Utviklingsprofessor: Salgssuksess med fag- og lærebok om Afrika

De første stegene på vei mot vår egen art, Homo sapiens, ble tatt i Afrika for sju–åtte millioner år siden. Ikke i noen annen verdensdel har mennesker levd like lenge, og vi kan alle følge våre gener tilbake til dette kontinentet.

FAKTA

Afrika

Tittel: Afrika. Fra de første mennesker til i dag.

Forfatter: Tore Linné Eriksen

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2019

Hør Knut Hoem snakke om boka her, og hør Eriksen i Uriks her (fra 19.35), begge deler NRK.

Slik starter innledningen til fag- og læreboka «Afrika» utgitt av Cappelen Damm. Og slik starter også vår samtale med forfatter professor emeritus Tore Linné Eriksen (74).

— Det er altså et grunnleggende menneskelig fellesskap koblet til det afrikanske landskapet. Vi er alle afrikanere, legger han til.

Han fortsetter:

— Vi her i det globale Nord snakker om hva som kan skje hvis vi ikke tar klimautfordringene på alvor. For afrikanerne er det ikke et spørsmål om hva som kan skje. De lever i, og med, store konsekvenser av klimaendringene i dag. Det er et paradoks at de som har bidratt minst til den klimakrisen vi opplever, samtidig er de som allerede betaler den høyeste prisen, sier Eriksen.

Nord og sør

Eriksen er faglitterær forfatter, historiker og professor emeritus i utviklingsstudier ved OsloMet - storbyuniversitetet. Han har utgitt flere lærebøker i historie for videregående skole og en rekke bøker med temaer fra afrikansk historie, folkemordsstudier og Nord/Sør-forhold.

— Denne boka har jeg ikke akkurat ristet ut av ermet for å si det slik, smiler Eriksen. Han legger ikke skjul på at det er mye hardt arbeid som ligger bak at boka endelig foreligger.

— Jeg har vært godt i gang i mange år, men så har det dukket opp andre prosjekter underveis. For noen år siden mente mitt daværende forlag at de først ville ha en bok om Sør-Afrika. og slik ble det jo, legger han til.

Eriksen legger vekt på at han har vokst opp i, og med, opplysningstidens ånd. Og han understreker at han er og blir historiker og utviklingsforsker.

— Jeg har ikke noe valg. Jeg kan ikke dikte historier rundt faktaene. Jeg har fagets metoder og forpliktelser å forholde meg til. Dette er altså ikke en lettlest roman, og det gjør kanskje noe med salgstallene, legger han til lett ironisk, selv om han akkurat har fått beskjed om at hasteopptrykk for å dekke en uventet stor etterspørsel, bare et par dager etter at boka er lansert. Han legger derfor til: Kanskje hjelper det at boka nok er mer tilgjengelig og forståelig enn det som kommer fra universiteter, hvis jeg kan få lov å si det selv.

Eriksen trekker fram alle rammene, kartene og over 100 bilder som preger de 389 boksidene, og binder kapitler og fakta sammen. Det er gjerne det som kalles praktverk med tanke på det flotte utstyret forlaget har gitt meg lov til å boltre meg i.

En lang afrikansk reise

Eriksen var ansatt på daværende Høgskolen i Oslo og Akershus fra 1997 til 2013. Men han bidrar fremdeles i undervisningen, og det har blitt flere lærebøker, men den som har kommet nå, er kanskje den viktigste.

I boka tar Eriksen oss med på en lang reise fra menneskets opprinnelse og helt fram til dagens Afrika, som rommer 1,3 milliarder mennesker fordelt på 55 stater.

«Boka formidler oppdatert kunnskap og nye perspektiver med stor fortellerglede, og løfter fram forholdet mellom mennesker og natur på dette mangslungne kontinentet», skriver Cappelen Damm.

Eriksen trekker i boka fram at mange etter hans mening har gjort det feilaktige å betrakte det nordlige Afrika som adskilt fra resten av Afrika.

— Når du ser på de lange historiske linjene for dette kontinentet er det lettere å se hvor feil dette skillet er. Sahara er snarere et bindeledd enn en barriere, uten Nord-Afrika og forbindelsene til andre deler av kontinentet blir det umulig å forstå islams store betydning i dag.

Mer sammensatt bilde etterhvert

Linné Eriksen trekker fram at noe av det spennende med historieforskningen om Afrika er at den stadig tilføres nye perspektiver. Dessuten er det nå mulig å lage et avslutningskapittel som trekker opp hovedlinjer også etter årtusenskiftet.

— En del av begivenhetene har kommet litt mer på avstand, og det kommer fram nye kilder og et mer sammensatt bilde. Dessuten har nye temaer kommet til, slik som miljøhistorie, urfolkshistorie og historie med kjønnsperspektiver. Og heldigvis blir historien nå også skrevet av andre enn hvite. Min oppgave for norske lesere er ikke minst å trekke fram afrikanske forskere, poengterer Linné Eriksen.

Han forteller også at fordelen med at det har tatt lang tid å få ferdig boka er at det stadig kommer ny forskning og nye utgivelser til inspirasjon.

— I dag finner vi masse ny kunnskap om Afrika som noe annet en sær utkant eller en temapark for spesielt interesserte. Vi ser at afrikanere i hundrevis av år har vært med på å forme utviklingen ut mot Middelhavet Indiahavet og Atlanterhavet, og slett ikke bare som slaver, beskriver Eriksen, til oss og i sin egen innledning til boka. Det er tydelig at det hjelper å være globalhistoriker.

Verdensøkonomi og kolonitid - ytre og indre faktorer

Eriksen trekker fram at man stadig diskuterer om det er indre eller ytre faktorer som veier tyngst i historien. Altså er det ytre faktorer som slavehandel, verdensøkonomien og koloniseringen som forrang framfor en historie der afrikanerne er handlende subjekter eller aktører.

— Svaret er at balansen varierer både i regioner og i tidsperioder. Selv synes jeg ofte det er vanskelig å skille mellom faktorene. Noen ganger forsterker de hverandre, andre ganger svekker de hverandre, og noen ganger har de kanskje ikke så mye med hverandre å gjøre, påpeker Eriksen.

— Kolonihistorien må avkoloniseres

— Kolonihistorien må selvsagt avkoloniseres. Men: Det finnes på den andre siden ikke ett europeisk blikk, eller ett afrikansk blikk. Også afrikanske historikere og forskere har forskjellig ståsted, tilnærminger, sosial bakgrunn og kjønn, sier Eriksen.

Han peker på at pendelen for å forstå og beskrive Afrika og denne verdensdelens historie har svingt fra en ren «hvit» og kolonivennlig historiebekrivelse, gjennom afrikansk nasjonalisme, til mer marxistiske innslag med økonomisk utbytting som den viktigste forklaringsmodellen.

Eriksen selv sier at han i dag ser det som mest hensiktsmessig å forene historie med bidrag fra fagområder som lingvistikk, arkeologi, antropologi, miljøforskning og sosialhistorie, men innrømmer at det er økonomisk historie og utviklingsperspektiver som ligger hans hjerte nærmest.

— Det blir litt mer strevsomt å fange så bredt både i tid og i perspektiver på denne måten. Men det er også mer interessant og morsommere, understreker Eriksen.

Han avslutter hele boka si med et ordtak fra Kamerun:

— Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.