Hvordan kunne noen rike land støvsuge markedet og sikre seg doser nok til å vaksinere egen befolkning flere ganger, mens andre må vente?

En helsearbeider for en dose av vaksinen fra Pfizer og Bioentech.
En helsearbeider for en dose av vaksinen fra Pfizer og Bioentech.

Covid-19

NÅLESTIKK, PROFITT OG VAKSINENASJONALISME

Publisert

Det gikk et lettelsens sukk gjennom Europa da EU-kommisjonen mandag 21. desember satte sitt formelle godkjentstempel på den første vaksinen mot covid-19, fra Pfizer og Bioentech.

— Nå skriver vi et nytt kapittel i pandemien, sa EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen fra Brussel.

— En fantastisk god nyhet, sa helseminister Bent Høie fra Oslo.

Bakteppet er en forskningsmobilisering uten sidestykke, der det meste av flere titalls milliarder til forskning på covid-19 har gått til utvikling av vaksiner.

De første vaksinene feiers som et høyteknologisk gjennombrudd i denne forskningen, men jubelen over vitenskapelig triumf blander seg med advarsler.

Noen har rensket hyllene for vaksiner.

Norge har sikret seg millioner av doser

Sammen med fem andre rike land har de 27 EU-landene forhåndsbestilt halvparten av vaksinedosene, her snakker vi land som står for 13 prosent av verdens befolkning.

De har rensket hyllene, som New York Times skriver.

Om alle dosene de har bestilt leveres, kan EU vaksinere befolkningen sin to ganger, Storbritannia og USA kan gjøre det fire ganger, Canada hele seks ganger.

For Norges del er det ikke fullt så ille, men også vi er sikret levering av 2,5 millioner doser fra Pfizer og 1,9 millioner fra rivalen Moderna. Til sammen har vi gjennom EU-systemet sikret oss avtaler om levering av 7,7 millioner doser.

I andre deler av verden er virkeligheten en annen.

Der rike land støvsugde vaksinemarkedet lenge før en eneste vaksine var klar for godkjenning, kan andre bli nødt til å vente både måneder og år.

— Det er en stor sannsynlighet for at de må vente så lenge, WHO har snakket om 2021 for en del asiatiske land og enda lenger for afrikanske land, kanskje til og med opp til 2024.

Dét sier førsteamanuensis Katerini Storeng ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo til Khrono.

Skal vi et a- og b-lag?

Fordelingen av vaksiner er en av de store verkebyllene i vaksineløpet.

Storeng er en av dem som har pirket i denne verkende byllen, men hun er langt fra den eneste. WHO har advart mot «vaksinenasjonalisme», andre har etterlyst global solidaritet. Det fryktes at høy pris og hamstring fra rike land skal skape et a- og b-lag i vaksinekappløpet.

Det er en lakmustest for global solidaritet og samarbeid, mener John Nkengasong, som leder Africa Centers for Disease Control and Prevention.

— Det er umoralsk at du har overflod av vaksiner i noen land og absolutt ingen doser i andre deler av verden, sa han nylig til CNN.

Peker på omfordeling og pris

Når rike land har rensket hyllene er utfordringen for fattige land er det er få doser for dem å kjøpe, påpeker Storeng. Men hvor lang tid det tar før også disse landene får tilgang på nok doser er avhengig av flere ting, understreker hun.

Det ene er om de landene som har kjøpt opp nok doser til å vaksinere egen befolkning flere ganger, kommer opp med fornuftige måter å omfordeler dosene til andre land.

En annen ting er prisen. Vil den bli senket for de første vaksinene?

Så hvor mye betaler EU og Norge for disse vaksinene? Den belgiske budsjettministeren Eva De Bleeker lettet litt på sløret da hun uka før jul sendte ut melding på twitter med en liste som avslørte prisen EU betaler.

Meldingen vakte sinne blant produsenter og ble raskt slettet, men informasjonen var allerede ute, og den viste stor prisforskjeller. For Pfizer-vaksinen var prisen på 12 euro per dose, for Moderna var den på 18 dollar. Legg til i regnestykket at hver person trenger to doser.

Det er nok ikke feil å si at det vil ta tid og at det vil utvikle seg et a- og b-lag. Det ser du allerede.

Katerini Storeng, Universitetet i Oslo

— Disse vaksinene er ganske dyre og det er vanskelig for fattige land å kjøpe dem, sier Storeng.

