For somme er ein arbeidsdag utan musikk utenkeleg.

Musikk er bra for deg, for nokon er det også til hjelp i jobbinga. Forskarane forstår berre ikkje heilt korleis.

Spelelystene

Publisert Oppdatert

OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Professor Lars Nyre, alias DJ Nyresyre, har blanda seg ein mikstur for dagen, med ingrediensar som Prince of Darkness, Lonely Fire og Calypso Frelimo. Det fungerer ikkje mot covid-19, men kanskje mot skrivesperre før kapittel 18.

Medieforskaren ved Universitetet i Bergen er nesten like avhengig av musikk til arbeidet som Miles Davis, musikaren og mannen bak dei fyrige låttitlane, var av heroin.

Samstundes, ein annan stad i den same byen, der regnet no plaskar einsamt i aude gater:

— Nei, aldri, seier Nikolai Østgaard, han er romforskar på same universitet.

Han høyrer ikkje på musikk til arbeidet, og er ikkje eingong tilbøyeleg til å prøve det ut. Hypotesen er for svak, han har ikkje tru på at det vil fungere. Ikkje for han.

No er kanskje både Nyre og Østgaard meir enn intelligente nok frå før, men andre forskarar har funne ut at du kan bli både meir kreativ, konsentrert — og smartare — av musikk, særleg om du lyttar til Mozart.

Eller, kan du, eigentleg?

Sonate i D-dur

Våren 1993 bestemte den amerikanske psykologen Frances Rauscher, i dag emerita ved Universitet i Wisconsin, seg for å teste Mozart på studentane sine.

36 college-studentar fekk gleda av å lytte seg gjennom førstsatsen av Sonate i D-dur for to piano (K488), allegro con spirito – med påfølgjande intelligenstest, eller ein spatial resonneringstest, for å vere meir presis. Studentane vart også testa etter at dei hadde prøvd å ha det stille, og etter å høyrt på monotont prat, for å samanlikne. Dei oppløftande resultata vart publiserte i Nature same året: Studentane gjorde det betre på testane etter at dei hadde lytta til Mozart.

Mozart, forenkla sagt, gjorde dei smartare.

Funnet, godkjent av fagfellar i verdas mest prestisjetunge vitskapelege tidsskrift, endra oppfatningar av korleis musikk fungerer. Rauscher sjølv, derimot, hadde ikkje rekna med at særleg mange kom til å bry som seg om studien hennar, har ho fortalt i eit intervju med National Public Radio (NPR).

Men så ringte ei avis. Og ei til, og endå ei.

Ein sonate skulle bli til ti høns.

Rauscher måtte få hemmeleg telefonnummer. Folk ringte og var rasande fordi dei trudde ho hadde sagt at rock ikkje var bra for hjernen.

Italienske mozzarella-produsentar insisterte på at Mozart auka mjølkeproduksjonen. Florida vedtok at offentlege barnehagar skulle spele klassisk musikk kvar dag, delstaten Georgia begynte å distribuere klassiske plater til nybakte mødre i håp om ei framtid med over gjennomsnittet intelligente borgarar. Delar av plateindustrien gjorde god butikk, og forlaga pumpa ut bøker om klassisk bruksmusikk.

Mozart-effekten var komen for å bli.

Seinare skulle det sjølvsagt komme ein gjeng tyske forskarar som absolutt måtte sjå grundigare på saka.

Space Oddity

Til dagleg jobbar Nikolai Østgaard, romforskaren, blant anna med å forsyne den internasjonale romstasjonen ISS med utstyr. For å prøve å forstå «the earth’s relationship to space», som det heiter på heimesidene til det framifrå senteret hans.

Verdsrommet er eigentleg den einaste staden der det verkeleg er heilt stille.

— Der ute er det ingen musikk. Lyd må ha luft, det finst ikkje i verdsrommet. Det er trykkbølgjer som gjer at vi høyrer, minner romforskaren om.

Månemusikk frå Apollo-14-ferda på austronaut Edgard Mithcells opptakskassett.

