Med historien som våpen

Pandemi, storkrig i Europa, og trussel om bruk av atomvåpen. Det føles plutselig som om vi lever i en veldig historisk tid. Hvilken rolle spiller historien og synet på historie nå?

— Alt er historie. Mange tenker kanskje på historisk kunnskap som noe som er etablert. Men det er i realiteten always in the making, sier Eirinn Larsen.

Hun er professor i historie ved Universitetet i Oslo (UiO).

Under krigen i Ukraina brukes historiefortelling som våpen, som retorisk virkemiddel og som et tolkningsredskap.

Eirinn Larsen drar litt på det, men jo, hun er enig i at vi nå er inne i en spesiell tid.

— I den forstand at dette er et veldig godt eksempel på hvordan historien settes i spill på nye måter. Det som skjer nå viser hvordan både historie og historiske fortellinger skapes, og hvordan de endres og mobiliseres og brukes til å legitimere ulike ting, sier hun til Khrono.

Tror flere kan få øynene opp for historiefaget

Professor i historie og instituttleder ved Institutt for arkeologi, historie, kultur og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Teemu Ryymin, sier at sist vi i Europa hadde denne typen begivenheter, som opplevdes så historisk betydelige som nå, var rundt år 1990 — med murens fall og opphør av den kalde krigen.

— Den gang var det en uvanlig stor tilstrømming av studenter til historiefaget. Mange av dem som er aktive historikere i dag er en del av den generasjonen, sier Ryymin til Khrono.

Nå er han spent på om det vil bli en tilsvarende tilstrømming til faget denne gangen.

— Jeg forventer faktisk det, og det er fordi historiefaget kan ses på som et utrolig godt orienteringsredskap i tid. Historisk kunnskap handler ikke bare om det som skjedde den gang da, men hvordan verden kan komme til å se ut i framtiden ut fra det som har hendt. Det handler om å skape en sammenheng mellom fortid, nåtid og mulige framtider, sier han.

— Er det helt feil å si at historien gjentar seg? Det kan jo føles litt sånn nå.

— Hendelser kan ligne på noe som har skjedd før, men få faghistorikere vil i utgangspunktet være enig i at historien gjentar seg. Omstendighetene rundt det som skjer vil alltid være nye. At ting forandrer seg er helt grunnleggende. Vi kan spørre: Hva var annerledes da covid-pandemien slo til, enn ved tidligere pandemier? Jo, vi lever i en helt annen verden. Smitten spredde seg raskere, men nå hadde vi også helt nye redskaper for å takle den.

— Historie er et kampfelt

Svein Ivar Angell er visedekan for utdanning og internasjonalisering ved Universitetet i Bergens humanistiske fakultet — og professor i historie.

Han mener mange nå kjenner på at vi nå lever i en overgangsfase.

— Det kan godt være at i et langt historisk perspektiv er de siste 30 årene bare en liten parentes. Så kanskje vi nå har vendt tilbake til en normaltilstand? Det er vanskelig for oss som samtidsmennesker å se det perspektivet. Det vet vi kanskje om 20-30 år, sier han til Khrono.

Han tror det kan være noen forskjeller mellom generasjonene i hvordan vi tolker og forholder oss til at store «historiske» hendelser foregår så nært oss. Dagens studenter ble jo født etter murens fall.

— Vi som var barn på 70-tallet har minner fra den kalde krigen og frykten for atomkrig. Vi ble på sett og vis minnet på dette hele tiden. Denne frykten var så grunnleggende i måten man tenkte på samtiden sin på, at det styrte livet vårt, sier han.

Angell mener historien er uforutsigbar og kaotisk, og synes historiefaget må gjøre unge mennesker i stand til å tenke kritisk om historiene de blir fortalt.

— Historie er et kampfelt. Humanistisk fundert historisk kunnskap er særlig viktig i vår samtid, sier han.

— Hva mener du med det?

