En flik av en Stjernø

PublisertFredag, 30. januar 2015 - 12:06-OppdatertLørdag, 31. januar 2015 - 23:38
Friminutt. Vi løfter blikket og ser etter hornet på veggen. Det er ikke der. Men i et hjørne sitter Steinar Stjernø (70).

Den nyslåtte 70-åringen, påtroppende pensjonisten, og nå professor emeritus, Steinar Stjernø ser ikke ut som noen sjuende far i huset ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Ikke vil han være det heller, selv om mange vil mene at han er nettopp det.

Nei, tvertimot. Han ser uforskammet fresh og frisk ut. Mye bedre enn på flere av de gamle bildene av ham fra 70-tallet som vi har scannet gjennom før denne kaffedaten på Fyrhuset på Campus Pilestredet. Og i ettermiddag skal høgskolen feire ham og takke han av, med over 100 inviterte gjester til foredrag og fest. 

(Seminardelen av begivenheten kan du se i reprise her):

Stjernø er oslogutt.  Sønn av en hvalfanger og brødkjører som etterhvert fikk seg en slaktebutikk på Sinsen. Radikaleren fra Oslo øst, var tidligere bosatt på Romsås langt nord i Groruddalen, men etter hvert flyttet han via Ullevålsveien til Lilleaker i Oslo Vest til restene av det kvinnekollektivet som hans arkitektkone Lene var en del av.

Han har tilsammen 10 år bak seg bak seg som rektor og øverste leder. Først ved Norges kommunal og sosialhøgskole (1987-1991) og to perioder som rektor ved Høgskolen i Oslo (1994-2000).

Likte aldri universitetsmiljøet

Allerede før sin rektortid hadde han solid erfaring i ledelse av «komplekse organisasjoner» , som Katta-elev og russepresident for alle artianere i Oslo (1964) og, ifølge ham selv, utkommandert organisatorisk nestleder i SV (1975-1977). Heller ikke den gangen var det noen søndagsskole å lede SV, selv om han var flankert av folk som Berit Ås, Berge Furre og Reidar T. Larsen. 

— Jeg skulle egentlig bli jurist, men det var så mye panterett der, så jeg orka ikke, sier han.

Så ville han bli historiker. Så ble det norsk mellomfag for han har alltid vært opptatt av språk. Men det neste skulle være statsvitenskap.

— Så ville jeg bli statsviter, det var gøy med politikk og sånt, forteller han. Stjernø dro til Bergen og Offentlig administrasjon og ble vit.ass sammen med den senere UiB-direktøren Kåre Rommetveit hos Johan P. Olsen. Der skrev han magisteravhandlingen «Rasjonalisering av universitetet. Universitetspolitikken 1950 - 1970» og tok eksamen i 1971. 

— Jeg likte aldri universitetsmiljøet, folk var så opptatt av hvem som  ble rangert foran hvem av ulike kommisjoner  - det var noe ufyselig med det miljøet. Jeg skulle aldri bli forsker, tenkte jeg da, forteller han. Så da han fikk tilbud om å bli fast ansatt lektor ved Norges kommunal og sosialskole i 1971, sa han ja, og fikk en jobb der han kunne drive politikk ved siden av. Midt i blinken, selv om han ifølge seg selv hadde hodet fullt av Marx og Weber og ikke kunne noen ting om sosionomer og sosialt arbeid. Han kan mer om det enn de fleste nå, mer enn 40 år senere.

Sekstiåtter i slips

I dag har han pyntet seg for anledningen. Jakke og skjorte. Ikke slips. Men på valgmøte i Chateau Neuf i 1968 satt en ung Stjernø, på gulvet riktignok, men med hvit skjorte, svart dressjakke og slips (!) (i venstre hjørne bildet under). Sekstiåtter i slips er vel  ikke akkurat det vi forbinder med den legendariske generasjonen.

