Marcus Buck (1962-2023)

Marcus Buck døde 19. januar etter lang tids sykdom. Han var utdannet cand.polit. i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen (1994). I 2006 disputerte han for dr. polit-graden i statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Han ble tilsatt ved UiT i 1994, og har hatt stilling som universitetslektor, stipendiat og førsteamanuensis.

I fire år var han også leder ved Institutt for samfunnsvitenskap. Hans faglige interesse var først og fremst knyttet til valganalyse, spesielt i Spania. Dette var tema både i hovedfagsoppgaven og doktoravhandlingen. Marcus var også kjent for sitt brede interessefelt — han har deltatt i prosjekter om ordførervalg, om urfolkspolitikk, og om rollen til de sosialdemokratiske partiene i Europa.

Marcus Buck har satt mange spor etter seg ved UiT Norges arktiske universitet. Hans første tilsetting var knyttet til å utvikle undervisningstilbudet i samfunnsvitenskapelig metode, spesielt i kvantitativ metode som trengte fornyelse og økt plass i de samfunnsvitenskapelige fagene. Det er en oppgave han brukte mye tid på, men som har båret frukter.

Undervisningstilbudet er radikalt forbedret, det omfatter en stor mengde studenter, og det holder høy kvalitet. Marcus bygde viktige deler av grunnmuren for tilbudet i samfunnsvitenskapelig metode, og helt til de siste årene har studentene møtt ham som fagperson og foreleser. Kvantitativ metode er en utfordring for de fleste, men evnen til å være diplomat, kunnskapsrikheten og formidlingsevnene bidro til læringsprosessen.

Han hadde et bredt nasjonalt og internasjonalt nettverk i statsvitenskap, og var i flere år redaktør for Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. Han kom til Tromsø fra fagmiljøet i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen som Stein Rokkan hadde etablert. Det var i dette miljøet han utviklet interessen for og kunnskapen om Spania og spansk politikk og samfunnsliv. Denne interessen var dyp — som student haiket han med trailere for å kunne reise til Spania, og han utviklet viktige faglige kontakter gjennom arbeidet med hovedoppgave og doktorgraden. I Norge var han blant de fremste med kunnskap om Spania, og som evnet å sette aktuelle hendelser i en historisk kontekst. Som statsviter hadde han en enestående evne til å plassere spansk politikk og de politiske institusjonene i det store bildet av politisk utvikling i Europa. Det gjorde at han var en skattet underviser også i komparativ politikk, og til å løfte fram den arven Stein Rokkan etterlot seg om framveksten til og rollen til nasjonalstatene i Europa.

Utenfor akademia er Marcus Buck kjent som den store formidleren — et ansikt utad ved UiT. Han ble i mange år hyppig brukt av media til å kommentere politikk. Han var særlig innsiktsfull på sine spesialfelt — valganalyse og spansk politikk, men med kombinasjonen mellom leksikalsk hukommelse og analytiske innsikt om politikk kunne han vurdere og kommentere en stor mengde saker. Han var bergenser, men lærte seg å forstå Nord-Norge etter kort tid og delte sine oppfatninger både med kolleger og den store offentligheten. Formidlingsvirksomheten gjorde at han mottok formidlingsprisen ved eget fakultet og ved UiT i 2019.

I eget fagmiljø var Marcus Buck en viktig kollega. Han snakket mye, og elsket å diskutere politikk og fag. Gjennom et stort faglig nettverk og årvåkent blikk for forskningstrender kunne han formidle både etablerte og nye teorier på sitt fagområde. Men han var også den som drev med ølbrygging, var mest kunnskapsrik om vin, og som tilsynelatende hadde tid til det meste. Han hadde en enestående evne til å komme i kontakt med folk og etablere relasjoner, enten det gjaldt fag eller ølbrygging.

Marcus var optimisten og et livsbejaende menneske. Det var også slik han møtte kreftsykdommen som ble konstatert for flere år siden. Han jobbet når han kunne, og utviklet ideer til nye prosjekter som han ville realisere med kolleger. Helt til det siste ga han tilbakemeldinger på arbeider fra kollegaer og sine doktorgradsstipendiater. Den evige optimismen var alltid der, i alle fall utad, og det var først helt mot slutten at han ikke hadde krefter til å fortsette.

Det er likevel familien som har lidt det største tapet, og tankene går først og fremst til Mari og ungene.

Hans-Kristian Hernes,

professor i statsvitenskap og nestleder ved Institutt for samfunnsvitenskap,

UiT Norges arktiske universitet