Stein Rokkan var en av verdens fremste valgforskere. Selv stemte han aldri.

— Det har vært veldig inspirerende og spennende å skrive denne biografien, sier Arild Stubhaug, som står bak kolossen på drøyt 450 sider.

Stubhaug er en erfaren biograf, og har tidligere skrevet biografier om matematikerne Niels Henrik Abel, Sophus Lie og Gösta Mittag-Leffler.

— Men statsvitenskap var et nytt fagfelt for meg, og det har vært både spennende og interessant å sette seg inn i.

Vitenskapshistorie

Boken, som blir lansert i universitetsaulaen i Bergen torsdag, har også blitt en historie om utviklingen av samfunnsforskningen i Norge, og sentrale forskningsmiljø.

— Rokkans liv og karriere er også en historie om Institutt for samfunnsforskning, Christian Michelsens institutt og Universitetet i Bergen. Men det er den biografiske tråden som bringer historien framover, sier Stubhaug.

Narvik og Nasjonal samling

Stein Rokkan ble født 4. juli 1921 i Lofoten, flere uker for tidlig. Det var bare så vidt pusten kom i gang, og det ble fortalt i familien at han måtte kastes opp i lufte flere ganger.

Faren Georg Rokkan var driftig, og jobbet både som lærer, entreprenør, fisker, hotellbud og annet. Familien flyttet til Narvik, der en ny by vokste fram, basert på jernbanen til Kiruna. Georg var engasjert i mye, blant annet esperanto-bevegelsen og partipolitikk, og han skrev innlegg og dikt. Under krigen meldte han seg inn i Nasjonal samling, noe Stubhaug vier en del plass i biografien.

Farens engasjement for landsdelen kan også ha preget den unge, skoleflinke Stein: Faren skrev innlegg om «statens knugende knyttneve over Nord-Norge», noe som kan ha inspirert Stein når han senere utviklet modeller der forholdet mellom sentrum og periferi, samt motkulturer, har en sentral plass.

Far i periferien

Men Stubhaug unngår å konkludere om hvordan oppveksten kan ha formet han.

— Det er et ømtålig felt. Jeg drar ingen slutninger, men legger det bare fram, så nøkternt jeg kan. Jeg vil ikke spekulere i det. Selv snakket han aldri om det, selv om han hadde mange anledninger.

Søndagstur med filosofen Arild Haaland. De to familiene hadde selskapelig omgang, og i 1962 flyttet Stein og Elizabeth inn i nytt hus ikke langt fra Haaland. Foto gjengitt med tillatelse fra Vigmostad Bjørke

Med unntak av en dedikasjon i en bok han ga ut sammen med Seymour Martin Lipset i 1967, som er dedisert til deres fedre: «To our fathers, defenders of the periphery».

— Det må tolkes som en viss honnør, og et forsøk på en viss forsoning med faren. Og det går på mange måter rett inn i Rokkans forskning, sier Stubhaug.

80 hyllemeter med Rokkan-materiale

Opprinnelig var planen at Sjur Holsen skulle skrive biografien, men Holsen ble syk og døde i 2013.

Noe av det som ventet på biografen Stubhaug var 80 hyllemeter med materiale etter Rokkan på Statsarkivet i Bergen.

— Jeg visste ikke så mye om hva jeg gikk til, men møtte stor velvilje overalt.

De mange kildene Stubhaug har vært i kontakt med har tegnet et bilde av en mann med kolossal arbeidskapasitet, og det vitenskapelige arbeidet hans har fått vid spredning på mange felt.

— Rokkan fikk ros fra alle kanter, og folk har fortalt om sjenerøsiteten han har vist overfor både kollegaer og studenter.

Sciences Po i Paris feiret hundreårsjubileum i 1972, og Stein talte til forsamlingen som president i IPSA, med blant andre president Georges Pompidou å podiet. Foto: Bjørn Henrichsens privatarkiv

Bildet som har tegnet seg er av en hardt arbeidende og svært kunnskapsrik mann, som var beskjeden og ydmyk. Rokkan flyttet til Oslo og begynte å studere fransk ved universitetet i august 1939. Han kom raskt i kontakt med kretsen rundt Arne Næss, og fikk etter hvert interesse for samfunnsvitenskap.

Tvilte på seg selv, fikk toppkarakter

Stubhaug fant òg en loggbok Rokkan brukte mens han studerte.

— Loggboken er fantastisk interessant, og viser superstudenten Rokkan, forklarer han.