— Jeg skulle vel ut og representere et eller annet etterpå, unnskylder han seg nå.  Og senere bilder viser at strikka vest-uniformen etterhvert kom til Stjernø også, en gang utpå 70-tallet.

(Valgmøte i Studentersamfunnet i Oslo 1968. Foto: Universitas)

Men la oss nå ta det siste først, eller «kritikk og sjølkritikk», som det het på debattmøtene i Studentersamfunnet og andre venstreradikaliserte miljøer i sin tid. Den gangen enkelte startet innleggene sine fra talerstolen med «Kammerater, venner - og andre…». 

Professor Stjernø ble i 1993 høgskoledosent i sosialt arbeid og sosialpolitikk, og først etter han var ferdig med sine 10 år som rektor ble han professor.  

Vi skal være glade for at professoren uten doktorgrad på andre siden av bordet ikke henger i et horn på veggen, for da ville han ha ramla ned i ren forskrekkelse. Han trodde ikke det han hørte da det gikk opp for ham at et absolutt krav til den nye rektoren som nå rekrutteres til Høgskolen i Oslo og Akershus, er at vedkommende må ha doktorgrad. Punktum.

Tolkningen av vedtaket i høgskolestyret er etterhvert omstridt, men ordlyden i styrets vedtak som er godkjent av samtlige i styret er klart nok:  «Det stilles formelt krav til oppnådd doktorgrad til stillingen som rektor og prorektor for forskning og utvikling, men ikke til stillingen som prorektor for utdanning.» 

Forbløffende krav om doktograd

Noe sånt krav hadde aldri falt ham inn. 

— Det er jo helt forbløffende. En som skal lede folk som underviser og forsker må selvfølgelig ha høy kompetanse på begge disse områdene. Men det er akademisk sett helt høl i hue hvis folk som har professorkompetanse, som i noen fag krever tilsvarende to doktorgrader, i andre fag tre, ikke skal kunne bli rektor hvis de ikke formelt har avlagt svenneprøven doktorgrad, sier han opprørt.

— På min tid var vi mange som boikottet doktorgraden, men ble professorer likevel. Og ikke har jeg savnet den doktorgraden heller, sier han og kan skilte med at han har begått forskning som tilsvarer to doktorgrader.

— Da jeg ble professor, ble jeg rangert foran en rekke andre med doktorgrad, sier han og rister på hodet. 

«Gammelrektoren» er med andre ord ikke kvalifisert til å søke sin gamle jobb hvis han hadde ønsket det, slik de fleste leser vedtaket. 

Stjernø har tidligere sagt at høgskolen ikke har hatt en ledelsen som svarer til høgskolens størrelse og betydning. Han hadde en lang kravliste til ny rektor både når det gjaldt kompetanse og personlige egenskaper. De fleste er nå med i stillingsutlysningen. 

Det rykker i rektorfoten

De fleste gangene Khrono har ringt for å få kommentarer fra Stjernø på aktuelle saker ved høgskolen har han svart nei. Utifra sin tidligere posisjon ville han holde en lav profil. Men i debatten om valgt eller tilsatt rektor ble han oppfordret av ordstyreren til å si sin mening på et allmøte på fakultetet. Han fortalte at han hadde tvilt seg fram til at ansettelse av rektor var bedre enn valgt fordi det ville gi et større utvalg.

Stikk i strid med hva man burde vente fra det radikale venstrehold. Og det er flere som hevder at uten dette vitnesbyrdet, som også ble gjengitt i Khrono, ville det ikke vært noe flertall for tilsatt rektor og enhetlig ledelse ved HiOA slik det nå er blitt. Men selv om han ikke snakker mye åpent lenger, så vet vi at snakker med mange - og har stor innflytelse internt. Stjernø kan maktspillet - og det skulle bare mangle - etter år i posisjon og politikk. Han er en god bakspiller. Ikke noe galt i det. Men kjekt å vite. 

— Professor Trine B. Haugen sa blant annet at den kravlista Stjernø satte opp for en ny rektor passet helt utmerket til nettopp Stjernø? 

