Dag Østerberg til minne

Jeg traff ham tilfeldigvis i Grensen et par uker før han døde, da var det en stund siden vårt forrige møte. Vi hadde begge tenkt på hverandre den siste tiden, jeg hadde tenkt på hvordan det sto til med ham og hans skriveprosjekter. Han hadde tenkt på meg fordi han hadde en ide han ville vi skulle realisere når det ble varmere i været.

Vi har bodd ganske nær hverandre, han på Storo, jeg i Nydalen, og vi har noen ganger møttes i baren på Radisson i Nydalen, de siste gangene for å dele eller kommentere hverandres publikasjoner. Den første gangen var det for å sondere om han var interessert i å bli professor II ved Storbyprogrammet ved HiOA, som jeg ledet. Det ble ikke noe av professor II-stillingen. Han hadde litt lyst, men «jeg liker ikke å holde store forelesninger». Løsningen ble å engasjere ham på prosjektbasis, i mindre fora for dialog og diskusjon. Førsteamanuensis Sissel Seim og jeg møtte ham også i denne baren, da vi ønsket ham som fagperson på en to-dagers workshop.

Dag Østerberg var kritisk til byfortettingen, vi hadde av og til noen diskusjoner om dette. Blant annet uttrykte han mistrivsel over de tette og høye byggene i Storo-området, som han har sett vokse opp rundt seg de siste årene. Planen han hadde, var å ta meg med på en gåtur i disse områdene, «for å vise deg hva som skjer der», han ville nok vise meg fortettingens tyngsel.

Selv om jeg deler noen av fortettingsmålene i Oslo, er jeg ikke imponert over tettheten som skjer mellom Storo og Bjølsen, kasse på kasse av bo-bokser reiser seg i stor fart, tett inntil hverandre. Et sentralt byområde blir «drabantbyfisert», uten gateliv i mellomrommene. Jeg hadde allerede fått noen ideer om at vi kunne få stoff til å skrive en tekst om dette, basert på noen av Østerbergs begreper, som tyngsel og avlastning, og selvfølgelig hans teori om sosiomaterialitet.

Sammen med Sissel Seim redigerer jeg en vitenskapelig antologi med fokus på forholdet barn og unge og byens rom og sosiomateriell, med bidrag fra ansatte ved institutter og sentre ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Bokprosjektet er et resultat av en workshop med Dag Østerberg, i et møterom rundt et arrangert rektangel, ingen forelesningssal.

Våre artikkelutkast var sendt ham i forkant for at han skulle forberede sine kommentarer, samt en forelesning i vitenskapsteori, med fokus på det romlige og sosiomaterialiteten. Han hadde forberedt seg grundig for å kommentere våre utkast, og forelesningen glemmes sent. Med sin lyttende holdning og sitt klare fagspråk opplevde vi å ha fått en gave. Jeg kjenner ingen som kan formidle på en skjønnånds måte sitt teoretiske stoff som han.

Dag Østerberg var en som kunne gå utenom de opptrukne linjer. Da jeg på slutten av nittitallet jobbet med en søknad til Forskningsrådet om å ta en dr.philos om rom og sted (på den tiden kunne vi søke som enkeltstående), sendte jeg et utkast til Østerberg, i håp om å få noen kommentarer (det var like etter en samtale vi hadde hatt over en øl på en flyplass etter en konferanse, derfor turde jeg dette).

I følgebrevet hadde jeg skrevet noe om at dette kanskje ikke var en søknad som oppfylte alle formale krav. Jeg fikk et hyggelig brev tilbake, der sto blant annet: «Jeg håper ingen mener du skal følge noe oppsatt mønster». Sin vane tro, Østerberg snakket på en annen måte. Jeg ble oppløftet av svaret hans, og fikk også stipendet.

Da jeg traff Østerberg på gaten, fortalte han at boken om musikksosiologi snart var klar. Dette blir min siste bok, sa han bestemt, uttrykt med glede. Han hadde noen ganger nevnt at det var synd at hans arbeid ved Institutt for musikkvitenskap ikke hadde båret frukter i form av doktorgrader eller annen videreføring av dette fagfeltet.

Nå fikk han endelig oppleve det, han la vekt på at «arbeidet med boken er sammen med en ung musikkviter». I dette utsagnet lå det et håp om videreføring av hans kjære fagfelt.

Dag Østerberg var også musiker, han spilte klaver, både musikk og sosial teori syntes å være like viktig for ham. Han ga meg to eksemplarer av boken sin om Brahms, og ble glad da jeg siden fortalte at jeg hadde gitt og lånt ut boken til noen nære i dette musikkfeltet, han ville jo bli lest.

Østerberg har for det meste formidlet sine arbeider i en norsk og nordisk kontekst, det er lite av ham som er oversatt til engelsk, Metasociology er et unntak. Men selv har han brakt den større verden inn gjennom oversettelser av fagbøker og skjønnlitterære verk.

Han arbeidet på tvers av disipliner, i møter mellom handling og struktur, fortolkning og kritikk, hvor også estetikken lå der som et følge, mer og mindre eksplisitt. Vi som var heldige å være blant hans tilhørere, vil huske ham som den lavmælte formidler, hvor vi satt dørgende stille og lyttet til hans klare tale.  

Jeg kjenner glede over å ha møtt Dag Østerberg og hans arbeider, først som faglig inspirator da jeg var student i sosiologi ved Universitetet i Oslo, senere som kilde i mitt arbeid som forsker på by- og stedsprosesser.

Jeg vil huske ham der han kommer på sykkel ned til Radisson, med sin solide veske i lyst lær på sykkelstyret, den inneholdt alltid en bok eller to. Jeg vil i tankene takke ham for det han var og det han ga. Og jeg vil tenke på byturen vi aldri fikk gå sammen.

Dag Østerberg vil savnes.

(Foto: NTB Scanpix)