Det vil seie, på romstasjonen er der luft, og musikk til arbeidet er meir som ein tradisjon å rekne for astronautane. Gjennom åra har dei drege med seg alt frå sekkepiper til didgeridoo. Spelelister har dei også, noko den europeiske romfartsorganisasjonen ESA har gjort eit aldri så lite PR-stunt ut av.

Luci Parmitano, ein italiensk austronaut, som kom heim frå jobb på romstasjonen i fjor, er frontfigur for denne PR-kampanjen. Ein del av låtane på spelelista hans er handplukka med tematisk utgangspunkt: «Man on the moon»(R.E.M.), «Space Oddity»(David Bowie), «Rocket Man»(Elton John), «Walking on the moon» (The Police) og «Across the Universe» (The Beatles). Men alt som tredje låt på lista dukkar The Clash opp med den meir tvilrådige «Should I Stay or Should I go» på italienaren si speleliste på Spotify.

For nokre år sidan gjekk ein opptakskassett av merket Scotch C-60 på auksjon for ein god pris frå eit amerikansk museum. På kassetten fanst musikken astronauten Edgard Mitchell hadde med seg på Apollo 14, skoten opp og sendt til månen for 49 år sidan. Innhaldet er skribla ned med svart tusj. Beatles. Simon and Garfunkel (Sound of Silence?). Creedence.

Men tilbake til jorda, året 2020 og koronafaste forskarar på heimekontor.

— Musikk til arbeidet ser ut til å fungere for nokon. Du får høyre med dei yngre, seier Nikolai Østgaard, og går tilbake til arbeidet, analysar av gammaglimt frå lyn sett frå rommet, og den slags.

Thunderstruck

Rolla som ung forskar fell i dette tilfellet på idrettssosiologen Anne Tjønndal på Nord universitet, medlem av Akademiet for yngre forskarar som ho er.

— Eg sit mykje åleine og jobbar. Det idrettssosiologiske miljøet er ikkje så stort, med samarbeidspartnarar i mange byar og land, seier Tjønndal.

Ho er alt godt tilpassa åleinekontorlivet, no er det berre flytta frå campus og inn i heimen i Bodø.

— Lyd aukar trivselen, det at det ikkje er dundrande stille heile tida. Eg trur det kan vere bra for kreativiteten. Når eg jobbar og når eg trenar høyrer eg som oftast på musikk, seier ho.

Det betyr vel eigentleg berre at ho stort sett høyrer på musikk.

Det er ein av fordelane med åleinekontor, å kunne spele den musikken du vil, utan å forstyrre andre

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Tjønndal er også boksar og boksetrenar (og forskar på å bokse). Til trening fungerer hip hop. Til boksing, meir spesifikt, er AC/DC glimrande, spesielt «Thunderstruck» og «Fort Minor – Remember the Name».

Til konsentrasjonsarbeid utanfor ringen går det heller i roleg lounge. Berre til heilt særskilte oppgåver må ho ha det stille. Som når ho finredigerer ein artikkel og skal finne det heilt presise ordet.

Det er ikkje det at ho ikkje får til å jobbe utan musikk.

— Men om eg ikkje hadde musikk, ville det blitt eit sakn. Det er ein av fordelane med åleinekontor, å kunne spele den musikken du vil, utan å forstyrre andre, seier idrettssosiologen.

Ho brukar også musikk i undervisninga.

— Eg har mange studentar som kjem rett frå vidaregåande. Vi høyrer av og til på nettradio, mp3. Det kan jo vere ganske livleg musikk, men vi har på lågt volum. Det kan vere lettare å prate når det ikkje her heilt stille i eit rom.

A Hard Day's Night

Når det gjeld boksing, er nok det næraste Lars Nyre kjem Miles Davis’ album frå 1971, dedikert og titulert etter den første, svarte tungvektmeisteren, Jack Johnson. Men musikk i undervisninga driv også han med.