— Ja? Og så? smiler han fra kroken.’I balanse igjen nå.

— Hvis dette hadde vært et 60-års- og ikke et 70-års-intervju, ville du ha søkt rektorstillingen ved HiOA da? 

—  Det hadde sikkert rykka i foten, sier han. — Men jobbytte måtte passe med andre ting i livet - hvor er man faglig for eksempel? Er man midt i et forskningsprosjekt er det vanskelig å avbryte. Men når det er sagt, så var det veldig deilig å gå av også, sier han. 

Tapte ett rektorvalg

Stjernø har stilt til rektorvalg fire ganger. Den første gangen tapte han mot NKSH-kollegaen Tor-Inge Dovland, som senere ble direktør ved Høgskolen i Akershus. Men neste gang vant han. Og da han stilte mot tidligere rektor ved Journalisthøgskolen, Ole Christian Lagesen, ved den nyfusjonerte Høgskolen i Oslo i 1994, vant han. Stjernø har aldri hatt spesielt sansen for konsulenter, men som nyvalgt rektor ved høgskolen som nettopp hadde fusjonert omlag 20 profesjonsutdanninger inn i en stor høgskole, måtte han sette igang med lederutvikling. Men han holdt den, i motsetning til dagens ledelse, «inhouse». 

— Lederutviklinga hadde flere mål: Den skulle bidra til å integrere den nye høgskolen og skape en viss felles identitet. Den ble drevet av HiOs  egne faglig ansatte som underviste i organisasjon og ledelse, samt en tidligere ansatt. En viktig del var å skape bevissthet om egne lederfunksjoner, som å lytte, inspirere, se framover, løse konflikter mm. Ledermøter ble etablert som en sentral del av arbeidsmåten. Jeg har for øvrig aldri vært tilhenger av teorien til amerikaneren Kenning om at ferdigheter i ledelse i én kontekst uten videre kan overføres til en annen – særlig i universiteter og høgskoler trengs det kontekst- og kulturkunnskap, sier han.

Men hell i uhell. Han var heldigere enn noen andre når det gjelder å bygge identitet, og mer enn uheldig når det gjaldt å få penger til nok studenter, undervisning og forskning ved den nyfusjonerte høgskolen som skulle plasseres sentralt på Bislet i Oslo. Og det ene hang sammen med det andre. For hvem trenger vel lederkonsulenter når man har Gudmund Hernes?

I tog mot Gudmund Hernes

Hernes (Ap) satt i statsrådsstolen, og i HiO-rektor Stjernøs første bevilgning over statsbudsjettet ble de presentert for store og drastiske nedskjæringer. Konsekvensene var at den nyvalgte rektoren og ledelsen måtte foreta tøffe og upopulære kutt. «…sorg, lammelse, frustrasjon og forbitrelse» ség inn over personalet og studentene, forteller Steinar Stjernø i boka Høgskoleliv i Pilestredet, (med den kanskje ikke helt vellykkede undertittelen) - om Grotid og tids-Cleme(t), som kom ut 10 år senere. Men raddisen Stjernø hadde ikke glemt sine gamle kunster og utfordret Studentparlamentet og de ansattes organisasjoner: Ville de være med og mobilisere til kamp? Det ville de.

Ikke noe er så samlende som en ytre fiende. Og med rektor Stjernø i spissen toget 4.000 studenter og ansatte fra HiO i Pilestredet til Stortinget i protest mot nedskjæringene. Statsråd Hernes ble så irritert over den politiske støyen fra høgskolen at han satte høgskolen under granskning for å finne ut om det var noe økonomisk å ta dem på.

—Men det kom det ingenting ut av, konstaterer Stjernø. 

Hjelp fra Märtha Louise?

