Unntakstilstand i «den seipske ånd»

Man skal være forsiktig med å trekke paralleller mellom dagens situasjon med stengte universiteter som følge av koronapandemien, og til forrige gang flere av Europas universiteter og Norges ene universitet var stengt. Men historiker Jorunn Sem Fure ser noen paralleller — om ikke annet så på stemningen under en unntakstilstand, om diskusjoner rundt karakterer og gjennomføring av studier — ikke minst det siste.

Khrono har lenge tenkt at vi burde se på universitetenes rolle under den fem år lange verdenskrigen fra 1940-1945. Vi valgte å gjøre det midt imellom minnet om 80-årsdagen for okkupasjonen 9.april, og 75-årsdagen for frigjøringen 8.mai. Og paradoksalt nok skjer det på et tidspunkt der ikke bare landets, men mange av Europas universiteter faktisk er stengt — igjen.

Ser noen paralleller

Historiker Jorunn Sem Fure har skrevet bok om universitetets rolle under 2.verdenskrig. Og hun ser noen paralleller med situasjonen fra den gang, til nå når koronavirus og pandemien har ført til stengte universiteter og en begrenset bevegelsesfrihet.

— Det var unntakstilstand under krigen også. Vanlige normer for samhandling ble utfordret, slik som i dag. Folk måtte passe seg for hvem man ble sett i samtaler med, hvem man satte seg ved siden av og holde seg «unna de stripete». Kvinner burde ikke bli sett med menn i uniform, forteller Sem Fure, og fortsetter:

— Det var en sterk sosial kontroll og det oppsto fort selvoppnevnte premissettere, ikke ulikt tendenser som vi ser dagens situasjon, sier hun.

Det var begrensede åpningstider, det var restriksjoner på samlinger og sammenkomster, og uansett hvem fienden er, så gjør det noe med folk og med Norge, med verden.

Om få uker skulle frigjøringen av Norge, og med den gjenåpning av det stengte universitetet i 1945, markeres. Men på grunn av en annen okkupant og dagens unntakstilstand som følge av koronapandemien, er markeringene avlyst og utdeling av veteranmedaljer utsatt til neste år.

«Den seipske ånd»

Men tilbake til universitetskampen mot de totalitære:

Fra 1933 var ledelsen skiftet ut ved de tyske universitetene. Forskning og undervisning skulle følge nasjonalsosialistiske retningslinjer, og lærestedene styres etter førerprinsippet. I Øst-Europa førte dette til at universiteter ble stengt, lærere og studenter forfulgt og drept, og grunnlaget for intellektuelt og akademisk liv ødelagt.

Universitetet i Oslo prøvde, da krigen startet i 1940, å holde aktiviteten, undervisningen og forskningen gående så lenge som mulig under den tyske okkupasjonen. Og de klarte det helt fram til november 1943.

Rektor Didrik Arup Seip, balanserte hensynet til et uavhengige akademia og nazistenes forsøk på å styre og få innflytelse på undervisning og pensum, på en knivsegg.

Da tyskerne invaderte landet i aprildagene i 1940 sto rektor Seip fram som en kraft for å motstå nazifiseringen av universitetet. Han styrte etter mottoet «Ro, verdighet og disiplin — det motsatte skader oss alle».

Dagens norske myndigheter bruker noe av samme argumentasjon under koronapandemien som har rammet oss.

— Gradvis, kontrollert og sammen, er omkvedet fra helseminister Bent Høie når regjeringen nå gradvis forbereder seg på å løsne på restriksjonene som har vart i vel en måned i 2020.

Uenighet om linjen

Tyskernes øverstkommanderende i Norge, Reichkommisar Josef Terboven, kunne i sin tid ikke fordra «den seipske ånd», som han kalte den.

Det var en krevende øvelse å holde den ordinære akademiske virksomheten i gang under den tyske okkupasjonen. Jødiske forfatterer forsvant fort fra pensum, vanlig akademisk diskurs og meningsutveksling var vanskelig, og det var intern uenighet ved Universitetet i Oslo om hvor radikalt fienden skulle møtes og bekjempes.

I september 1941 avskaffet Terboven og nazistene universitetets autonomi, og rektor Seip ble fengslet. Han ble først sendt til konsentrajonsleiren Sachsenhaussen, men så ble han og familien sivilt internert sammen med familien til høyesterettsadvokat Johan B. Hjort, på det tyske godset Gross Kreutz fra 1943 og fram til krigens slutt.

