— Jeg vil ikke at noen andre skal ha den oppveksten jeg har hatt, sier Renathe Arevoll, som nettopp har begynt å studere barnevernspedagogikk.
— Jeg vil ikke at noen andre skal ha den oppveksten jeg har hatt, sier Renathe Arevoll, som nettopp har begynt å studere barnevernspedagogikk.

På begge sider av barnevernet

Renathe Arevoll vokste opp på barnehjem og fosterhjem. Nå, med ektemann og to barn i ryggen, har hun omsider begynt å studere barnevernspedagogikk.

Publisert   Sist oppdatert

Aldri før har det vært så vanskelig å komme inn på utdanningen for barnevernspedagoger på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Bare én av syv søkere kommer inn på de drøyt 90 ledige plassene.

Men Renathe Arevoll er en av de heldige, og det med en spesiell bakgrunn. Hun har vokst opp på et barnehjem i Asker, for så å bo hos en fosterfamilie til hun ble voksen.

— Jeg står med beina på to forskjellige steder. Det er en ganske unik situasjon, understreker hun.

En fot på begge sider 

Jeg merket jeg etterhvert ble veldig irritert da det hele tiden kom folk og hadde meninger om hvordan jeg skulle leve mitt liv

Renathe Arevoll
Student, HiOA

Arevoll har opp gjennom livet skaffet seg mye erfaring med barnevernet. I tillegg til selv å være et barnevernsbarn har hun også arbeidet som leder for Landsforeningen for barnevernsbarn i Norge. Hun påpeker at å gå tilbake til skolebenken, og begynne å lese om organisasjonen hun har hatt så tett innpå seg i så mange år, blir uvant.

— Jeg tror det er mye man lærer på studiet man ikke kommer til å bruke i arbeidslivet, sier hun, og legger til:

— Jeg liker handling og det praktiske, selv om jeg skjønner at det er mye teori, og at man må ha med seg kunnskap i jobben. Det er tross alt en grunn til at man gjør som man gjør i jobben.

Arevoll tror det er mange utfordringer som møter det moderne barnevernet. Hun sier det er særlig viktig å kunne tenke utenfor boksen, og man må kunne se hvert enkelt individ for det det er. Noen ting kan utdanningen rett og slett ikke lære deg, påpeker hun.

— Jeg ser nok på barnevernet med litt andre øyne, og jeg merket at jeg går inn i denne utdanningen med et ønske om å finne opp kruttet litt på nytt igjen. Barnevernet er et spennende felt, men det er bygd opp tungrodd, og en del burde fornyes.

Det er spesielt møtet med barna Arevoll tenker på.

— Hvis det er noe skolen ikke kan lære bort, er det hvordan man møter barn på en ikke-kunstig måte. Det viktigste for meg, er at jeg skal kunne se familien, helhet, og barna ikke minst. Det er jo et barnevern.

— Sier det de tror du vil høre

Gjennom sin kontakt med barnevernet både som barn og voksen har Arevoll klare forestillinger om hva som må til å for å møte og støtte barna som trenger det.

— Det er ingen vanlige ungdommer som må sette seg ned og planlegge flere år av livene sine med noen fra barnevernet, sier hun.

Arevoll beskriver at det de fleste barnevernsbarn sier er at de går inn på kontoret og tar på en maske. De sier det de tror barnevernet vil høre, og så går de ut og fortsetter å drive med det de drev med før.

— Dette gjorde jeg hver gang. Jeg merket jeg etterhvert ble veldig irritert da det hele tiden kom folk og hadde meninger om hvordan jeg skulle leve mitt liv. Og alt i alt er det barna som blir straffet av dette, de som ikke kan vokse opp hjemme hos foreldrene sine som alle andre, forteller hun.

Fra barnehjem til fostermor

Allerede før Arevoll ble født var hun en kjenning hos barnevernet, men det tok fem år før hun ble flyttet, og plassert på et barnehjem i Asker.

— Når man har en familie hvor man ser at det ikke fungerer, bør man kanskje ikke prøve alle andre tiltak før man flytter barnet. Alt i alt er det barnet det går ut over. Det er nok ingen barnevernsbarn som sier at hjelpen kom for tidlig.

Fra tiden på barnehjemmet har Arevoll for det meste gode minner.

— Å bo på barnehjem var som å vokse opp med mange søsken. Om jeg var heldig, eller om det er sånn for alle, er vanskelig å svare på.

Har vært fosterforelder selv

Men barnehjemmet var bare et midlertidig stopp for Arevoll, og allerede et halvt år senere flyttet hun til en fosterfamilie.

— De har vært helt supre, og da jeg fylte 20 år adopterte de meg. Da valgte jeg det selv. Det er de som er «mamma» og «pappa» nå. De har gjort alt som en god familie skal gjøre helt riktig, og jeg har vært som deres eget barn, sier hun.

I etterkant har Arevoll selv vært fostermor, før hun nå har slått seg til ro med en egen familie.

— Det er alt for få som velger å være fosterforeldre, og vi trenger mange flere. Det er nok mye stigmatisering rundt orda «barnevern» og «fosterhjem», men det er egentlig bare at du åpner opp dørene til noen som er litt fremmed, men som blir en del av familien, sier hun. 

— Vil ikke at noen andre skal oppleve en sånn oppvekst

Nå er Arevoll gift, og bor sammen med mannen og to barn i Horten, som hun pendler til og fra for å gå på skole i Oslo. For å rekke fram om morgenen må hun dra hjemmefra kvart over seks.

— Familien min har bare vært støttende hele veien, og det er veldig gøy å være på plass som student igjen. En ting jeg ser veldig fram til med utdanningen er å lære å skrive, og bli god på dette. 

Hun er også tydelig på at dette er noe hun selv vil.

— Det er en drøm for meg å ha kommet inn på dette studiet, og jeg er svært fornøyd. Det virker som det er mange gode forelesere, og jeg gleder meg til å fortsette, sier hun.

Det er lenge siden Arevoll sist satt på skolebenken, og hun understreker at pensumet og det hun har å gjøre av oppgaver i tiden framover føles litt overveldende.

— Siden jeg ikke har gått på høgskole før må jeg tråkke meg litt fram.

Allikevel er Arevoll tydelig på at det er dette hun vil.

— Jeg er opptatt av at ingen andre skal ha den oppveksten som jeg har hatt, for den preger deg jo resten av livet, sier hun, og legger til:

— Statistisk sett går det ikke så bra med barnevernsbarn, og jeg tror mange av dem gir opp. De møter motstand fra familie, barnevernet, skolen, og så faller de utenfor, og blir ikke hentet inn igjen. Jeg tror det er viktig å møte disse barna der de er, og ikke bare se på dem som enda et case.

Arevoll sier dette er vanskelig, for du kan ikke tvinge noen til å passe inn, heller.

— Jeg er allikevel opptatt av at hvis man ikke har en god barndom må man passe på at man ikke graver seg ned. Jeg ser på min egen situasjon som litt hell i uhell, jeg hadde nok ikke vært der jeg er i dag om jeg ikke hadde hatt den oppveksten, avslutter hun.

(Renate Arevoll ble først intervjuet av Fontene.)