— Eg har lenge spelt musikk for studentane når forelesinga begynner. Etter kvart har eg utvikla ei forståing for kva som fungerer. Eg vel bevisst harmonisk og stillferdig musikk, kanskje litt gammal lounge jazz, bossanova, feelgood. Det er ikkje alle som likar å høyre på musikk til arbeidet, det må vi ta høgde for. Men det kan brukast til å setje ei stemning.

Professoren med fortid som «bondevossing», tok doktograden på ei avhandling om opplevinga av radio- og musikklyd i Vesten frå 1870 fram til vår tid. Si eiga musikkinteresse tolkar han inn i ei slags klassereise. Det begynte med Beatles og Led Zeppelin frå kassettspelar, til arbeidet, A Hard Day's Night, Whole Lotta Love, då han trakka i silo.

Professor og musikk til arbeidet-elskar, Lars Nyre, lyttar meir til denne mannen enn nokon andre: den amerikanske jazzmusikaren Miles Davis - på bildet i ei utgåve frå 1969, på Newport Jazz Festival.

— Når ein veks opp i ei bygd på 1980-talet, blir den musikalske identiteten litt snever.

Som akademikar i byen fann han derfor opp DJ Syrenyre, begynte å spele musikk som var på sida av den offisielle musikkidentiteten hans: Syttitalsfunk frå Brooklyn. Afrobeat. Miles Davis. Professoren har platespelar på kontoret og høgtalarar kraftige nok til å blåse gipsen ut av veggene. På heimekontoret, som altså er heime, blir det i desse dagar spelt musikk seint og tidleg.

— Men eg har aldri spelt eit instrument. Eg trur musikkinteressa mi har samanheng med det. Platespelaren og Spotify er mine instrument.

For eit anna perspektiv ringer vi ein austpå som kan spele eit instrument.

The Doors

— Eg skal berre opne ei dør, seier musikkforskar og forskarmusikar Alexander Refsum Jensenius.

I tillegg til å vere forskar på det framifrå senteret RITMO ved Universitetet i Oslo, er han skulelærar på deltid som må opne dører for ungane opp til fleire gonger om dagen. Tidlegare på dagen har han deltatt i ein videokonferanse der han har fagfellevurdert eit heilt lass med musikk.

— Men dette var ikkje bakgrunnsmusikk, presiserer han, — eg jobbar med det du kan kalle forgrunnsmusikk. Bakgrunnsmusikk til forgrunnsmusikk fungerer ikkje.

Som forskarmusikar og musikkforskar, med både informatikk, fysikk, matematikk og musikk i fagkrinsen, veit han mykje om korleis dei mystiske trykkbølgjene påverkar oss.

— Musikk og lyd påverkar arbeidet vårt, særleg med hovudtelefonar på: Dei er altomsluttande, skaper ei boble der ein frigjer seg frå det som skjer rundt. Med tanke på å kunne jobbe konsentrert og skape sitt eige rom, kan dette ha klare fordelar, meiner Jensenius.

Muzak er undervurdert. Det er viktig å ikkje setje kunst og funksjon opp mot kvarandre

Alexander Refsum Jensenius, musikkforskar

Musikk som reinspikka funksjon er heilt i orden, det er ingen grunn til å føle på muzakskam, meiner han.

— Muzak er undervurdert. Det er viktig å ikkje setje kunst og funksjon opp mot kvarandre. Bakgrunnsmusikken har jo røter heilt tilbake til Erik Satie, som laga «møbelmusikk».

Til og med lyden av dører som blir opna kan vere musikk.

— Vi har lyd rundt oss heile tida. Somme kallar musikk «organisert lyd».

Dei som følgde med i musikktimen, er kanskje kjent med komponisten John Cages berømte stykke 4,33, ei oppføring utan ein einaste tone på fire minutt og tretti tre sekund, der alle lydane rundt framføringa blir del av den musikalske opplevinga.

For Jensenius blir det lite bakgrunnsmusikk, sidan det er så mykje framgrunn i arbeidet. Men det hender han hentar fram litt musikk til arbeidet, han også, når han sit på eit fly, eller når han skriv på noko.

