Kjære universitet eller høgskole: Du er ikke Kreta.

Publisert - Sist oppdatert
Det regnet da Høgskolen i Oslo og Akershus hadde sin åpningseremoni for nye studenter på St. Hanshaugen i år. Karoline Skarstein skriver om presset rundt det å være førsteårs student. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Det regnet da Høgskolen i Oslo og Akershus hadde sin åpningseremoni for nye studenter på St. Hanshaugen i år. Karoline Skarstein skriver om presset rundt det å være førsteårs student. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Norske universiteter og høgskoler gjør mer skade enn godt, når de selger inn studietilværelsen som rene paradiset på jord. For veldig mange er det alt annet enn det, skriver Karoline Skarstein i dette innlegget.

Tar du opp en tilfeldig studiebrosjyre fra et av landets universet eller høgskoler og blar igjennom kan det nesten virke som rene feriekatalogen. Samtlige institusjoner har selvsagt verdens beste studentmiljø, verdens beste campus, verdens vakreste studieby eller -bygd og samtlige skryter av at «Et studie her er et studie du aldri vil glemme».

Det er også en dreining. Der man før var flinkere til å selge enkelte studier og god studiekvalitet, selger man i langt større grad nå alt annet. Man selger naturen rundt, man selger utestedene, man selger det sosiale miljøet, man selger opplevelsen. Å velge studiested i dag er som å velge ferie.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke er førsteårs-student, og opplever det helt sinnssyke presset fra det øyeblikket du skal finne deg en utdanningsinstitusjon. Når du blar igjennom glansbildene på diverse nettsider og i diverse brosjyrer, oppbygning av forventning, ikke bare forventning til hva studentverden er, men forventning til hva studentverden forventer av deg. 

Alt skal være riktig. Du skal kle deg riktig, du skal te deg riktig, du må være på fra sekund nummer en. Det er ikke snakk om noen myk start. Og fadderuken blir selvsagt også solgt inn som den viktigste uken i hele studietiden din, det her du liksom får venner, her du får nettverk. Noe som heller ikke er riktig.

Studietiden er full av anledninger til å bli kjent med nye folk og livet ditt er ikke over bare fordi du tar en dag pause fra verden.

Det må være ufattelig vanskelig å føle seg mislykket på en institusjon og i et studentmiljø som selger en verden der de vonde følelsene ikke finnes.

Karoline Skarstein
Student, Høgskulen på Vestlandet

Det blir så ille at ved åpningen av forrige studieår begynte nye studenter å kollapse. Kombinasjonen av lite søvn, stress, angst, nervøsitet og varme ble for mye. Og for hver som besvimte var det sikker ti som var på bristepunktet.

Og man skal ikke svartmale det helt heller, fordi for veldig mange er det helt greit. Så vet man også at mange studenter sliter. Det finnes mengder av statistikker på alt fra frafall til ensomhet, mistrivsel, psykiske problemer osv. Og i sommer kom den siste: Studenter som ikke drikker faller oftere ut enn studenter som drikker.

Man må også tørre å innse at det er en del av studietiden. Det er ikke slik at universiteter og høgskoler skal begynne å selge seg med at «Det kan hende du får et helvete», selvsagt ikke, men man bør kanskje begynne å snakke ærlig om hva studietid er. Det er i hvert fall ikke noe ferie. Det siste studentene trenger er institusjoner som bare bygger opp under presset.

Inntrykket bedres noe når man er i gang. Da møter ferske studenter samskipnader som kan fortelle at de er tilstede for studenter som trenger det. Først etter måneder med brosjyrer, nettsider, søking, opptak, glansbilder og forventninger blir inntrykket nyansert noe.

Likevel er det fortsatt en stor forskjell på det studiestedene selger og det produktet studentene får.

Sist søndag skrev BT-journalist Guro Valland et helt ypperlig innlegg i Bergens Tidene som jeg bar med meg på min egen åpning av det kommende studieåret. Der hun innleder «Ei venninne sa ein gong at det tok et halvt studium før fleire av venene hennar vart seg sjølve»

Hun forteller om gruppementaliteten, der man i et nytt miljø, i en ny verden er så redd for å skille seg ut og bli mislikt at man legger så mye bånd på seg selv. At det er tryggere å bare mene og gjøre som alle andre. Og hun avslutter med det beste rådet man kan gi en student.

«Kjære student: Om du skal oppfylle ei rolle, oppfyll di eiga.»

Jeg leser det som at man må forsøke å bryte ut av den rammen, den forventningen som settes fra dag én, den idéen om perfeksjon og rene paradis. Den forventningen og rammen institusjonene dessverre er med på å etablere.

For det er helt greit å ikke prestere helt som man kanskje hadde ønsket. Det er helt ok å ikke klare å henge med på alt, klare å engasjere seg i tusen studentorganisasjoner samtidig, være med på alt av fester samtidig og fortsatt være uthvilt til forelesningen dagen derpå. Det er helt greit å henge med huet.

Det er helt innafor å stryke, det kan skje den beste, det er helt greit å føle at du ikke forstår hva den gamle grinebiteren av en foreleser snakker om. Det er helt greit å føle seg mislykket av og til. Det er greit å føle seg ensom, den følelsen kan treffe de fleste. Det er helt greit å være trist, det er greit å ikke smile like mye hele tiden. Det er helt greit å være menneske. Den lille følelsen av å være mislykket kan de fleste kjenne på i løpet av studietiden.

Men det må være ufattelig vanskelig å føle seg mislykket på en institusjon og i et studentmiljø som selger en verden der de vonde følelsene ikke finnes.

debatt

Har du noe på hjertet?

Send oss et debattinnlegg, en kronikk eller en meningsytring. Alle innlegg signeres med fullt navn og tittel.

Digitalisering. Rektor ved UiB, Dag Rune Olsen, mener akademia er den aktøren som kan levere kvalitetssikret, digital eksamensforberedelse, til forskjell fra for eksempel You Tube.

UHR. Skal UHR fungere som en politisk aktør for hele sektoren, må den også evne å ta høyde for de åpenbare forskjellene innad i UHR, skriver en tidligere og en nåværende studentleder, som ikke er enige med NSO-lederen.

Kommentarfeltet. Khrono har tekniske problemer med debattløsningen vår. Derfor er kommentarfeltene midlertidig skrudd av.