Da han var tolv bestemte Jan Gunnar Sørbø seg for å bli musiker. Men tjue år senere sitter han med en doktorgrad ikke bare i musikk, men òg i medisin. Foto: Petter Berntsen
Da han var tolv bestemte Jan Gunnar Sørbø seg for å bli musiker. Men tjue år senere sitter han med en doktorgrad ikke bare i musikk, men òg i medisin. Foto: Petter Berntsen

Mannen med to doktorgrader

Sommerprat. Han har to doktorgrader: En i medisin, og en i musikk. Likevel var Jan Gunnar Sørbøs største bragd å bidra til at musikkskolerektoren som forgrep seg på ham gjennom tenårene havnet i fengsel.

Publisert   Sist oppdatert
Fakta

Sommerprat med Jan Gunnar Sørbø

Hvordan og hvor skal du tilbringe sommeren i år?

Først en tur på familiens sørlandshytte. Deretter hjem til gården på Rennesøy og til sist en tur i fjellet.

To ting og en person du helst ville hatt med deg på en øde øy?

En Steinway-flygel, en noteutgave av samtlige Beethoven-sonater og farmor.

Hvis du bare skulle lese én eneste bok i sommer, hvilken blir det?

Akkurat nå er det Tragendiens Fødsel av Friedrich Nietzsche som står for tur.

— Hvis du regner i studiepoeng, tror jeg at jeg har bortimot tjue år med høyere utdanning.

Han teller med en hånd.

— Det var en master i musikk, så seks år der, så var det en phd, så det blir ni år. Og et toårig post-graduate soliststudie i Danmark. Tre år på legestudiet, og ett med forskerlinjen. Så var det doktorgraden i medisin.

Han ser opp.

— Ja, det nærmer seg smått tjue år, ja, sier 36-åringen.

Det høres kanskje imponerende ut, og det er det òg. Men Jan Gunnar Sørbøs samling med studiepoeng har også en mørkere bakgrunn.

Dette er ikke bare en historie om akademisk prestisje. Dette er også en historie om hvordan seksuelle overgrep i ungdomsårene kan få ringvirkninger langt inn i voksenlivet.

Hjernen og jernet

For tiden har Sørbø en vikariatstilling ved musikkhøgskolen, der han underviser i klaver og fortolkning.

Jeg synes det er morsomt at den første akademiske graden jeg noen gang tok var en dr. philos.
Jan Gunnar Sørbø

— Så har jeg et solistklassestudie i Danmark som jeg avslutter til høsten, med det som blir debutkonserten min, sier han.

I desember 2017 forsvarte han den andre doktorgradsavhandlingen sin ved Norges musikkhøgskole (NMH). Kontoret hans på NMH er nesten like stort som et lite klasserom. I det ene hjørnet står både flygel og piano.

Musikk var alltid den store lidenskapen, men Sørbø har også lagt inn en vesentlig innsats på skolebenken.

— Det blir på en måte feil å si at det kommer lett for meg, men den ene siden av familien min har alltid hatt anlegg for intellektuell virksomhet, sier han, og legger til:

— Den ene grandonkelen min var melkemann, og han var kjent for at da han nærmet seg hundre år husket han fortsatt hvilket nummer på melkespannet som tilhørte hver eneste gård i området. En annen i samme familie er forhenværende professor i arkitektur, så den delen av familien har alltid vært litt brainy.

Og så var den den andre siden av familien. Arbeidsjernene.

— De var kanskje ikke opptatt av abstrakte problemstillinger, men de jobbet til gjengjeld til de hadde blodsmak i munnen.

Sørbø sier han trolig fikk litt fra begge sider.

Samtidig skal man ikke undervurdere konsekvensene av overgrep.

I desember 2017 forsvarte han sin andre doktorgradsavhandlingen ved Norges musikkhøgskole. For tiden jobber han som vikar ved høgskolen.
I desember 2017 forsvarte han sin andre doktorgradsavhandlingen ved Norges musikkhøgskole. For tiden jobber han som vikar ved høgskolen.

«Du har kødda med feil mann»

Det hele hadde et lysende utgangspunkt.

Jan Gunnar Sørbø vokste opp på gård på Rennesøy, fikk fra barndommen av musikkundervisning og var Bach-frelst.

Da han var tolv var planen klar; han skulle bli musiker.

Så skjedde det som snudde alt på hodet.

— Jeg skjønte det ikke før senere, men jeg ble seksuelt misbrukt av musikkskolerektoren hjemme på Rennesøy fra jeg var rundt tretten år til starten av tjueårene, sier Sørbø, og legger til:

— Ingen vet hvor mange gutter han misbrukte. Det kan ha vært både 50 og 150. Han holdt på i 30 år.

Å gjøre det bra i livet, og å fullføre, ble en måte å ta hevn på for Sørbø.