— Då går det ofte i ambient. Eg lyttar ein del til Brian Enos gamle album. Eg har også nokre eigne spor av lydlandskap som eg tar fram. Av fjell og vidder, og slikt. Eg brukar det når eg vil ha mitt eige vesle lydunivers, mi eiga boble for å klare å fokusere og stenge det som er rundt meg ute.

Musikk kan altså vere bra for konsentrasjonen?

Vi treng ei kjelde til.

Vår beste dag

Marie Strand Skånland er også musikkforskar, og ho har forska nettopp på bruk av musikk til arbeid.

— For nokon kan musikk gi eit slags rom du kan konsentrere deg innanfor, ei ramme for å fokusere i arbeidet. Men det er individuelt, ein blir ikkje generelt meir konsentrert av musikk, seier Skånland, til dagleg førsteamanuensis og forskingsleiar ved Ansgar høyskole.

— Folk er veldig ulike. Den yngre generasjonen, som veks opp med musikk rundt seg overalt og for eksempel gjer lekser til musikk, dei kan oftare bruke musikk. Typisk for studentar eg har jobba med er at musikken lagar ei slags boble for dei, ei ramme for konsentrasjonsarbeid som gjer at dei kan halde tråden lenger. Men for andre er det motsett, musikk øydelegg konsentrasjonen, vent litt vennen!

Dette er ein telefonsamtale med ein forskar som har ufrivillig heimekontor med bistilling i eigen barnehage. Som oftast brukar ho sjølv ikkje musikk for å fokusere, sjølv om behovet saktens er der.

— Det kjem an på oppgåvene. Til enkle rutineoppgåver som å sjekke e-post kan eg gjere det. Men stort sett gjer eg ikkje det.

Skånland har derimot laga ei speleliste saman med studentane sine, men ikkje for at dei skal konsentrere seg. Kanskje kan Erik Byes «Vår beste dag» i Marit Larsens tolking løfte, om ikkje intelligensen, så motet?

— Det er tenkt som oppmuntrande musikk, dette er krevjande dagar for oss alle.

Mozart/Mötorhead

Macht Mozart Schlau, blir du smart av Mozart? spurte den tyske forskaren Ralph Schumacher og kollegaene hans. Spørsmålet var naturlegvis kritisk meint.

I 2006 publiserte dei konklusjonen: Nein.

No blei fleire forskarar interesserte i å avlive heller enn å leve opp til Mozart-effekten. Les heller ein roman av Stephen King og bli like smart (eller dum), fann ein studie ut. I Mozarts heimland, Austerrike, slo forskarar ivrig fast at nei, det finst ikkje grunnlag for å påstå at denne komponisten sin musikk kan løfte på intelligensen. Dei hadde då gått gjennom 40 ulike forskingsprosjekt om emnet.

Mozart-effekten er ein myte, slo dei fast i 2010.

Same året, i eit intervju med National Public Radio (NPR), forsvarte professoren bak «myten», Frances Rauscher, funna frå Nature-artikkelen i 1993. Men, innrømte ho, nyare forsking har vist at hjernen kan stimulerast av all slags musikk. Mötorhead kan med andre ord fungere like bra som Mozart.

— Nøkkelen er at du liker musikk. Om du hatar Mozart, får du ingen Mozart-effekt. Om du elskar Pearl Jam, kan du få ein Pearl Jam-effekt, sa Rauscher.

Musikk, kan ho altså slå fast, etter ei lang forskarkarriere, har ein eller annan effekt. Det har nok hjartet alltid visst.

Om du elskar Pearl Jam, kan du få ein Pearl Jam-effekt

Nyare forsking har tilsynelatande vist at du kan bli meir konsentrert, mindre konsentrert, meir produktiv, mindre produktiv, ja, til og med litt smartare, eller mindre, kanskje. For tre år sidan viste ein studie at lystig musikk styrkar kreativiteten. I fjor viste ein studie at lytting til musikk krympar kreativiteten.

Dei neste oppsiktsvekkande studiane framover vil truleg kome innan nevrovitskapen, der musikkforskinga er ein veksande disiplin: Hjernen er plastisk, og endrar seg med musikk, det har hjernforskinga dokumentert. I Noreg har for eksempel forskarar nyleg funne ut at musikk kan ha positive effektar i behandling av Parkinson-pasientar som medisinen så langt ikkje kan stille opp med.