Høsten 1942 skriver Rokkan om sine mangler i fransk, og nevner områdene han ikke har fått jobbet nok med.

— Han er tvil om han skal gå opp til eksamen. Men han går opp, og får karakteren 1,4, som er en svært god karakter.

Rokkans generasjon ble preget av krigen.

— De som var unge under krigen var lei av de store ord, og ville ta grep om samfunnsutviklingen på en annen måte. De var ikke interesserte i filosofer som David Hume, og tenkning som ble gjort på 1700-tallet, sier Stubhaug.

Samfunnsforskning ble en av vitenskapene som skulle sikre freden.

Rokkan jobbet mye med vesteuropeiske land, særlig Norden, Benelux-landene, Sveits og Østerrike. Et eget prosjekt om de mindre, europeiske demokratiene fyller fire hyllemeter på Statsarkivet.

— Et av målene for forskningen var å finne en modell som ville passe bedre for de nye landene i Afrika enn modellen til de store europeiske landene.

Stemte ikke selv

Store datamengder var et av de nye verktøyene Rokkan og andre samfunnsforskere begynte å ta i bruk, for å analysere og forstå valg og politiske prosesser.

— Han var veldig interessert i valg. Han så på dem som gedigne forskningsprosjekt, som ga han masse materiale. Men han stemte selv aldri ved et valg, forteller Stubhaug.

Akkurat hvorfor han ikke stemte har ikke noen av kildene gitt et fullgodt svar på.

— Han sa aldri noe om at det var viktig å være nøytral. Men han så alle sider av politikken, så det var kanskje vanskelig å velge. En kan spekulere i at han visste for mye.

Alltid på reisefot

Penger og tilfeldigheter gjorde at Stein Rokkan havnet i Bergen. I 1956 ble det lyst ut en stilling som dosent ved Institutt for samfunnsforskning i Oslo, men Rokkan fikk ikke jobben. Myten om at han ble forbannet og i stedet reiste til Bergen stemmer ikke. Men Christian Michelsens institutt hadde hatt en lang, strålende historie fra 1930, og instituttet ga Rokkan jobbtilbud.

— På CMI fikk han veldig gode arbeidsforhold, professorlønn, og fri til å reise til USA og andre steder. Etter det ble han i Bergen resten av livet. Men han var stadig på reisefot, helt til han fikk sitt første hjerteinfarkt i 1974.

Reisevirksomheten hans var svært omfattende, og ville gitt enhver klimabevisst rektor hodepine i dag. Bare i løpet av 1973 krysset han Atlanterhavet åtte ganger. Og reisene var langt mer strabasiøse enn i dag.

Helsen til Rokkan var ikke den beste. Han hadde problemer med bihulene og nyrene.

— Men han verken røykte eller drakk for mye. Han bare arbeidet for mye. Han tok aldri lange ferier selv om de hadde et flott feriested ytterst i Wales, etter konens foreldre.

Og i likhet med noen av dagens forskere tok han mye drosje, for å komme seg raskt og effektivt rundt.

— Det sies at alle drosjesjåfører i Bergen visste godt hvor Sudmanns vei i Sandviken var, fordi Rokkan bodde der. Men det hele var i vitenskapens tjeneste, sier Stubhaug.

Ønsket av toppuniversitet

Forfatteren tror at de som hevder at Rokkan var Norges fremste og mest kjente samfunnsforsker har rett.

— Det er ikke så lett å sette opp lister over de største, men det er mye som taler for at han er den mest kjente. I 1968 konkurrerte både Yale, Harvard og Stanford om å gi det beste tilbudet til Stein, men han takket nei.

Han var også ønsket som styremedlem og visepresident i den internasjonale sosiologiske foreningen, samtidig som den internasjonale statsvitenskapsforeningen ville ha han som president. Han slo til på det siste tilbudet.

Stein viste ingen spesiell interesse for friluftsliv, men tok iblant barna med på skitur.

— Men han døde for 40 år siden, og utviklingen etterpå må dagens sosiologer og statsvitere vurdere.

Rokkan etterlot seg ikke bare modeller for politisk utvikling og partisystem. Hans internasjonale innsats som organisasjonsbygger i samfunnsvitenskap var også svært viktig. Han var dessuten en forkjemper for forskningsinfrastruktur, og da særlig NSD – Norsk senter for forskningsdata, som tidligere het Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

— Mitt største bidrag til norsk vitenskap er NSD, sa han i sitt siste leveår. Mitt inntrykk er at det er en institusjon som har blitt sterkere og sterkere.