Marianne Lind (1968-2024)

Marianne Lind gikk bort 8. mars, 55 år gammel. Vi har mistet en nær kollega og venn. Til tross for at hun levde med ALS i mange år, fortsatte hun å være helt seg selv – en produktiv forsker, strålende strategisk tenker og klok og varm samtalepartner.

Marianne disputerte i 2002 på en doktoravhandling ved Universitetet i Oslo om samtalepartnerens rolle i kommunikasjon med personer med afasi. Hun ble ansatt på Bredtvet kompetansesenter, senere Statped, avdeling språk/tale. Derfra gikk veien langs to spor: videre lingvistisk forskning om språkvansker, og oversettelse av forskning til praksis. Slik ble Marianne en viktig brobygger mellom akademia og praksisfeltet, og hun viste hvor nødvendig språkforskning er for å hjelpe de som er rammet av afasi. For ti år siden kombinerte hun stillingen i Statped med en forskerstilling ved MultiLing senter for flerspråklighet ved UiO. Her var hun en sentral kraft. 

Det var en skjebnens ironi at Marianne fikk ALS for 12 år siden.

Vi som ikke visste så mye om ALS, ble godt opplyst av Marianne. Blant annet om at var hun heldig, hadde hun fem år igjen å leve. Hun fikk tolv. Og heldige var vi som fikk så mange flere år med henne enn prognosen skulle tilsi. Selvfølgelig opplyste hun også logopeder og andre fagmiljøer ved å skrive forskningsartikler om sine erfaringer.

Marianne har satt spor. I nasjonal og internasjonal forskning, som veileder, samarbeidspartner og kollega. Og ikke minst som venn! Helt til det siste bidro hun med faglige innspill, og også kloke råd og tilbakemeldinger om livets tilskikkelser. Hun hadde en beundringsverdig mental styrke i møte med utfordringene sykdommen ga, og sluttet aldri å le hjertelig av komiske situasjoner i eget og andres liv. Savnet blir stort. Våre varmeste tanker går til hennes kjære Halvor, og til barna hun var så stolt av, Kristine og Knut. 

På vegne av Forskergruppen i klinisk lingvistikk og språktilegnelse:

Kristian E. Kristoffersen, Monica Norvik, Nina Gram Garmann og Hanne Gram Simonsen