Får ros for digitale fortellinger

Dosent Grete Jamissen forteller at Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har vært ledende innen bruk og utvikling av konseptet digital historiefortelling gjennom mange år.

Selv ble hun kjent med konseptet i 2005, og fikk med seg Kristin Holte Haug fra barnehagelærerutdanningen i 2007.

Siden er konseptet tatt i bruk i studentenes praksisrefleksjon i flere utdanninger på HiOA.

— Vi merker en  er økende interesse blant faglige for denne formidlingsformen, forteller jamissen og Holte Haug.

Trukket fram som svært god kvalitet

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har i sitt innspill til stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning (juni 2016) trukket fram tre eksempler på utdanningstilbud eller utdanningsopplegg med særlig god kvalitet.

Eksempel nummer en er «Digital praksisfortelling som refleksjon over egne praksiserfaringer» ved barnevernutdanningen på HiOA.

Det blir beskrevet som «pedagogisk nybrottsarbeid i samspillet mellom profesjonsutdanning og praksisfelt».

UHR trekker videre fram: «Den metoden som brukes i høyere utdanning i Norge er utviklet ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), der dosent Grete Jamissen har ledet arbeidet med digitale historiefortellinger siden 2005.»

Fjær i hatten

Rett over jul kommer en Palgrave-antologi som baserer seg på en ide Jamissen har hatt lenge. En skikkelig fjær i hatten, ikke bare for Jamissen, men også for høyskolen.

— Dette er en ide jeg har hatt lenge og som det var lett å begeistre folk til å bli med på. Vi er fire redaktører; Yngve Nordkvelle fra HiL, Pip Hardy fra Patientvoices i UK og Heather Pleasants fra Alabama, US. Boken er bygd opp rundt de fire scholarships of higher education slik de ble beskrevet av Ernest Boyer på oppdrag fra The Carnegie Foundation på nitti-tallet – og er videreutviklet senere: The scholarship of teaching and learning, the scholarship of discovery (forskning), the scholarship of integration (tverrprofesjonalitet og identitet) og the scholarship of engaged collaboration (kunnskapsutvikling og læring i samarbeid med samfunnet rundt). Tilsammen 25 kapitler fra hele verden jevnt fordelt på fire seksjoner, forklarer Jamissen.

De jobber i tre ulike avdelinger, men forskjellig ståsted og arbeidsoppgaver på høyskolen. Sammen har de kommet fram til at det var ganske smart å sette sammen en arbeidsgruppe på denne måten, og de oppfordrer til mer samarbeid på tvers av både institutter, fakultet og arbeidsfunksjoner.

Vil ha mer samarbeid på tvers

Sammen har dosent Grete Jamissen fra medieseksjonen, Irene Lona fra fellesadministrasjonen og førstelektor Kristin Holte Haug på Institutt for barnehagelærerutdanningen vurdert et videoverktøy for Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Arbeidet har endt opp i en rapport, «WeVideo og digital historiefortelling for læring og formidling, rapport fra et pilotprosjekt ved HiOA 2015-16».

Testfasen for produktet det gjelder er utvidet, selv om arbeidsgruppa ikke er entydig fornøyd med løsningen.

— Langt viktigere enn resultatet av vår vurdering er erfaringene vi har hatt med samarbeidet i dette pilotprosjektet på tvers av siloer og faggrenser, trekker Kristin Holte Haug fram. Grete Jamissen og Irene Lona nikker ivrig og gjenkjennende. 

— Det er veldig lurt at ansatte samarbeider på tvers av fag og blander administrative og faglige krefter, legger Jamissen til.

Jamissen kommer fra medieseksjonen, Holte Haug er faglig ansatt på Institutt for barnehagelærerutdanningen og Irene lona jobber i fellesadministrasjonen. For mange HiOA-ansatte er hun godt kjent som hun som ordner alt med digital eksamen.

Hva er digital historiefortelling?

Det er Jamissen og Kristin Holte Haug av disse tre som kan digital historiefortelling.

— Slik vi bruker det på HiOA er digital historiefortelling en spesiell sjanger som springer ut av en tradisjon som ble utviklet ved Center for Digital Storytelling (CDS), nå Storycenter, i Berkeley, California på 90-tallet, forklarer de to og fortsetter:

— En digital fortelling i denne tradisjonen er en kort produksjon på 2-3 minutter. Fortellerstemmen og fortellingen skal være fortellerens egen og ha et personlig tilsnitt.

Fortellingen skal støttes av fotografier, tegninger, videoklipp, brev, avisutklipp og animasjoner. Musikk og andre lydfiler, egenproduserte eller lovlig lastet ned fra nettet kan inngå som bakgrunnsmusikk og/eller som lydeffekter i historien.

— Et viktig poeng er at fortellingen redigeres i enkle redigeringsprogram, og at det ikke kreves ekstra programvare eller spesialkompetanse. På HiOA er målet at studentene skal kunne bruke sitt eget utstyr i tråd med den trenden for IKT og læring som kalles BYOD (Bring Your Own Device). De viktigste redigeringsprogrammene hittil har vært Moviemaker for PC og iMovie for Mac og iPad, forteller Holte Haug.