Nord-professor: Læreren skal gå først i 17. mai-toget

Jeg jobber med lærerutdanning. Nylig var jeg på et seminar der vi diskuterte utviklinga av norsk skole. Inndelt i grupper skulle vi presentere vår visjon for framtidas lærere. Hva må en god lærer kunne, og hvordan bør han eller hun være? Hva er viktig kunnskap og ferdigheter for morgendagens lærere?

Mange gode tanker kom fram i løpet av den timen gruppearbeidet varte. Lærere må ha god relasjonskompetanse, sa en, og vi nikket ivrig, alle sammen. De må kunne se det enkelte barnet, sa en annen. Ja visst! Fortsatt ivrig nikking. Klasseromsledelse! Digitale ferdigheter!, repliserte en tredje, men en fjerde var opptatt av at læreren må kunne forebygge mobbing og negativ atferd i klassen og skolegården. Jeg nikket og smilte, skjønt enig i alt som var sagt. Alt dette er viktige forhold som dagens lærere må kunne noe om i sin hverdag. Likevel satt jeg med en liten tvil inni meg, en forsiktig indre nøling. For var det ikke noe som manglet?

Jeg bet meg forsiktig i leppa, før jeg litt tenksomt utbrøt: «Vi må gjenreise læreren som den som går først i 17. mai-toget!» De andre kikket litt forundret på meg, men før jeg fikk mulighet til å utdype svaret mitt var gruppearbeidet over og det var tid for kaffepause.

I ettertid har jeg tenkt mer over hva den betyr, denne metaforen med læreren som går fremst i toget nasjonaldagen, finkledd og stolt, sammen med ordføreren, presten og lensmannen – for å ta det helt ut.

Det er selvfølgelig ikke det konkrete 17. mai-toget som er det viktige her. Ikke 1. mai-toget heller, for den saks skyld. Det var læreren som en sentral samfunnsinstitusjon jeg med min litt impulsive uttalelse mente. Han – for det var oftest en mann – hadde posisjon og autoritet i lokalsamfunnet. Kanskje satt han i kommunestyret? Eller han skrev engasjerte leserinnlegg i avisene og deltok i den offentlige debatten. Ofte satt han i diverse nemnder, styrer og utvalg: leder av det lokale historielaget, medlem av gatenavnkomiteen eller fast representant i museumsstyret. Eller han kunne være dirigent i musikkorpset eller i stedets mannskor.

Læreren var en intellektuell lederskikkelse i lokalsamfunnet, ifølge historikeren Gro Hagemann. I sin fortelling om lærernes historie i Norge viser Hagemann hvordan de gjennom sin utdanning var blant de første på landsbygda som fikk tilgang til boklig lærdom og nye ideer. Dermed kom de til å forvalte en knapp kunnskap som ble høyt verdsatt i Bygde-Norge. Mange lærere styrket sin posisjon ytterligere gjennom et omfattende engasjement i organisasjonsliv eller kommunepolitikk. Ofte var det nettopp det som ga dem anseelse i lokalsamfunnet. Å være lærer var å ha en rolle med betydning langt utenfor klasserommet. De var hele samfunnets lærere.

Vi skal likevel ikke overdrive lærernes posisjon i det gamle samfunnet, hevder Hagemann. For det første hadde ikke yrket den samme statusen i byen som på bygda. Byenes arbeids- og yrkesliv var variert og sammensatt, så lærerne druknet lettere i mengden og fikk ikke den samme stjernen som i bygdenes samfunnsliv. For det andre hadde yrket aldri så høy prestisje at det fristet mannlig ungdom fra høyere sosiale lag. Det var ikke sønner av akademikere eller rike forretningsfolk som ble lærere. For borgerskapets døtre kunne det imidlertid være en bra levevei, og for mange gårdbrukersønner representerte yrket et solid sosialt sprang. Så til tross for visse forbehold: på bygdene ga læreryrket status. Det gjorde lærerne til selvskrevne forgrunnsfigurer i politikk og organisasjonsliv.

Også i dag bruker mange lærere mye tid og krefter på viktig samfunnsnyttig arbeid utenfor klasserommene. Men den offentlige, politiske diskusjonen om lærerrollen fanger ikke opp en sånn visjon. Det som kjennetegner de faglige og skolepolitiske debattene om læreren i dag, er et sterkt fokus på klasseromssituasjonen – altså det samme som i gruppearbeidet på mitt seminar: det er hverdagen i skolen som er i fokus. Også landets lærerutdanninger retter mye oppmerksomhet mot praksisfeltet og lærerprofesjonen: Vi er opptatte av å utdanne lærere som skal fungere godt i det enkelte klasserom. Blir det for snevert?

Hvordan kan vi skape den drømmelæreren jeg formulerte i min 17. mai-visjon? Det er ikke så lett å overføre fortidas bygdeintellektuelle lærer til vår samtid. Fortidas lærere virket i forholdsvis isolerte lokalsamfunn der boklig kunnskap var sjelden vare og der få andre kunne konkurrere om status og stilling. De siste tiårenes utdanningseksplosjon har undergravd den sterke posisjonen læreren hadde i lokalsamfunnet. Lærernes kunnskap er ikke lenger enestående i et samfunn hvor mange andre også har lang utdannelse. Deres kompetanse er derfor blitt devaluert.

Dermed gjenstår fortsatt spørsmålet om hvordan en skal kunne heve statusen til læreren. Og hvordan skal vi gjøre lærerutdanningene populære og trekke de beste studentene dit? Lønn er selvfølgelig et element, men trolig har respekt og anerkjennelse like stor betydning. Alle trenger å føle at en blir sett og anerkjent for den jobben en gjør.

Mange har ønsket å stoppe målstyringen av skolen og å avbyråkratisere lærernes arbeidshverdag. Det er en god begynnelse. I tillegg tror jeg lærerutdanningene må orientere seg mot noe annet og mer enn skolen som praksisfelt. Vi må utdanne lærere som også er opptatt av virkeligheten utenfor klasserommet; som har en følelse av ansvar for verden rundt seg. Læreren – og nå er det like gjerne en hun – skal være en godt skolert, kunnskapsrik person som er opptatt av de utfordringene verden står overfor, enten det gjelder miljøvern, fattigdomsproblemer, barns trivsel og inkludering, demokrati, menneskerettigheter, sosial rettferdighet og velferd. Da trengs noe mer enn lærerstudenter som drilles i det å forholde seg til skolen som praksisfelt.

Det trengs en faglig oppdatert person, et menneske som har en bred samfunns- og kulturforståelse samt et sterkt og brennende engasjement. Og like viktig: Det trengs en person som skjønner at kunnskap og kompetanse forplikter. Får vi til det, kan vi greie å gjenreise læreren som samfunnsinstitusjon.

Innlegget er først publisert i VG.