Likebehandling blant leger

Tidligere forskning har vist at etniske minoriteter som har høyere utdanning likevel ikke får like karrieremuligheter. Legeprofesjonen skiller seg positivt ut viser ny doktorgradsavhandling.

(Foto: Kjersti Lassen)

Ida Drange disputerte fredag 14. juni over avhandlingen A study of Labour Market Careers for Professionals of Ethnic Minority Origin ved Senter for Profesjonsstudier (SPS), Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har undersøkt overgangen fra utdanning til arbeid og den tidlige karrieren til profesjonsutøvere som har etnisk minoritetsbakgrunn, det vil si personer som har innvandret til Norge fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa før EU-utvidelsen. Avhandlingen stiller spørsmål ved om innvandrere oppnår like resultater som kollegaer med majoritetsbakgrunn i form av sysselsetting, inntekt, etterutdanning og om det er forskjeller i hvilke arbeidsorganisasjoner man rekrutteres til.

Etnisitet og meritokrati

— Tidligere forskning har vist at etniske minoriteter som har høyere utdanning likevel ikke får like karrieremuligheter, de er mer utsatt for arbeidsledighet, de har oftere jobber som de er utdanningsmessig overkvalifisert for og får lavere lønn, sier Drange.

— Å studere hvordan yrkesløpene til innvandrere utspiller seg i regulerte kunnskapsyrker kan gi en indikasjon på hvorvidt og på hvilken måte etnisitet, som en kilde til sosial ulikhet, kommer til uttrykk i en meritokratisk kontekst.

Meritokrati beskriver en orden hvor posisjoner tildeles etter utdanning eller andre meritterende kvalifikasjoner, ikke sosial status f.eks. Det er ens egen arbeidsinnsats som blir bedømt og ikke familiebakgrunn.

Helseprofesjonene i positiv særstilling

Dranges avhandling består av fire artikler, og hun har bygget studien på kvantitative analyser av administrative registerdata. I den fjerde artikkelen undersøker hun overgangen fra utdanning til arbeid blant ikke-vestlige innvandrere og majoriteten med profesjonsutdanning og mastergrad innenfor helsefag, samfunnsfag og realfag. Da profesjonsutdanningene medisin og odontologi, juss og siviløkonomi og sivilingeniør kvalifiserer til ulike arbeidsmarkeder, blir hver profesjon sammenlignet med regulære masterutdanninger innenfor sitt felt.

Funnene viser at innvandrere har signifikant lavere sannsynlighet for å være i arbeid de første årene etter uteksaminering innenfor alle de tre feltene, og bare blant leger og tannleger er forskjellen liten. Det er videre slik at innvandrerne har lavere inntekter enn sine kollegaer med majoritetsbakgrunn, men igjen er forskjellen kraftig redusert for helseprofesjonene.

— Det er ingen substansielle forskjeller i karriereforskjeller mellom leger som har henholdsvis majoritets- og minoritetsbakgrunn, forklarer Drange.

— Sysselsettingen er høy, lønnen er lik, og spesialiseringsmønstrene er tilnærmet like. Det kan tyde på at profesjonen «beskytter» minoritetene mot forskjellsbehandling som foregår i arbeidsmarkedet forøvrig. Imidlertid finner jeg til dels store inntektsforskjeller mellom gruppene i ingeniøryrket. Dette er en profesjon som har svakere hevd på sitt yrkesfelt sammenlignet med helseprofesjonene.

Lisens, marked og prestisje

— Det kan være flere årsaker til dette, for det første så er det en tydelig kobling mellom utdanning og yrkesfelt, fortsetter doktoranden.

— Helseprofesjonene er lisensiert, noe som gjør at jobbene er reservert for de som har utdanning. Antallet studieplasser har også vært regulert etter markedsbehov, slik at dette er yrker med lav ledighet og til og med underskudd på arbeidskraft. Det er også prestisjefylte yrker, noe som kan bety at etnisiteten til profesjonsutøveren blir underordnet deres status som henholdsvis lege eller tannlege.

Sosial lukning

Dranges teoretiske rammeverk er satt sammen av teorier på sosial lukning av bestemte yrkeskategorier, herunder profesjonene, og teorier på tilbuds- og etterspørselssiden i arbeidsmarkedet. Arbeidshypotesen var hvorvidt den sosiale lukningen og reguleringen av profesjonsyrkene kan beskytte innvandrere mot diskriminering og urettferdig behandling i ansettelser, og øke sannsynligheten for at innvandrere blir ansatt i en jobb som tilsvarer deres kvalifikasjonsnivå. Hun konkluderer med at det ikke er opplagt at etniske minoriteter alltid diskrimineres mot eller ekskluderes av kollegaer med majoritetsbakgrunn.

— I hvilken grad sosial lukning av yrkesposisjoner fører til like muligheter for sysselsetting, og like inntekter, avhenger sannsynligvis av graden av lukning, sier hun.

— Knapphet på arbeidskraft kan ha en modererende effekt på diskriminerende atferd og tendenser til sosial lukning innad i profesjonen kan bli kuet når det ikke er overskudd på tilbydere. Det synes ikke å være noe særlig omfang på arbeidsmarkedsdiskrimineringen innenfor helseprofesjonene, hverken blant arbeidsgivere eller klienter. Det er interessant i lys av at andre grupper av høyutdannede innvandrere klart faller bakpå innenfor det norske arbeidsmarkedet.

— En alternativ forklaring er at ikke-vestlige innvandrere er svært selekterte og mer produktive enn sine kollegaer med majoritetsbakgrunn, og at det er årsaken til lik resultatoppnåelse. Mitt argument er likevel at det er ekspertise i sammenheng med sosial lukning av yrkesposisjoner som leder til det observerte resultatet. Det er tilsynelatende slik at arbeidsmarkedet fungerer mer meritokratisk i de sektorene og nisjene av arbeidsmarkedet hvor det er etablerte kvalifikasjonskriterier.

Fremtiden

— Hvor går veien videre for yrkesløpene til profesjonsutøvere med etnisk minoritetsbakgrunn?

— For de som jeg har studert, som det går bra med, vil det nok fortsette slik, sier Drange.

— Men vi trenger flere studier som ser på yrkesløpene i et lengre tidsperspektiv og som ser hva som skjer knyttet til opprykk, mobilitet på tvers av arbeidsgivere, arbeidstilpasning når de får barn også studier som undersøker hvilke preferanser og ambisjoner innvandrerne selv har for sine karrierer, sier hun.

• Intervjuet er først publisert på hioa.no.