Den nyinnsatte UiO-rektoren fra Nasjonal Samling, polarforskeren Adolf Hoel, skulle styre universitetet etter førerprinsippet, og NS-folk ble plassert i et par nyopprettede professorater, uten at de fikk spesielt stor innflytelse. Men selv om rektor ble byttet ut, fikk de valgte dekanene fortsette.

Dekanene sto imot

Dekanene sto imot presset om nazifisering. Det var intern strid mellom den såkalte «dekanlinjen» med medisindekan Georg Monrad Krohn i spissen og «aksjonslinjen» til det illegale Aksjonsrådet som ble ledet av psykologiprofessor Harald Schjelderup ved universitetet. Schjelderup mente at dekanene var for forsiktige i forhold til NS-ledelsen ved UiO og at universitetet burde ha vært stengt.

Dekanlinjen gjorde det de kunne for å inngå akseptable kompromisser og holde universitetet åpent lengst mulig.

Men historiker Sverre Steen skrev i en oppsummering etter krigen at uenigheten var mer taktisk:

«Det kunne i kampens år ha hersket uenighet om fremgangsmåten i de enkelte situasjoner…Men selve idégrunnlaget var alle ikke-nazister enige om: Forskning og undervisning skulle være fri; adgangen til studiene skulle ikke være avhengig av politisk tro», skrev han.

Nei til akademiske undermålere

Også medisindekan Krohn syntes det gikk for langt da NS-myndighetene besluttet at NS-medlemmer skulle få forrang til medisinstudiene selv om de ikke var faglig kvalifiserte.

Historiker Jorunn Sem Fure forteller at det ble for drøyt for Monrad Krohn og også han satte foten ned.

— Han reagerte på at det ville undergrave etos for yrket at politisk lojalitet skulle kunne overtrumfe faglige kvalifikasjoner, sier Sem Fure.

Og protestene mot opptakene ved medisinstudiet fikk konsekvenser.

15. oktober 1943 ble psykologiprofessor Schjelderup, 11 andre professorer og 70 studenter arrestert av tyskerne og sendt til «professorbrakka» på Grini.

Halvannen måned senere kom det endelige nådestøtet fra Terboven. Etter en brann i Universitetets aula, der nazistene også holdt ulike arrangementer, ga rikskommisæren ordre om å arrestere studenter og stenge universitetet. 1250 studenter ble tauet inn, noen av dem satt midt i eksamen, noen befant seg på lesesaler, i kantiner, på studenthybelen eller hadde forelesninger. Etterhvert ble 600 løslatt mens 650 av dem ble sendt henholdsvis til den tyske konsentrasjonsleiren Buchenwald og til militærleiren Sennheim i Tyskland - for militær trening i SS-regi.

Mislykket nazifisering

Ifølge historiker Sem Fure brukte Terboven aulabrannen som et påskudd for arrestasjonene - og det var også stor uenighet innad blant okkupantene om aksjonen og stenging av universitetet.

Sem Fure forteller at de norske NS-folkene ble satt fullstendig på sidelinjen og Terboven var mektig irritert over at Quisling og NS ikke hadde lyktes i å få nazifisert universitetet.

Hva som var grunnen til at noen ble sluppet fri og andre ikke, er ikke klarlagt.

— Vi vet ikke hvordan de enkelte ble plukket ut, men underveis i arbeidet oppdaget jeg hvor aktive en del NS-studenter var med angiveri. Det finnes lister med navn på studenter som omtales som «farlig», «helt sikkert kommunist» og så videre. Så angiveri fra andre studenter var nok mer fremtredende enn man har tenkt tidligere, fortalte Sem Fure under er foredrag i aulaen i 2018. Hun antydet også at det muligens var et logistikkproblem for okkupantene dersom så mange som 1250 skulle deporteres.

Andre igjen ville ha det til at tyskerne plukket ut de høyeste og lyseste, de tydeligste representantene for «den ariske rase». Målet med interneringen av studentene var et ønske fra tyskerne om å omskolere dem, eller «omprogrammere dem», som Sem Fure sa, til å bli gode SS-soldater og nazister.

— Men de klarte ikke det. Tysklandsstudentene holdt sammen. Selv om de ble «undervist» av forelesere fra tyske universiteter i leirene, så ga de ikke etter, sier hun.

Og etterhvert så ga tyskerne mer og mer opp omskoleringen av de norske studentene. Men studentene fikk likevel en mye bedre behandling enn mange av de andre krigsfangene i andre leire.

17 kom ikke tilbake

17 av de 650 studentene kom aldri tilbake, de døde av sykdom og skader. Da freden kom ble det igjen diskusjon om dekanlinjen og aksjonslinjen.