Hun legger til at det også er håp om at det skal bli godkjent andre vaksiner som er bedre egnet for lavinntektsland, både med tanke på prisen og fordi de er lettere å distribuere enn for spesielt Pfizer-vaksinen, som krever svært lave temperaturer for lagring.

— Så beror det også på om man klarer å distribuere vaksinene på en god måte i befolkningen, det er jo utfordrende selv i Norge og kjempeutfordrende i fattige land som ikke har den samme infrastrukturen og det samme helsevesenet som vi har. Det er nok ikke feil å si at det vil ta tid, og at det vil utvikle seg et a- og b-lag. Det ser du allerede, sier hun.

Stilte spørsmål ved pris og profitt

Vitenskapsjournalisten Stephen Buranyi peker i en kommentar i New York Times på en analyse som viser at Pfizer med en pris på 19,50 dollar, som er prisen USA skal ha betalt for vaksinen, kan sikre seg en profittmargin på mellom 60 og 80 prosent.

Det er tilløp til å underdrive graden av offentlige tilskudd, mener Katerini Storeng.
Det er tilløp til å underdrive graden av offentlige tilskudd, mener Katerini Storeng.

Han mener det har skjedd noe underlig i feiringen av gjennombruddet, mens «slike historiske framskritt er blitt husket som arbeidet til enkelte forskere og laboratorier, blir vaksinene mot Covid-19 i stedet skrevet som en seier for legemiddelselskaper», hevder han.

Storeng stilte spørsmål ved prisen og profitten i Morgenbladet. Hun viste til at produktutviklingen i stor grad er finansiert av skattebetalere og spurte om det da er greit å ta ut så mye i profitt.

— Jeg mener det er uetisk, sa hun.

I et innlegg i samme avis svarte Pfizers norske kommunikasjonssjef Joachim Henriksen med å avvise anklagene. Storeng og hennes forskerkollega Antoine de Bengy Puyvallée tar «helt feil», hevdet han.

«Pfizer er et privat selskap som ikke mottar en krone i offentlig støtte for å lage koronavaksine, og som selv har finansiert utviklingen av vaksinen. På rekordtid har vi også bygget enorme produksjonslokaler for å kunne bygge opp en produksjon av milliarder av vaksinedoser så raskt som mulig. Så er vi blitt enige med amerikanske myndigheter om en pris i USA som begge parter finner rimelig. I Europa har vår partner Biontech mottatt offentlig støtte blant annet fra EU, og samtidig er da også prisene i Europa lavere enn i USA», skriver han.

Prisen Norge betaler er på «nivå med en tur på kino eller spise en billig lunsj på en kafé», legger han til, men vedgår at «priser som virker lave for oss i Norge, kan være uoverkommelige andre steder i verden».

— Har vært finansiert av det offentlige

Storeng mener det er tilløp til å underdrive graden av offentlige tilskudd.

— Det er antagelig for å rettferdiggjøre en rett til å ta ut det jeg mener er et urimelig høyt utbytte. Fakta er at de som har vært med på å utvikle vaksinene sammen med de kommersielle aktørene i stor grad har vært finansiert av det offentlige, det offentlige har også tatt mye av risikoen ved å gå inn i disse forhåndsinnkjøpsavtalene.

Hun viser til at Pfizer har utviklet vaksinen sammen med tyske Biontech, som altså har mottatt offentlig støtte.

— Pfizer har også dratt nytte av forhåndsinnkjøpsavtalene, som har sikret dem et marked i USA og Europa, før man visste om vaksinen de var i ferd med å utvikle ville være effektiv.

Var det virkelig nødvendig for et land som Canada å bestille doser nok til å vaksinere befolkningen sin flere ganger?

— Jeg ser ikke noe veldig godt argument for det, sier hun.

Ulstein: Hjalp med å eliminere risiko

Bistandsminister Dag-Inge Ulstein fortalte i et intervju med VG forrige uke at han deler bekymringen for at vesten sikrer seg selv og glemmer resten av verden. Han mener likevel det ikke bare var negativt at rike land bestilte flere vaksiner enn de trenger selv.