— Jeg tenkte «ikke søren om du får holde meg nede. Nå har du kødda med feil mann.»

Tjue år senere sitter han igjen med to doktorgrader, i medisin og musikk.

Kanskje nærmere tre, hvis du regner med soliststudiet i Danmark. Men det kommer litt an på hvem du spør, understreker Sørbø.

— Det ser jo voldsomt ut på CV-en, men jeg tror ikke jeg hadde studert så mye hvis det ikke var for overgrepene. Det er ikke så gøy, liksom.

Flukten til medisinstudiet

Gjennom tenårene hadde musikkskolerektoren sosial kontroll over Sørbø, utover overgrepene.

Han skaffet ham konsertoppdrag og hentet ham på fest, slik at Sørbø skulle stå i gjeld til ham. I tillegg forsøkte musikklæreren å ødelegge ham.

— Han sa at det var håpløst å bli pianist, og han forsøkte å holde meg nede. Etterhvert tenkte jeg at «pokker heller, du vil meg faktisk ikke noe godt.»

For Sørbø ble hardt arbeid en overlevelsesstrategi.

— Da resten av livet mitt var dritt hadde jeg skolen og musikken. Jeg hadde 5,7 eller 5,8 i snitt, så jeg var en flink fyr sånn sett, sier han, og fortsetter:

— Det ser jo veldig bra ut, men det er nok ikke bare sunne forsvarsmekanismer som ligger bak, men samfunnet belønner dem i noen grad likevel.

Så klarte han brått ikke å drive med musikk mer - det ble en for sterk trigger.

Han solgte flygelet sitt, kastet CD-ene og brente notene. Så sublimerte han angsten og depresjonen inn i medisinstudiet.

— Å studere medisin var tidvis vondt, for jeg kunne ikke drive med musikk, og det er jo det jeg lever for, sier han.

— Men det er jo en himla trygg jobb, og et spennende fag, da. Så snakket alltid familien hjemme om disse flinke medisinstudentene. De var så enormt dyktige, de på medisin. Det var nok litt ytre styrt.

Det ble starten på den første doktorgraden.

Fra han var 13 til han var 21 ble Sørbø utsatt for overgrep av en musikkskolerektor i hjemkommunen. Han sier overgrepene har noe av skylda for hans flukt til akademia.
Fra han var 13 til han var 21 ble Sørbø utsatt for overgrep av en musikkskolerektor i hjemkommunen. Han sier overgrepene har noe av skylda for hans flukt til akademia.

De musikkløse årene

— Det er egentlig en del likhetstrekk mellom musikk og medisin, selv om de vitenskapsteoretisk er to vidt forskjellige grener.

For selv om basalmedisinen regnes som hard science med to streker under svaret, er ikke dette alltid tilfellet ved forskningsfronten.

— Plutselig står du der, midt i hundre forskningsartikler som peker i forskjellige retninger, og alle resultatene kommer an på forskjellige forsøksbetingelser og forskernes agenda. Den posisjonen er ikke nødvendigvis så annerledes fra fortolkning av klassisk musikk.

Første året på medisinstudiet kom Sørbø inn i en forskergruppe ved anatomisk institutt, hvor han forsket på vannkanaler i hjernen.

— Der holdt vi på i fire år fulltid, i tillegg til legestudiene. Men jeg var mer på labben enn på lesesalen, sier han.

Han fortsatte å jobbe hardt, nesten uten ferier, og etterhvert ble han dypt ulykkelig.

— Jeg spilte ikke piano på fire år.

Han setter håndflaten ned mot bordet.

— En pianisthånd er ganske sterk rundt knokene, som du ser, men etter fire år på medisinstudiet var hånden min nesten helt flat. Det er ikke så gunstig.

Han skjønte etterhvert at det var bare én måte å få gleden tilbake i livet; han måtte gjenoppta musikken.

Dr. Philos

I 2008 søkte Sørbø seg inn på bachelor på NMH. Han hadde lånt en kirke på St. Hanshaugen, og øvde på flygelet der.

I mars hadde han opptaksprøver, så kom han inn på bachelor.

Men samtidig åpnet mulighet seg for en doktorgrad på Medisinsk fakultet.

— Jeg gikk på det som heter forskerlinja, og så hadde jeg jo allerede seks artikler. Fem av dem var publisert internasjonalt. Så ble jeg oppfordret til å søke meg til en doktorgrad, selv om jeg ikke hadde fullført legestudiet.

Sørbø skrev avhandlingen samtidig som han gikk tredje året bachelor ved NMH.

— Jeg synes det er morsomt at den første akademiske graden jeg noen gang tok var en dr. philos, humrer han.

Og med dr. philos-en i baklomma dro han på utveksling til Tyskland for å fullføre bacheloren.

Så kom flashbackene.