Før vi vender tilbake til DJ Syrenyre og spelelistene hans, slår vi på tråden til preses i Det norske videnskaps-akademi, Hans Petter Graver. Kva slags effekt har musikk på han?

Dyrenes karneval

— Stort sett arbeider jeg i stillhet.

Ein svak sus på linja til heimekontoret der jusprofessoren blant anna har sete og slakta forhasta koronalover den siste tida.

— Men eg høyrde litt på musikk då eg starta arbeidsdagen i dag.

Han begynte med tonar frå 1886, fortel han, med Dyrenes karneval av den franske komponisten Saint Säens, eit stykke som skildrar ulike dyr. Det startar med løver, i marsjtakt, før det går over i høns, ville esel og skjelpadder. Men innan den tid er preses Graver gått over til Debussy, og snart til ingenting.

— Til arbeid må det vere musikk som ikkje er for krevjande. Det tar for mykje av konsentrasjonen. Klassiske svisker er bra.

Preses i Det norske videnskaps-akademi, Hans Petter Graver, frå den tida han fekk lov til å treffe andre vitskapsfolk. På heimkontoret lyttar han gjerne til klassiske svisker for å sveive dagen i gang.

Han lyttar tidvis til både rock og jazz på fritida, men aldri på desse sjangrane til arbeidet. Då går det i klassisk.

— Eg høyrer mykje på dei kjente. Mozart og Bach. Debussy. Og eg likar den russiske, klassiske musikken. Tsjajkovskij, Sjostakovitsj, Skrjabin.

Vi merkar at det er stille rundt han, at han ivrar for å legge på og komme vidare med arbeidet. Om ikkje lenge ringer NRK og Dagsnytt 18 og skal ha han med på programmet, frå heimekontoret.

— Nei, gjentek han, mesteparten av mitt arbeid skjer i det stille.

På andre sida av fjellet har Miles Davis’ hylande trompet og psykedeliske rytmesirkus frå tidleg på syttitalet no fått eit godt tak på professor Lars/DJ (syre)Nyre.

... gonna get easier

— Det ideelle er at musikken fyller rommet ditt, at du blir omslutta av musikken. Det er jo synd for alle dei som har clean desk og slikt. Eg innser at mange er nøydde til å bruke høyretelefonar, og eg føler med dei.

Nyre trur han ville ha lenka seg fast til radiatoren om nokon skulle tvinge han ut frå kontoret på universitetet der han i normale tider huserer, med alle platene og dei store høgtalarane, og over i såkalla ope landskap.

Men analog-purist er han altså ikkje.

— Både heime og på kontoret brukar eg mykje Spotify. Det er trass alt eitt av verdas mest fantastiske fenomen for dei som er interessert i musikk.

Nyre har ein teori om kvifor han er så avhengig av musikk til arbeidet.

— Vi som sit på kontoret heile dagen treng den stemninga musikken lagar for å kompensere for at vi er så mykje åleine. Det er ikkje nødvendigvis den musikken du er mest glad i, eller som har den mest intense teksten, som fungerer best. Då er instrumental betre, eller vokal på eit språk du ikkje forstår. Eller noko du har høyrt ein milliard gonger før og kjenner ut og inn.

Vi som sit på kontoret heile dagen treng den stemninga musikken lagar for å kompensere for at vi er så mykje åleine

Lars Nyre, alias DJ Syrenyre, medieforskar

I koronatider er det berre blitt endå meir musikk til arbeidet for Nyre. Vanlegvis høyrer han ein del på radio i tillegg til alt det andre.

— Eg orkar ikkje nyhende så ofte no, det må komme i kontrollerte porsjonar.

I staden har han fått tid til å setje saman ei «speleliste spesielt til deg som slit med akademisk arbeid» framfor datamaskina. Ooh child, things are gonna get easier, syng Kamashi Washington på spor 2.

Powered by Labrador CMS