Dekan Monrad Krohn stilte ifølge hisoriker Sem Fure spørsmålet:

— Hva hvis alle de 650 hadde blitt skutt og drept i fangenskap? Hadde Schjelderup med aksjonslinjen ment at det var et rimelig offer på motstandskampens alter?

— Spørsmålet som ble stilt handler om hvilke konsekvenser vi er villige til å leve med, når vi skal velge strategi mot en trussel. Ikke ulikt noen av dagens problemstillinger, sier historikeren.

Flere av de som ikke ble tatt til fange, reiste til Sverige og mange av dem oppholdt seg i Uppsala og gjorde ferdig studiene eller studerte videre der.

Dette ble det også diskusjon om etter krigens slutt.

— Eksilnordmenn i Sverige fikk et forsprang på de andre, de tok studieplasser og jobber fra dem som kunne vært ferdige samtidig, men som ikke kunne enten fordi universitetet var stengt eller fordi de hadde vært fanger, forklarer Sem Fure.

Men de norske myndighetene skar igjennom. Norge trengte kompetansen etter krigen og i gjenoppbyggingen. Det ble også holdt forelesninger og arrangert ex-phil-undervisning i «professorbrakka» på Grini under krigen, der mange fremtredende akademikere satt internert som også holdt også foredrag for hverandre. Rektor Seip arrangerte også noe undervisning i Sachsenhaussen, forteller Sem Fure.

— Men flere av studentene som ble tatt til fange i 1943 fikk aldri gjort seg helt ferdig med studiene?

— Det ble funnet fram til ordninger for disse også. Mange fikk vitnemålene sine selv om de ikke hadde gjennomført riktig alle eksamenene, eller skrevet helt ferdig avhandlingen sin, sier Sem Fure.

Også under dagens unntakstilstand diskuteres det tillempinger og andre karakterfastsettelser og eksamensformer. Alle eksamener ved videregående skoler er koronaavlyst.

To strategier i okkuperte land

Sem Fure beskriver to tilnærminger som ble brukt da universiteter kom under nazistisk maktutøvelse i ulike land. Den ene handlet om å eliminere elitene i landet. Den andre siktet mer mot å omforme universitetene.

— Den ene strategien handler om universitetene som instrumenter for å bygge det samfunnet okkupasjonsmakten ønsket. Den andre er jo rent destruktiv, rettet mot samfunn der befolkningen bare skulle være en slavebefolkning eller tas helt ut slik at den nazistiske staten kunne kolonisere samfunnet med germanske individer. Slaviske folkeslag hadde ikke noen rolle i de samfunnene, det var enten slavearbeidskraft eller de skulle fortrenges.

Politikken fikk mest forbryterske utslag på slaviske naboland, der skulle «akademiske eliters innflytelse på samfunnet ødelegges, muligheten til reproduksjon av kunnskap, nasjonal identitet og opposisjonelt lederskap fjernes», skriver Sem Fure i sin bok om rollen til universitetene under krigen.

For land som Polen fikk det dramatiske konsekvenser.

— En generasjon av lærde forsvant i leirene. Å bygge opp kunnskapssamfunnet igjen etter en slik katastrofe tar tid, sier hun og fortsetter:

— En femtedel av Polens befolkningen ble drept, de mistet nesten hele den jødiske befolkningen. Landet mistet også oppimot 600 universitetsfolk. Å komme i gang med gjenoppbygging av samfunnet etter krigen med det utgangspunktet var hardt. I Norge kunne de fleste studenter og universitetslærere gå inn i posisjoner og fortsette der de slapp, sier Sem Fure.

Slik skulle de omformes

— Hvorfor hadde de ulik tilnærming i de ulike landene?

— Det var rent rasebaserte kriterier, sier hun.

Ifølge historikeren hadde ikke Hitlers Tyskland noen oppfatning av nasjonalstaten.

— Det er det en del nordmenn som ikke skjønte. Norsk eller tysk kultur skulle ikke spille en rolle i framtidas pan-germanske folkestat. Det norske genetiske materialet var verdifullt, det slaviske var ikke det, sier hun og legger til:

— Det er et aspekt mange ikke har tatt nok inn over seg, hvor doktrinær denne staten var når det gjaldt rasebiologien.

— Så hvordan gikk de fram for å omforme universitetene?

— I Tyskland og Østerrike ble jødiske professorer og opposisjonelle ansatte fjernet og erstattet av pro-nazistiske folk. Det skjedde også delvis i okkuperte land, man forsøkte å erstatte og få inn nye folk med regimelojale holdninger. I disse grenseområdene ansatte man tyske professor.