— Tekstkunnskap, fortelling og representasjon finnes i første rekke innenfor humaniora. Behovet for denne typen kunnskap er veldig viktig i vår samtid. Post-Sovjettiden har vært en kamp om historiske fortellinger. Den estiske forfatteren Sofi Oksanen har for eksempel i flere sammenhenger påpekt at dette er i kjernen av hva krigen i Ukraina og andre konflikter i det tidligere Sovjet dreier seg om, sier han.

Zelenskyj er svært bevisst på det historiske

Professor Eirinn Larsen er opptatt av at historie ikke bare er årstall, begivenheter, krig og store menn. Samtidig mener hun at krigen i Ukraina viser at historisk kunnskap er ferskvare, og noe som blir til i dialog med spørsmål og kriser i vår egen tid.

— Vi må hele tiden skrive historien. Det gjør at historiefaget er mye mer anvendelig enn det mange kanskje tenker, sier hun.

Akkurat nå blir det veldig tydelig at historie er fortellinger vi lager om fortiden, mener Larsen.

— Og da er det gjerne konkurrerende fortellinger. Noen brukes til å mobilisere og legitimere maktmisbruk og militær invasjon og dominans. Da brukes historie som et slags våpen. Men den kan også skape nytt samhold og oppslutning om sentrale verdier, sier hun.

Larsen viser til at krigen har fått direkte virkninger.

— Plutselig står EU samlet. Emmanuel Macron (Frankrikes president journ.anm.) har fått høy oppslutning igjen, og mye tyder på at han sikrer seg gjenvalg som president. Nye dominoeffekter oppstår stadig, sier hun.

Ukrainas president, Volodymyr Zelenskyj, er svært bevisst på det historiske, ifølge Eirinn Larsen.

— Han kjenner til og bruker historiske sitater fra fortidens historiske aktører. Da han talte for det britiske parlament siterte han Winston Churchill. I det amerikanske senatet siterte han Martin Luther King jr. og så videre.

Historien kan også brukes som et angrepsvåpen.

— Historiebruk og forfalskning gjennom Putins fortellinger og alternative narrativer. At det handler om at Russland skal gjenoppstå som stormakt.

Kan skape mening

I den norske dekningen av krigen i Ukraina trekkes det også historiske linjer og paralleller.

— Når det skrives kommentarer eller eksperter uttaler seg på TV trekkes det ofte opp et historisk perspektiv. Det har kommet flere svært gode artikler om Ukrainas historie og skjebne, med blikk tilbake til 16-1700-tallet, 1900-tallet, trettiårene og Sovjet-tiden. Disse framstillingene viser at det delvis er snakk om en langvarig dominans og undertrykking av et folk, sier Larsen, og fortsetter:

— Historie gir oss forståelse og skaper mening. Det handler om hvem vi er, hvor vi har vært og hvor vi skal gå. Det handler om å forstå vår tid i den store sammenhengen. Sånn sett er historie et bruksfag, det gir perspektiver, om ikke mye trøst for det som utspiller seg akkurat nå.

Har et ansvar

Larsen håper at noen historikere lager forskningsprosjekter om det vi er inne i nå.

— Hvordan brukes historien, men også hvordan endres interesser, sympatier og generøsitet seg på kort tid? Vi har blitt veldig på tilbudssiden nå. Vi vet fra flyktningkrisen i 2015 at opinionen raskt kan endre seg. Her har vi som historikere absolutt et ansvar for å følge med.

— Det er interessant hvordan alle plutselig er enige i at vi må satse på forsvar...

— Ja, det har vært et skift fra at helsemyndighetene hele tiden var på TV, til at nå er det «grønnjakker» der, som forteller om ulike former for forsvars- og angrepstaktikk i stor detalj. Det er ganske absurd. Men likefullt en del av vår historie, og derfor noe som vil prege den historiske forskningen framover både når det gjelder tema og perspektiv.