– Ved å bestille et stort antall vaksiner i mai og juni hjalp de rike landene legemiddelprodusentene med å eliminere risikoen. De kunne dermed jobbe frem vaksinene i et høyere tempo, uten å frykte for økonomien dersom vaksinene ikke blir godkjent, sier Ulstein til VG.

Det er en viss brist i logikken, mener Storeng.

— Man vet jo ikke at de ikke ville ha utviklet disse vaksinene om de ikke ble sikret så gode vilkår, det er vanskelig å motbevise, sier hun.

Det er dessuten grunn til å stille spørsmål ved «de svært gode vilkårene som de kommersielle vaksineneprodusentene operer under i en pandemi», mener hun.

Viser til behov for å satse på flere

Ulstein får derimot støtte fra Norges globale helseambassadør John-Arne Røttingen.

— Det vi var opptatt av i mai og juni var å sørge for at det ble etablert storskalaproduksjon av vaksinene som var under utvikling, sier han til Khrono og legger til at det tar tid bare å få på plass produksjonslinjene. Det var derfor nødvendig å inngå forhåndsavtaler for å ta noe av risikoen, mener han.

Han sier samtidig at det gjennom risikoen som er tatt av det offentlige og bidragene til å finansiere særlig fase tre av studiene, er å forvente at det reflekteres av prisen.

Nøkterne vurderinger tilsa at kanskje bare én av fem vaksiner ville bli godkjent, da var det viktig å satse på flere.

John-Arne Røttingen, global helseambassadør

Røttingen legger til at det var behov for å satse på mange kandidater.

— Nøkterne vurderinger tilsa at kanskje bare én av fem vaksiner ville bli godkjent, da var det viktig å satse på flere.

Beslutningen fra rike land om å bestille nok til å vaksinere egen befolkning fem ganger var ifølge Røttingen basert nettopp på dette. At de har bestilt inn så mange doser gjør at det er flere doser som kan refordeles, sier han.

To milliarder doser gjennom Covax

Det er lyspunkter mener Ulstein, han viser til at Oxford-AstraZeneca skal ha garantert at 64 prosent av vaksinene deres skal gå til utviklingsland, han peker også på innkjøps- og fordelingsmekanismen Covax, som Norge er med på å lede.

Noen dager før jul annonserte WHO og vaksinealliansen Gavi at det er sikret to milliarder doser til fordeling gjennom Covax. Distribusjonen skal starte første kvartal av 2021, i løpet av året skal 1,3 milliarder doser distribueres til 92 lavinntektsland.

Det jobbes også for å sikre flere doser, slik at alle land kan nå en dekning på 20 prosent innen utgangen av neste år, for å sikre de mest sårbare. Målet er ifølge Røttingen å komme opp i tre milliarder ved utgangen av 2021.

Han legger til at det forutsetter at alle vaksinene godkjennes og at det trengs ytterligere finansiering.

Norges globale helseambassadør John-Arne Røttingen har sammen med bistandsministeren lansert tre prinsipper for raskere og billigere vaksiner.
Norges globale helseambassadør John-Arne Røttingen har sammen med bistandsministeren lansert tre prinsipper for raskere og billigere vaksiner.

— Det kom lovende signaler fra kongressen i USA som tilsier et stort bidrag, men det er fortsatt behov for ytterligere finansiering neste år, sier han.

Vaksinene fra Pfizer og Moderna, som leder an i vaksinekappløpet, er ikke en del av vaksinporteføljen til Covax. Ifølge Røttingen er de aktuelle, men utfordringene til krav om ultrakald lagring gjør at de ikke er prioritert.

På spørsmål om hvordan han ser på den høye profitten hos produsentene viser Røttingen til tre prinsipper for raskere og billigere tilgang til vaksiner, som han har lansert sammen med bistandsministeren.

De vil ha åpenhet rundt avtaler om innkjøp av vaksiner, legemidler og tester. Medisinsk teknologi for lavinntektsland og lavere mellominntektsland bør være til kostpris, slik at produsenten har lav profitt av salg til lavinntektsland, og at «øvrige markeder må være der det gis tilstrekkelig avkastning på investeringene». Farmasøytiske selskaper som får godkjent nye medisinske produkter, må dessuten øke produksjonskapasiteten, mener de.

Har stått i vanskelige dilemmaer

Storeng viser til at ambisjonen med Covax-samarbeidet fra starten var å sikre en likeverdig tilgang for sårbare grupper i rike og fattige land samtidig, tanken var at nettopp 20 prosent i alle land skulle vaksineres først.