Det skjedde i liten grad i Norge og i Danmark, her gikk de ikke så langt, sier hun.

— NS prøvde å ansette noen NS-folk, men det var en veldig tydelig begrensning. Det var ikke mange i NS som hadde en utdanning på det nivået at de kunne settes inn som universitetslærere.

Selvstyret var angrepsmålet

I boka beskriver hun ulike tiltak for å gjøre universitetene til regimelojale ledd i den nazistiske nyordningen. Tempo og framgangsmåte varierte, men det akademiske selvstyret var angrepsmålet.

Dette var, ifølge historikeren, de viktigste tiltakene:

• Avsetting av valgt ledelse og overføring av makt til politisk innsatt ledelse
• Ansettelse av regimelojale og avsetting av regimekritiske
• Endring av fagsammensetning, eller innføre nye fag, som militærhistorie, germansk etnografi, prehistorie og raselære
• Angrep på meritterings- og rekrutteringssystemet
• Lokking av studenter med stipender eller andre privilegier som belønning for lojalitet, ytterligere satsing på å sende studenter til studier eller praksisopphold i Tyskland og utvising av studenter med motstandsholdninger

Tempo og framgangsmåte varierte som sagt. Historikeren skriver at universitetene i danske København og Århus fikk beholde en større grad av autonomi og indre frihet enn universiteter i andre okkuperte.

— Hvorfor var det slik?

— Det henger sammen med det generelle okkupasjonsregimet i ulike land. I Danmark kom man tidligere til en ordning begge parter kunne leve med, i Norge ble det etablert en tydeligere motstandsholdning, kongen sa nei, regjeringen tok opp kampen. I Danmark var den militære konfrontasjonen over med en gang. De tyske okkupantene tenkte at omformingen av det danske samfunnet ville være lettere over tid og at konfrontasjon og en hard linje ikke ville være produktiv.

Langsom og gradvis omforming

Det var omfattende tiltak mot universiteter i Belgia, Nederland og Norge, i disse landene var det også stor motstand fra universitetseliten. Universiteter ble stengt. Folk ble arrestert, fengslet og deportert.

Så hvor gikk de lengst? Sem Fure peker på franske Strasbourg, på grensen til Tyskland.

— I Strasbourg ble universitetet omformet til et SS-universitet. Det innebar at undervisning og forskning ble tilpasset de ideologiske dogmene til Heinrich Himmler og hans SS.

— Og hvor var motstanden sterkest?

— Her er Leiden interessant, sier historikeren og peker mot universitetet i den nederlandske byen.

— Der gikk de inn tidlig og avsatte jødiske professorer og fikk en kontant motreaksjon. Leiden stengte tidlig, der prøvde de seg også med lojalitetserklæringer, de som ønsket å studere der måtte erklære sin lojalitet til regimet. Det slo tilbake, var ikke mulig å gjennomføre, det var ingen som ville fortsette. Den tyske okkupasjonsmakten prøvde aldri noe liknende i Oslo, resultatet ville ha blitt det samme. De utfordret aldri hardt, da ville reaksjonen bli tilsvarende dramatisk.

Strategien de valgte var ifølge historikeren langsom og gradvis omforming.

— Konfrontasjon i Norge ville antakelig ha fremprovosert samme reaksjon som den som kom fra andre deler av det sivile samfunnet, som for eksempel høyesterett og idrett. Denne terrorbalansen var lenge strategien fra begge kanter.

Arrestert og deportert

Sem Fure beskriver hvordan tyske universiteter i stadig sterkere grad ble lukket for jøder helt fra naziregimet ble etablert i 1933.

Det var denne virkeligheten den norske mineralogen Victor M. Goldschmidt opplevde i Göttingen. Han hadde kommet til den tyske byen for å overta et professorat i 1929. I 1936 reiste han tilbake til Oslo på grunn av trakasseringen og forfølgelsene de ble utsatt for ved instituttet. Goldschmidt fikk tilbake det gamle professoratet ved Universitetet i Oslo og var ifølge historikeren den eneste fast ansatte universitetslæreren der med jødisk bakgrunn da tyskerne invaderte Norge.

Under den systematiske forfølgelsen og arrestasjonen av norske jøder i 1942 ble Goldschmidt arrestert. På dette tidspunktet var det to kvinnelige, og et sted mellom ti og femten mannlige jødiske studenter ved Universitetet i Oslo, skriver Sem Fure. Det var også jødiske flyktninger med tilknytning til universitetet som gjesteforelesere, forskere og assistenter, men ifølge historikeren var det ikke mange.

