Forsker Mats Persson har undersøkt hva som skjedde forut for at fusjonen mellom høgskolene i Østfold, Buskerud og Vestfold strandet i 2012. Foto: Skjalg Bøhmer Vold
Forsker Mats Persson har undersøkt hva som skjedde forut for at fusjonen mellom høgskolene i Østfold, Buskerud og Vestfold strandet i 2012. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

— Fusjoner en risikabel strategi

— Det finnes masse forskning som viser at fusjoner er en risikabel strategi. Mange fusjoner når ikke målene sine, og det gjelder også innen høyere utdanning, sier fusjonsforsker Mats Persson ved Høgskolen i Østfold.

Publisert   Sist oppdatert

Forsker Mats Persson har undersøkt hva som skjedde da stemningen for en fusjon mellom Høgskolen i Østfold og daværende Høgskolen i Buskerud og Høgskolen i Vestfold snudde og fusjonsprosjektet havarerte i 2012.

Havariet førte til at Høgskolen i Østfold valgte å gå videre alene, mens de to andre har fusjonert først med hverandre og så med Høgskolen i Telemark for å bli til Høgskolen i Sørøst-Norge - eller Universitetet i Sørøst-Norge som er ambisjonen.

Østfold vil stå alene

I dagens fusjonsbølge har Høgskolen i Østfold (HiØ) insistert på fortsatt å stå alene. I motsetning til de fleste andre høgskoler i landet har HiØ ingen universitetsambisjoner og heller ingen ønske om å slå seg sammen med noen.

Les også: Trives med singelliv i Østfold

Mens spørsmålet <<hvorfor >> er koblet til en ideologi og den rådende holdningen om at størst er best, er spørsmålet <<hvordan>> koblet til makt og hvem som får posisjoner.

Mats Person
Høgskolelektor, Høgskolen i Østfold

I sin doktoravhandling, «The Construction of Support and Opposition: A Study of an Attempted Higher Education Merger» har Mats Persson, som er høgskolelektor ved Seksjon for organisasjon og ledelse ved HiØ, sett på hvordan støtte og motstand til selve idéen om en fusjon mellom de tre høgskolene i Østfold, Buskerud og Vestfold utviklet seg fram mot havariet i 2012. Videre har han undersøkt hvordan spørsmål som blant annet fordeling av fakulteter og hvor fakultetsledelsen skulle påvirket holdningene.

— Selv om du er enig i at det er en god idé å fusjonere for så å bli universitet, så vil du likevel ikke være for fusjon hvis du ikke er enig i hvordan fusjonen skal gjennomføres. Enkelt sagt er det ikke noe problem å være enig i noe hvis man får viljen sin og alle goder. Mens spørsmålet «hvorfor » er koblet til en ideologi og den rådende holdningen om at størst er best, er spørsmålet «hvordan» koblet til makt og hvem som får posisjoner, sier han.

Redde for å bli taperen

Ved Høgskolen i Østfold var det mange som i utgangspunktet støttet både idéen om en fusjon og hvordan den skulle gjennomføres, ikke minst daværende rektor. Men ifølge avhandlingen spredte den rådende virkelighetsoppfatningen seg om at Østfold ville bli taperen i fusjonen. Denne oppfatningen, eller fortellingen, gikk blant annet ut på at «de andre» ville tappe ressurser fra grunnutdanningene i Østfold for å bygge opp doktorgradsutdanninger som er nødvendige for å bli universitet.

Mente HiØ var stor nok

I tillegg var det etterhvert mange i Østfold som stilte spørsmål ved grunnidéen om at størst er best. Den rådende holdningen ble at Høgskolen i Østfold var stor nok, og at det viktigste var å levere gode grunnutdanninger i stedet for å strebe etter å bli universitet.

Det er også slik ledelsen ved Høgskolen i Østfold (HiØ) fortsatt ser det i dag, fire år etter at fusjonen strandet. Rektor Hans Blom uttrykte dette i intervju med Khrono nylig og det går også fram av høgskolens strategiske plan: HiØ har ingen universitetsambisjoner, vil heller samarbeide enn å fusjonere med noen, og vil fokusere på grunnutdanninger i et fylke som har et relativt lavt utdanningsnivå.

Større press nå

Etter at fusjonsforsøket mellom høgskolene i Østfold, Vestfold og Buskerud strandet i 2012, har det politiske presset for å fusjonere og skape større enheter bare økt. I 2014 fikk alle universiteter og høgskoler pålegg om å vurdere hvem de kunne slå seg sammen med. Østfold meldte tilbake at høgskolen fortsatt ville stå alene, og heller søke samarbeid med andre.

Hva kan høgskoler som tenker på å fusjonere, for eksempel høgskolene i Lillehammer og Hedmark og på Vestlandet, lære av det som skjedde i Østfold?

— Det er viktig å stille seg de to spørsmålene - hvorfor og hvordan og forstå hvordan de henger sammen. Det er ikke nok å dele ideen som at større enheter er bra, man må også ta hensyn til operasjonaliseringen eller hvordan dette skal gjennomføres, det vil si å ta hensyn til maktperspektivet og hvem som skal få hva, sier han.

Utdanning som marked

Er det blitt vanskeligere å stå i mot presset om større enheter?

— Ja , det er det nok helt sikkert, for vi er ikke uberørte av politisk press. Idéen om at større enheter er bra er tett koblet til synet på høyere utdanning som et marked, der det er konkurranse om studenter, faglig ansatte og forskningsmidler både nasjonalt og globalt. Det har festet seg en oppfatning av at store enheter er mer «robuste» og vil klare seg bedre i denne konkurransen, men dette er på ingen måte gitt og ihvertfall noe man burde diskutere, sier han.

— Dessuten foregår det en akademisk drift, der det viktige er å gi forskningen større plass i høyere utdanning, noe som har ført til at det er mer prestisje i å være universitet enn høgskole, sier han.

Mangler motstemmer

Mats Persson sier at idéen om at større er bedre har fått slå rot, uten at mange motstemmer høres.

— Det er den overordnede politiske diskursen - eller den rådende virkelighetsoppfatningen - i dag at man aldri kan bli stor nok. Fortellingene om det stores fortreffelighet gjenskapes så innen høyere utdanning, men det finnes masse forskning som viser at fusjoner er en risikabel strategi. Mange fusjoner når ikke målene sine, og det gjelder også innen høyere utdanning, sier han.

Fusjoner er trenden

Han peker også på at det er ikke bare universiteter og høgskoler som utsettes for fusjonspress.

— Det er en trend i tiden at større enheter er «in» og det kuleste man kan gjøre om dagen er å slå seg sammen. Se bare på kommunereformen og sammenslåingen av politidistrikter, sier han.

— Dette blir en dominerende virkelighetsoppfatning som det er vanskelig å stå i mot, men som det er verdt å stille noen spørsmål ved og ikke bare ta for gitt, sier han.