Profesjonsfagene må utfordres på vei mot universitet

(Dette intervjuet med professor Fredrik Thue er først publisert i HiOAs forskningstidsskrift viten+praksis, og er skrevet av kommunikasjonsrådgiver, Kjersti Lassen, ved Senter for profesjonsstudier på Høgskolen i Oslo og Akershus. Red). 

— Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)  på vei mot universitetsstatus må hele tiden utfordre og fornye de tradisjonene som har formet profesjonsfagene, sier historieprofessor Fredrik Thue.

Fredrik Thue ved Senter for profesjonsstudier mener at det bare er et tidsspørsmål før HiOA blir et universitet.

— Vi må spørre oss hva denne overgangen handler om, sier han.

— Hva betyr det at profesjonsutøvere blir utdannet ved et universitet? Handler det om at lærerne også er forskere, eller handler det om noe annet i tillegg?

Mer enn forskningsbasert undervisning

Thue er opptatt av å unngå en ufruktbar skyttergravskrig for eller mot «akademisering».

– Vi bør heller diskutere hva slags akademisering som kan være bra og mindre bra for en institusjon med vårt samfunnsoppdrag, sier han.

Her vil det være en dragkamp og et samspill mellom ulike forståelser av hvordan sammenhengene bør være – og det er nettopp som det skal være ved et universitet.

Thue mener det har vært en tendens til å forstå akademisering nærmest som synonymt med slagordet om forskningsbasert undervisning.

— Dette er selvsagt en viktig dimensjon ved det å være et universitet. Begrepet akademisering bør imidlertid ikke reduseres til et spørsmål om forskningsbasert undervisning, mener Thue.

Tradisjonskritikk

— Noe av nøkkelen til universitetenes betydning er at de på en gang viderefører og utfordrer vitenskapelige og kulturelle tradisjoner. Universiteter er tradisjonsformidlende institusjoner. Vi fornyer oss ved å vurdere, kritisere og undre oss over de tradisjoner vi er en del av, sier han.

Denne akademiske grunnholdningen er ifølge Thue like viktig i den type profesjonsutdanninger som tilbys ved HiOA som ved de tradisjonelle universitetsfagene.

— De som forvalter lærer-, journalist-, sykepleier- eller sosialarbeiderutdanningen må hele tiden søke kritisk å fornye og utfordre de tradisjoner som har formet disse profesjonsfagene. Profesjonsutdanningen og profesjonsutøvelsen bygger på visse grunnleggende verdier og virkelighetsoppfatninger som hele tiden må gjennomlyses kritisk og vurderes med nye øyne.

Tillit til lærerne

Thue mener lærerutdanningen er et godt eksempel på en utdanning som kan ha godt av litt «utlufting» i form av mer kritisk diskusjon omkring verdiene den har bygd på.

— Norsk pedagogikk, som gjerne har vært oppfattet som selve kjernefaget i lærerprofesjonen, sto lenge i et svært tett forhold til utviklingen av den norske enhetsskolen, sier han.

Skolepolitikken og lærerutdanningen svarte nøye til hverandre. Men de siste tiårene er harmonien brutt. Pedagogenes kunnskapssyn skilte lag med kunnskapssynet som ligger til grunn for den nasjonale utdanningspolitikken.

Vurdere tradisjon og verdier

Fra 1990-årene har det utviklet seg en tverrpolitisk enighet om at lærerutdanningen er for dårlig. Staten må ta ansvar for å endre lærerutdanningen, mente myndighetene, fordi den ikke har hatt tillit til at lærerutdanningen klarer å endre seg selv.

— I denne situasjonen trenger lærerutdanningen å tenke gjennom sin tradisjon og sine verdier på ny, og å utvikle et tydeligere vitenskapelig kunnskapsgrunnlag, mener Thue.

— Ikke for å legge seg flat for nye politiske styringssignaler, men tvert om for å oppnå en viss selvstendighet overfor skiftende skolepolitiske endringer.

Velger bort undervisning

Thue advarer mot at en sentralt styrt akademisering av HiOA kan ha sine faremomenter. En for overflatisk omgang med teori, for eksempel. At praktisk orienterte fagmiljøer behandler teori altfor luftig og lite dypsindig.

– Det er nok en reell fare for at man i en del miljøer vil få en utflod av det jeg en gang spøkefullt har kalt «intellektuell pappsløyd». Også Rune Slagstad advarte mot det han kalte «kvasivitenskap», sier Thue med glimt i øyet.

Thue advarer også mot at profesjonshøgskolene går samme vei som universitetene før dem: at lærerne snur ryggen til utdanningsoppgavene og profesjonsfeltet til fordel for en identitet som profesjonelle forskere i et internasjonalt forskerfellesskap.

VM i forskning

— Det virker som det er i ferd med å feste seg en oppfatning, kanskje især ved Universitetet i Oslo, om at man først og fremst er deltaker i et internasjonalt verdensmesterskap i forskning, sier han.

— Man glemmer da at de aller, aller fleste universiteter i verden først og fremst har utdannet profesjoner som skal virke i stat og samfunn. Det var jo dette universitetene over hele Europa i all hovedsak drev med fra 1500-tallet og helt frem til den tidlige etterkrigstiden. Universitetet i Oslo var en presteskole, en juristskole, en legeskole – og en lektorskole.

Ingen Oslo-fusjon

Så hva ser vi, hvis vi tar en titt i glasskula etter Oslos universitetslandskap om 20 år? Thue ser for seg to universiteter ved siden av hverandre. Det henger delvis sammen med størrelsen på de to institusjonene, men også med at Universitetet i Oslo aldri har vist noen appetitt på fusjoner.

Men endringer vil komme, forhåpentligvis på en kritisk og reflektert måte. Allerede nå er en arbeidsgruppe nedsatt for å se på fordelingen av fag mellom de to institusjonene. Fredrik Thue vil ikke utelukke at noen utdanninger kan komme til å skifte adresse, eller at det blir etablert mer fleksible løsninger for å kombinere ulike studieelementer ved de to utdanningsstedene.