— Siden rike land som egentlig hadde forpliktet seg til å kjøpe sine vaksiner gjennom Covax også har gått inn i bilaterale avtaler direkte med vaksineprodusentene, har det jo ikke det skjedd. Så nå er Covax blitt et slags bistandsprosjekt, og man sliter med å overtale de rike landene til å fullfinansiere det, sier hun og legger til:

— Realiseringen av tilgang for lavinntektslandenes sårbare grupper i 2021 avhenger av vaksiner som enda ikke er godkjent, eller eventuelt donasjoner fra rike land som har sikret seg flere doser enn de vil ha behov for til egen befolkning.

Hun mener det er et ambisiøst initativ som ble satt sammen raskt og bygger på eksisterende mekanismer som vaksinealliansen Gavi og den Oslo-baserte organisasjonen Cepi.

— Det er jo en vanskelig posisjon for Norge dette, sier UiO-forskeren og viser til at Norge har gått i bresjen for både Covax og alliansen Access to Covid-19 tools Accelator (Act-A), som Covax er en del av.

De har en retorikk som handler om global solidaritet og at likeverdig tilgang er den beste måten å få oss ut av pandemien, samtidig har jo Norge inngått denne innkjøpsavtalen via EU.

Katerini Storeng, UiO

— De har en retorikk som handler om global solidaritet og at likeverdig tilgang er den beste måten å få oss ut av pandemien, samtidig har jo Norge inngått denne innkjøpsavtalen via EU.

Storeng sier samtidig at hun har sympati for at mange har stått i vanskelige dilemmaer.

— Man har vært midt i en pandemi ingen visste hvordan man skulle håndtere, det har vært usikkert hvordan vaksineutviklingsløpet kom til å forløpe og om det skulle lykkes, man har satset på flere hester samtidig for å prøve å sikre seg at det skal gå bra. Men jeg håper kanskje man ved neste pandemi vil se en bedre evne til å stole på at global likeverdig fordeling er den beste måten å få bukt med pandemien på.

Hun mener dessuten at man kunne ha vært strengere med legemiddelindustrien.

— Da man gikk inn i forhåndsinnkjøpsavtalene kunne man ha sørget for at det lå betingelser der som sikret en andel for de som ikke har råd til å betale. Det er veldig mye retorikk om global solidaritet, at alle er i samme båt og at vi må jobbe sammen, men det er en ekstrem spenning mellom vaksinenasjonalisme og multilaterlisme her, og vaksinenasjonalismen har i stor grad vunnet.

Uenighet om patentsystem

For Norges del vakte det forøvrig undring og kritikk da WHO i oktober behandlet et forslag fra blant andre India og Sør-Afrika om å fjerne patentbeskyttelsen på legemidler mot covid-19 så lenge pandemien varer.

Det har støtte fra flere enn hundre land, men Norge stemte mot.

— En stor skam, har SV-leder Audun Lysbakken sagt. Han mener regjeringen setter industriens profittinteresser foran interessene for millioner.

Storeng mener saken ikke er så svart-hvit som den ser ut som.

— Man tenker «å herregud, hvordan kan Norge være mot å fjerne patenter for å sikre global tilgang». Det virker kanskje paradoksalt, men man må se det i kontekst. Norge har de siste 20 årene vært i front for globale helsefond, som har jobbet for å sikre tilgang til vaksiner i fattige land. Norge har vært dypt inne og finansiert det med milliarder, og det har vært basert nettopp på å spille på lag med industrien, gi intensiver for å utvikle vaksiner som markedet ellers ikke gir intensiver for å utvikle.

«Mye man kan gjøre»

Storeng stiller likevel spørsmål ved hvilke andre verktøy Norge mener finnes, og hvorfor de ikke har vist mer muskler overfor produsentene.

— Det er ganske mye man kan gjøre uten å endre patentsystemet, samtidig så har jo dette med patenter blitt brukt for å rettferdiggjøre et høyt utbytte for legemiddelindustrien. Man kan uansett argumentere for at en bør tenke annerledes under en pandemi, og det trengs strengere krav fra myndigheter i rike land, ellers risikerer det offentlige å betale dobbelt for disse produktene, fordi de har investert i forskning og utvikling underveis.

Powered by Labrador CMS