«Det gikk en historie, som jeg ikke kan garantere er sann, om at vår fysioterapistudent Märtha Louise tok de økonomiske nedskjæringene opp med Gudmund Hernes under en middag på Slottet», skriver han i boka. Protesttoget førte til delvis gjennomslag. Det hjalp litt. Stortinget samlet seg og kuttene ble noe millioner mindre enn Hernes forslo. Men statsråd Hernes klarte ikke å skaffe nok penger til den store reformen og det fulgte år med nye nedskjæringer - eller «den årlige plagen, som jeg kalte det», skriver han. 

— Det var den delen av rektorjobben jeg trivdes minst med, skriver han.

I ettertid er han veldig fornøyd med at de klarte den store fusjonen i på HiO i 1994 uten alvorlige konflikter internt. Han er fornøyd med at de, rammene til tross, klarte å styrke forskningen, heve høgskolelærere til høgskolelektor og ikke minst at de fikk innførte ordning om at det skulle være strategimidler.

— Å bruke alle pengene på den ordinære driften, er den sikre vei til å stivne. Vi må utvikle oss, sier han.

Han savner konflikter

Apropos konflikter. I den samme boka skriver han at: «Fellesskap er bra, men fellesskap uten konflikter er kjedelig og betyr fort stagnasjon.» Og han mener at faglige konflikter studenter og ansatte imellom og gjøre høgskolen til en enda mer levende høgskole. 

— Men hvor er disse konfliktene i dag, på HiOA? Jeg ser opptil flere personkonflikter, men ingen stor faglig debatt? 

— De er det vanskelig å identifisere og har nok variert mellom ulike deler av HiOA. Det var lenge uenighet om innretningen på forskningen blant sykepleierne  - om hvilken plass den kvantitative og kvalitative forskningen burde ha, sier han. Tilsvarende mener han at det i perioder har vært i andre fagmiljøer. Men det har i liten grad vært ført en offentlig diskusjon.

— I sosialfagene har det vært ulike oppfatninger om arbeidslinja, og sosionomene og barnevernspedagogene har knuffet hverandre litt om forholdet mellom barnevern og sosialt arbeid. Men alt i alt har det vært få spennende faglige diskusjoner. Derimot har engasjementet vært større i organisatoriske spørsmål som fusjon, fakultetsinndeling, sier Stjernø.

Ønsker bedre grep på sykepleie- og lærerutdanningen

— Men hva er du minst fornøyd med? Hvor har man ikke kommet langt nok ved HiOA i dag, snart fire år etter fusjonen? 

— Jeg synes ikke man har kommet langt nok på den faglige siden av fusjonen. Det er viktig å ta noen interne grep, og få gevinster der, særlig i forholdet mellom AFI/NOVA og de beslektede miljøene i fakultetene. Der er det muligheter som bør utnyttes, sier han. Og mener også at HiOA trenger et fastere grep om internkontrollen: 

— Sykepleieutdanningen, for eksempel, har dessverre et altfor svakt omdømme. I min tid dreide det seg om  dårlig studieadministrasjon som frustrerte studentene, og mange studenter var misnøyd med undervisninga og syntes det ikke var godt nok samsvar mellom teori og praksis. Jeg savner et tydelig grep fra sykepleieutdanninga sjøl,  sier han - og det kommer mer: 

— I lærerutdanninga og flere andre utdanninger viser gjentatte undersøkelser at studentene ikke nedlegger nok arbeidstimer i uka på studiene. Det tyder nok på at forventningene og læringspresset fra oss ansatte ikke er sterkt nok. 

Han synes også at forskningsproduksjonen ikke øker i det tempoet som den burde. Når nå kravet om ph.d. skal skjerpes ved nyrekruttering, blir det en stor utfordring å sikre forankringen i profesjonenes yrkesfelt, mener han.

— Og når det gjelder teknologiske endringer og nyvinninger er jeg overraska over at det ikke har kommet lenger enn det er, at det ikke er satsa på mer varierte undervisningsformer, for eksempel, sier han.  

Langt igjen til universitet

— Og HiOA er fortsatt langt unna å nå universitetsstatus? 

