, hvor hun trener med satsningspartiene. Dinh danser ballett alle ukerdag, i tillegg til søndagsklassene.

— Jeg varmer opp i omtrent en time før timene begynner, for å unngå skader. Deretter danser jeg i omlag to timer før jeg tøyer en halvtime, og drar jeg hjem for kvelden, fortsetter hun.

Klokken 8 spiser hun middag, før hun dusjer og slapper av, og pleier å legge seg mellom klokka 9 og 10 på kvelden.

— Nok søvn er vesentlig i min hverdag, understreker hun.

Ved spørsmålet om hun noen gang tar seg en fridag, ler hun.

— Ja da, jeg har én dag fri i uka. Da ser jeg på Skam.

Blant mus og rotter

Dinhs forskerhverdag er sammensatt. Vesentlig for eksperimentene hun gjør er genmodifiserte mus, som holdes på et eget lager på universitetet.

— Det er her musene jeg forsker på holder til.

Dinh —  fullt påkledd i en labuniform, komplett med hårnett — forsvinner inn en glassdør, hvor hun blir luftdusjet før hun får gå inn dyreavdelingen på Matematisk-Naturligvitenskapelig Fakultet.

På høyre og venstre side er korridoren dekket av tunge jerndører, og 23-åringen åpner en av de innerste av dem, før hun går over til et bur i den ene enden. Det yrer av nyfødte mus.

— Dette er mus fra tre forskjellige kull født i slutten av november og starten av desember, forklarer Hilde Hyldmo, avdelingsingeniør på dyreavdelingen. Hun følger med i et hjørne, men kommer bort og hjelper Dinh med å løfte noen av musene opp av buret.

— Vi er ekstremt opptatt av dyrevern på avdelingen, og at dyrene skal ha det så bra som mulig, understreker Hyldmo.

Gjenoppliver 120 år gammel forskning

Dinh jobber alene i sitt forskningsarbeid, men understreker at hun får en god del hjelp og veiledning underveis.

— Det var litt tilfeldig at jeg havnet her. Jeg hadde forhørt meg litt på universitetet om hvor jeg kunne jobbe, og jeg var også hos noen andre grupper og jobbet litt.

Dinh forteller at det hjernen som alltid har interessert henne mest, og da var det viktig å komme til en gruppe hun visste gjorde interessant arbeid på dette området.

— Det er så mye vi ikke vet ennå. Det å bare kunne stille de rette spørsmålene er utrolig vanskelig.

Perinevrale nett, som Dinh forsker på, har vært kjent i forskermiljøet siden 1893, men det er først i de siste årene man har begynt å satse på å forskning på området. Dinh understreker at den internasjonale interessen for feltet bare øker, og det legger press på jobben hun gjør.

— Perinevrale nett er et spesialiserte nettverk av proteiner og sukker som dannes rundt nervecellene i hjernen, og de bidrar til å opprettholde kontaktpunktene mellom nervecellene, forteller Dinh, og hun legger til:

— På denne måten er de med å styrke langtidshukommelsen, og forskning på nettene kan gi gjennombrudd i behandling av for eksempel demens.

Via London

Dinhs vei til laboratoriumet har vært lang og sammensatt, og hun har hatt et noe uvanlig utdanningsforløp sammenlignet med den gjengse nordmann.

— Jeg er oppvokst i Lillestrøm, men da jeg var ferdig på ungdomsskolen hadde jeg veldig lyst til å gjøre noe annet enn å fortsette å gå på skole i hjembyen.

Dermed gikk turen til Lyon i Frankrike, hvor hun tok videregående.

— I Frankrike fikk jeg øynene opp for realfag, og tredje året jobbet jeg veldig hardt, og ble en av klassens tre beste elever, sier hun.

Dog visste hun ikke hva hun ønsket å bruke livet sitt på etter videregående, så hun tok et friår hvor hun jobbet frivillig i Kreftforeningen i Norge, på et feriehjem for funksjonshemmede i London, samt danset.

— Det var virkelig vanskelig å bestemme seg for hva jeg ville, men jeg søkte på forskjellige studier og kom inn på et bachelorstudium i biologi i London. Der gikk jeg i ett år, men skjønte gradvis at det ikke var det jeg ville, forklarer Dinh.

Biologi i en større sammenheng

Hun skjønte gradvis at det var medisinsk forskning hun ville drive med, og hun jobbet blant annet kort for Dr. Sara Mole, som forsker Batten Disease i London. Så fikk Dinh nyss om at hun kunne forske gjennom studietiden på medisinstudiet på Universitetet i Oslo.