Den første akademiske graden Sørbø noensinne tok var en dr. philos, da i medisin ved Universitetet i Oslo.
Den første akademiske graden Sørbø noensinne tok var en dr. philos, da i medisin ved Universitetet i Oslo.

Anmeldelsen

Hele denne tiden husket han hva musikklæreren hadde gjort med ham, rent faktuelt sett, men han hadde fortrengt følelsene knyttet til minnene.

— Jeg holdt kjeft om det. Jeg hadde en annen kjæreste på den tiden, men jeg sa det ikke til henne.

Plutselig husket han hvordan han trodde han skulle dø mens musikklæreren holdt på. Han fikk problemer blant annet med intime situasjoner - som trigget flashbackene - og det fortsatte inn i masterstudiet på NMH da han kom tilbake til Norge.

— Det er vanskelig å beskrive med ord hvordan det var. Det var bare forferdelig. Panikkanfall. Angst. Depresjon. Selvmordstanker.

Tilslutt fortalte han den nye kjæresten hva som hadde skjedd, og hun sa det hørtes ut som overgrep.

Ni dager senere anmeldte Sørbø musikkskolerektoren for seksuelle overgrep, og ga samtidig politiet en liste med andre gutter som kunne være utsatt for den samme mannen.

— Jeg forstår ikke helt hvordan jeg faktisk klarte å fullføre masteren. Jeg kan nok ennå tenke at det ikke var helt rettferdig, for jeg skulle gjerne hatt de årene til å konsentrere meg full og helt om studiene. Det kan jeg fremdeles være litt bitter over.

Beethoven-sonater og Chopin-etyder

Men musikken holdt ham gående.

Rettsakene begynte i 2012, og endte med at rektoren ble dømt til to år og fire måneders fengsel, og han ble fratatt retten til å jobbe med barn på livstid.

Det skjedde til tross for at Sørbøs egen sak var foreldet. Nyere overgrepstilfeller ble nemlig avdekket.

Jeg jobbet som post-doc på Rikshospitalet det året, som kreftforsker, rett og slett. Men det var en deltidsstilling, og jeg brukte tiden før lunsj til å øve.

Over det året lærte han seg Chopins 24 konsertetyder.

— De etydene er en manndomsprøve, og jeg brukte formiddagene på å lære meg alle 24.

Men han ville tilbake til NMH, og i 2013 fikk han en stipendiatstilling.

Da ble også Chopin-etydene svært relevante for doktorgradsavhandlinga hans: «Forgangen romantisk klaverpraksis - fortolkning av utvalgte Beethoven-sonater og Chopin-etyder med utgangspunkt i Hans von Bülows instruktive noteutgaver.»

Og mens han skrev den fortsatte han å øve før lunsj.

— Jeg øvde alltid før lunsj, det gjør jeg fortsatt. Så skrev jeg etterpå.

Desember 2017 var hans andre doktorgradsavhandling forsvart.

Sørbø har hatt en imponerende reise gjennom akademia. Likevel sier han at hans viktigste samfunnsbidrag var å frata musikkskolerektoren retten til å jobbe med barn og ungdom.
Sørbø har hatt en imponerende reise gjennom akademia. Likevel sier han at hans viktigste samfunnsbidrag var å frata musikkskolerektoren retten til å jobbe med barn og ungdom.

— Noen får ødelagt livene sine fullstendig

— Livet mitt etterpå har absolutt vært lysere. Jeg pleier å si at livet mitt først begynte da jeg ble 30. Det var fint fram til jeg ble 13, men så er mye borte.

Han blir stille litt.

— Overgrep kan slå skikkelig galt ut i den alderen der, altså. Noen får jo ødelagt livene sine fullstendig. Det hjelper å ha noe man mestrer - en måte å kjenne mestringsfølelse på, men for dem som ikke har det er rus kanskje eneste utvei, sier han, og legger til:

— Det slår jo hardt tilbake da.

Så er det jo også grenser for hva musikken kan utrette, understreker han.

— Men å spille klaver er helt avgjørende for at jeg har det bra. Dette er kanskje den avgjørende forskjellen fra å drive utelukkende med musikkforskning, at man kommer ikke i spill på samme måten, sier han, og legger til:

— Når jeg øver på formiddagen får jeg liksom balsamert brystregionen, ikke sant. Jeg kommer i kontakt med følelsene, både på godt og vondt, men det er bra, det.

Men tross alle de akademiske prestasjonene, de to doktorgradene, de internasjonale publikasjonene, anser ikke Sørbø dette som det største samfunnsbidraget i livet hans.

— Det viktigste jeg gjorde var å sørge for at han ikke fikk jobbe mer med barn. Jeg har jo selv opplevd hva det koster på det personlige plan. Noen får ødelagt livene sine, og noen tar livene sine. Jeg kunne ikke leve med den erkjennelsen, avslutter han.