— Ja, det er vi. Men fem år fra eller til er ikke så viktig. Når sant skal sies, så tror jeg Høgskolen i Buskerud/(HBV) fusjonert med Telemark vil få universitetsstatus før HiOA. De vil ha det nødvendige antall phd-utdanninger, samtidig som de vil produsere mer forskning per årsverk enn HiOA.  

— Den siste tida må ha vært en sann svir for lederen av Stjernø-utvalget. Han som allerede for sju år siden mente at universitets- og høgskolesektoren burde bestå av mange færre og mye større høyere undervisningsinstitusjoner? 

— Ja, det har du rett i. Jeg kjenner at jeg er ganske så fornøyd der. Det er en fin 70-års gave å få, smiler han ironisk. 

— Men er det et paradoks at det er noen av dine politiske hovedfiender som faktisk er de som gjennomfører forslagene dine? 

— Det gjenstår å se om hvor mye som faktisk blir gjennomført. Forslagene og fusjonene skal jo legges fram av en mindretallsregjering. Det kan bli en flopp for Torbjørn Røe Isaksen, som jeg synes alt i alt har tatt et godt grep. Men resultatet kan fort bli en nokså rar struktur i høyere utdanning - stadig flere institusjoner blir hybride i den forstand at de er like de «gamle» universitetene på noen områder, og høgskolene på andre.

— Du er fortsatt SV‘er? 

— Ja, u…. tvil. 

— Hva? Under tvil?!

— Nei, uten tvil. 

— Bare SV forener det røde - omfordeling - med det grønne - klima- og miljøutfordringene

Godt. Noe fortsatt er ved det gamle. 

Etterord: 

På vei tilbake til redaksjonen etter møtet med denne lune luringen av en ung 70-åring rekker vi fort å oppsummere alt vi ikke rakk å snakke om, eller alt vi snakka om, som nå ikke fikk plass i et intervju likevel.

Stjernøs gode venn Rune Slagstad skriver i sin 60-års tale til dagens 70-åring om hvordan Steinar forbarmet seg over ham i en vanskelig skilsmissetid og de to ble samboere i ett år, med Slagstads to barn periodisk tilstede i skilsmisseturnus. Det var Stjernø som lærte Slagstad å drikke pappvin. Og tittelen på talen var «En effektiv sekstiåtter». Der har vi ham.

Vi rakk ikke å få med alt han lærte av sine gode venner Berge Furre og Tore Linné Eriksen. Vi nevnte vel ikke at han nå skal nyte pensjonstida med kontorplass på instituttet ved HiOA, og at han har mange skriveprosjekter. Professoren, som også er Italia-ekspert, skal ikke bruke pensjonisttida i sitt akademiker-kollektiv i Umbria . Han og Lene eier huset sammen med kollega Helga Johannesdottir, studiekameraten Kåre Rommetveit, SSB-økonomen Ådne Cappelen, sosialforskeren Aksel Hatland og deres ektefeller. I fjor gikk olivenhøsten galt og salget av olivenolje deretter. Og i Italia kan man heller  ikke gå på ski.

Kona hans, Lene, er ennå ikke pensjonist. Da er det kortere til hytta på Norefjell. Ambisjonen, utover det å fortsette og være minst like produktiv som før, er å pleie kroppen mer og lage middag til sin kjære mer enn annenhver dag slik han har gjort hittil. Og han skal lese mer skjønnlitteratur. Akkurat nå er det Patrick Modiano: Søndager i august. 

Sånn er det. Vi fant ikke noe horn på veggen. Det var kan hende et lite horn i siden - til noen. En smule kritikk? Ja. Sjølkritikk? Nei…

Det ble en flik av en Stjernø. 

Fakta

Steinar Stjernø (70)

Født og oppvokst:  På Sinsen i Oslo

Stilling: Professor emeritus, Høgskolen i Oslo og Akershus.