— Jeg ville studere noe som gjorde at jeg kunne se forskningen i en større sammenheng. Én ting er å jobbe på molekylært nivå, men jeg er mest interessert i systembiologien, der kunnskapen om det bittesmå settes sammen for å forstå hele organismen.

Dinh jobbet frivillig for forskergruppa CINPLA i et år, før hun høsten 2016 ble tatt opp som forskerlinjestudent. 

— Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil bli, og derfor har jeg valgt medisinstudiet som kombinert med forskning og lang studietid gir meg muligheten til å lære nyttige og spennende ting mens jeg utsetter det endelige valget, understreker hun.

— Vi må dele kunnskapen

Musene Dinh bruker i sin forskning er genmodifiserte og hun har et eget laboratorium hvor hun kan studere dette med LED-lys.

— Å gå inn i forskning er en ekstrem tålmodighetstest, forklarer Dinh mens hun justerer apparatet hun bruker i undersøkelsene.

— Alt må dobbeltsjekkes og trippelsjekkes, og hvis du ikke gjør det selv, kommer noen andre til å gjøre det etterpå.

Dinh påpeker at hun er svært opptatt av at forskning ikke skal være intern prosess på laben, men at så mange som mulig får innsikt i det de driver med på universitetet.

— Jeg synes det er veldig viktig at kunnskapen deles. Det er tross alt folks skattepenger jeg bruker i arbeidet mitt. Det minste jeg kan gjøre er å gi kunnskap tilbake.

Hjernens store mysterier

Det er hjernens store mysterier som er Dinhs drivkraft.

— Jeg har alltid lyst til å finne ut av nye ting, og forskningen lar meg gjøre det.

Hun sier forskergruppen CINPLA gir henne gode muligheter til å teste nysgjerrigheten sin. Midlene de tar i bruk er helt nye forskningsverden, og det har ført til at man kan studere perinevrale nett på en ny måte.

— Tidligere har man ikke hatt teknikken for kun å fjerne nettene. Fordøyelsesenzymet vi har brukt tidligere har i tillegg brutt ned andre lignende molekyler i hjernen, som gjør det vanskelig å studere perinevrale nett alene.

Men på laboratoriet har Dinh tilgang til genetisk modifiserte mus, der de kan skru av produksjonen av nett i et spesifikt hjerneområde.

— Nettene bidrar til stabilisere kontaktene mellom nervecellene, noe vi tror kan spille en viktig rolle for langtidshukommelsen. Når vi fjerner nettene øker vi muligheten for at nye kontakter kan dannes, og dermed øker vi hjernens plastistitet. Vi ønsker å lære om dette kan styrke ny informasjon vi tar til oss, sier hun.

Alder er ikke avgjørende

Dinhs veiledere er leder for senteret, Marianne Fyhn, og Torkel Hafting. Hafting sier han er fornøyd med 23-åringens bidrag til gruppa, og han synes det er bra at flere unge får engasjere seg i forskermiljøet.

— Hvis man er ung og får jobbe med forskning er det gunstig for det man lærer. Man får en helt annen forståelse av hvordan forskning fungerer, sier han.

Hafting understreker at ofte viser det seg at alder ikke er avgjørende for et arbeidet man leverer.

— Vi har hatt masterstudenter som får til mer enn folk som har tatt en doktorgrad, sier han.

Han sier han har god tro på arbeidet Dinh driver med.

— Det er spennende å se at et fagområdet som har ligget stille i 120 år, plutselig viser seg å være veldig viktig, avslutter han.

Veien videre

Dinh forteller at hun nå er ganske sikker på at det er forskning hun vil bruke livet sitt på.

— Man føler at man gjør noe nyttig, og at man gjør det på en optimal måte. Jeg trives med å få bruke kunnskapen min.

Hun forteller at hun synes det er ganske sykt at hun har fått mulighet til å jobbe med CINPLA.

— Det er sykt at de har turt å ansette meg. Det gir meg en stor grad av frihet, men også ansvar for jobben og viser en sinnsyk tillit, sier hun.

Hun forteller at hun også har fått mulighet til å undervise og være sensor, noe hun er takknemlig for.

— Til syvende og sist er vi alle mennesker som vil lære sammen. Jeg er veldig heldig som er i den situasjonen jeg er i, men man overlever ikke hvis man ikke tar dag for dag, avslutter Dinh.