«De som befant seg i Norge da deportasjonene startet, var filologen Pavel Fraenkl, medisinprofessorene Wilhelm Jaroschy og Berthold Epstein og kjemikeren Tibor Graf», skriver hun. Andre hadde kommet seg ut av landet.

I likhet med Goldschmidt ble både Jaroschy, Epstein, Graf og Fraenkl arrestert høsten 1942. Jaroschy forsøkte å flykte, men ble arrestert, deportert og senere drept i Auschwitz. Epstein og Graf ble også deportert til Auschwitz. Der endte også Fraenkl. Alle de tre overlevde, i motsetningen til det store flertallet av norske jøder som ble sendt til Auschwitz. Fraenkl ble etter krigen norsk statsborger, og senere landets første professor i teatervitenskap, ved Universitetet i Oslo.

773 norske jøder ble deportert til tyske dødsleirer i løpet av 1942 og 1943, de fleste til Auschwitz. Bare 38 overlevde.

529 av dem ble deportert med skipet DS Donau 26. november 1942. Goldschmidt var på kaia, men ble tatt til side i siste liten. «Goldschmidt mente selv etter krigen at dekanus Halvor Solberg og prorektor Adolf Hoel antakelig hadde hatt en avgjørende innflytelse på de tyske myndighetenes beslutning», skriver Sem Fure. Goldschmidt kom seg over til Sverige og senere til Storbritannia.

Så hvordan reagerte universitetet på deportasjonene? «På Universitetet kom det ingen åpne reaksjoner, selv om det blant de deporterte befant seg flere studenter, hvorav bare én eller to overlevde», skriver historikeren.

NTH ble ikke stengt

Josef Terboven hadde også opprinnelig planer om å stenge NTH (nå NTNU) i Trondheim samtidig med Universitetet i Oslo, men dette ble likevel ikke noe av.

I løpet av krigsårene ble 30 ansatte og 130 studenter ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) fengslet, mens 66 døde som følge av krigshandlinger.

Den mest kjente motstandsmannen ved NTH var nok professor Leif Tronstad, som var en nøkkelperson i tungtvannsaksjonen på Rjukan. Han falt som offer for krigen bare to måneder før frigjøringen.

Det ble etablert flere motstandsgrupper på NTH, selv om enkelte historikere har mente at NTH også var «tyskervennlig». Dette blir blant annet hevdet i 75-årsjulbileumsboken som kom ut i 1985, ifølge lokalhistorisk wiki fra Universitetsbiblioteket ved NTNU. Men påstandene skapte sterke reaksjoner blant gjenlevende som hadde sett mange motstandsfolk fra NTH bli fengslet og drept. De organiserte seg, og 10 år senere kom en ny bok som forteller en annen historie om sterk motstandskamp også ved NTH.

Professor Skancke henrettet

Av de som underviste på NTH var mange utdannet i Tyskland og ingeniører var en viktig grupper for tyskernes mange byggeprosjekter i Norge under krigen. Den viktigste medløperen som nevnes ved NTH var professor i svakstrøm, Ragnar Skancke. Skancke ble allerede i 1933 medlem av Nasjonal Samling og var ansvarlig for Kirke- og undervisningsdepartementet under Quislings og tyskernes styre fra 1940-1945.

Ifølge Store norske leksikon opptrådte Skancke meget aktivt overfor motstandsbevegelsen i skole, universitet og kirke, og for å gjennomføre nazifiseringstiltak på områdene som sorterte under ham. I mai 1946 ble han dømt til døden for landssvik.

Kun tre NS-politikere ble dømt til døden i Norge etter krigen. Vidkun Quisling var den ene, og innenriksminister Albert Viljam Hagelin den andre. Undervisningsminister og NTH-professor Ragnar Skancke ble dømt til døden for landssvik i 1948 og er så langt den siste i Norge som har blitt dødsdømt og henrettet. Ifølge SNL forteller dette mye om «hvor viktig landssvikoppgjørets aktører mente forsøket på å nazifisere skolen og kirken hadde vært».

— Og hva er den største forskjellen på unntakstilstanden da og nå?

— Forskjellen er at den gang var trusselen en totalitær ideologi, og fri meningsutveksling var så godt som umulig. I dag er det virus som truer oss, vi har fri meningsutveksling, men vi er også omgitt av fake news. Det er viktig å være bevisste på hva slags rom en har for å danne rasjonelle meninger og ta rasjonelle beslutninger, sier historiker Jorunn Sem Fure, og hun legger til:

— En annen forskjell er at vi i dag har et valgt lederskap de fleste av oss stoler på i kampen mot trusselen, den gang utgjorde myndighetene selve trusselen.