1. Del en kulturopplevelse som har gjort inntrykk. 

Bertoluccis film 1900 følger to unge gutter – etter hvert menn – som på hver sin side opplever framveksten av fascismen i Italia fram til dens fall, bredt episk beskrevet, med blant andre Donald Sutherland. Eller kanskje Viscontis Il Gattopardo som beskriver aristokratiets reaksjon på Garibaldis felttog på Sicilia under samlingen i 1860-61?

2. Fortell noe som kollegene dine ikke vet om deg. 

Det er vel en del som vet om min glede for katter? Men få vet at jeg som 14-åring sendte inn et manus i Gyldendals konkurranse for debutanter som romanforfattere. Det kom selvfølgelig i retur, og året etter syntes jeg det hele var pinlig, brente manuskriptet og grov asken ned i hagen på Sinsen. Norsklæreren på Katta var på den tid bekymret for hvordan jeg skulle greie overgangen fra fantasipregede til resonnerende stiler, men det gikk bra.

3. Hva er det siste du har gjort for første gang i ditt liv? 

Fredag gikk jeg for første gang til Kikut på de smørefrie skiene som jeg har fått av alle kollegaene i Sosialforsk og Masterstudiet i sosialt arbeid. De fungerte flott – tusen takk!

Ved å melde deg på vil du jevnlig få nyhetsbrev fra Khrono på epost.

Tips oss gjerne om aktuelle saker på tips@khrono.no.

Vennlig hilsen Tove Lie,
ansvarlig redaktør, Khrono

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev og få oppdateringer rett til din e-post!

Fakta

Steinar Stjernø (70)

Født og oppvokst:  På Sinsen i Oslo

Stilling: Professor emeritus, Høgskolen i Oslo og Akershus.

1. Del en kulturopplevelse som har gjort inntrykk. 

Bertoluccis film 1900 følger to unge gutter – etter hvert menn – som på hver sin side opplever framveksten av fascismen i Italia fram til dens fall, bredt episk beskrevet, med blant andre Donald Sutherland. Eller kanskje Viscontis Il Gattopardo som beskriver aristokratiets reaksjon på Garibaldis felttog på Sicilia under samlingen i 1860-61?

2. Fortell noe som kollegene dine ikke vet om deg. 

Det er vel en del som vet om min glede for katter? Men få vet at jeg som 14-åring sendte inn et manus i Gyldendals konkurranse for debutanter som romanforfattere. Det kom selvfølgelig i retur, og året etter syntes jeg det hele var pinlig, brente manuskriptet og grov asken ned i hagen på Sinsen. Norsklæreren på Katta var på den tid bekymret for hvordan jeg skulle greie overgangen fra fantasipregede til resonnerende stiler, men det gikk bra.

3. Hva er det siste du har gjort for første gang i ditt liv? 

Fredag gikk jeg for første gang til Kikut på de smørefrie skiene som jeg har fått av alle kollegaene i Sosialforsk og Masterstudiet i sosialt arbeid. De fungerte flott – tusen takk!

Fra seksjonene

Siste

Debatt

Karriere

Campus

Samfunn

Mest lest

Debatt

Meninger · Debattstil. Hvordan unngå avsporinger, usakligheter og uvennskap i debatter? Lars Rune Halvorsen og John A. Løkke ved Høgskolen i Østfold gir deg debattreglene. 
Klasserom undervisning fysikk
Meninger · Femårig. Her er fire gode grunner for at endringen til femårig lærerutdanning er nødvendig og positiv for skolen, skriver dekan Knut Patrick Hanevik ved Høgskolen i Oslo og Akershus.  
Meninger · Kreativitet. Hvordan stimulerer vi studenter til å undre seg, reflektere selvstendig og tørre å begi seg ut i ukjent terreng - i håp om å finne nye og bedre løsninger, spør professor Rikke Gürgens Gjærum og dekan Egil Trømborg. 

Karriere

Campus

Samfunn