I Universitetets aula i Oslo henger elleve Munch-malerier — de eneste som fremdeles er utstilt i sin opprinnelige sammenheng. Men med årene har smuss og skitt lagt seg i bildene, og nå leter stipendiat Lena Porsmo Stoveland etter en løsning på renseproblematikken. Foto: Mina Ræge.
I Universitetets aula i Oslo henger elleve Munch-malerier — de eneste som fremdeles er utstilt i sin opprinnelige sammenheng. Men med årene har smuss og skitt lagt seg i bildene, og nå leter stipendiat Lena Porsmo Stoveland etter en løsning på renseproblematikken. Foto: Mina Ræge.

Hun jobber så nære Munch som mulig

Aulaen. Munchs malerier i Universitetets Aula i Oslo har i en årrekke vært utsatt for partikkelforurensning og nedstøving. Men Lena Porsmo Stoveland tar doktorgrad i å konservere dem — som den første i Norge.

Publisert   Sist oppdatert

Året er 2017. Stedet er Oslo.

Inne på Universitetets aula pryder elleve enorme Munch-malerier veggene. Foran dem står en rekke stillaser.

En gruppe konservatorer og studenter jobber der — de fjerner lettsittende støv fra malerioverflatene. Arbeidsleder er Lena Porsmo Stoveland. Året før fullførte hun en mastergrad i malerikonservering ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo (UiO).

Fakta

Aulamaleriene

Det er elleve malerier i Universitetets aula, utsmykket av Edvard Munch og utstilt i 1916.

Aulaen er det mest kjente bygget ved UiO. Det er universitetet sin festsal, konsertsal og en plass for kunstoppleving.

Aulamaleriene regnes som de eneste Munch-maleriene som fremdeles er utstilt i sin opprinnelige sammenheng.

De elleve maleriene er Historien, Kjemien, Nye stråler, Kvinner vendt mot solen, Våknende menn i lysflommen, Alma Mater, Genier i lysflommen, Menn vendt mot solen, Høstende kvinner, Kilden, og Solen.

Solen, Historien og Alma Mater regnes som hovedbildene, hvorav Solen er det meste kjente av dem.

Tilsammen dekker maleriene 220 kvadratmeter.

Maleriene er omgitt av gråhvite, marmorkledde pilastre. Veggene bak maleriene og marmorplatene består av murt teglstein.

Utsmykkingen av Aulaen var opprinnelig en konkurranse, og tilslutt sto det mellom Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

Folket likte Munchs malerier godt, og det ble iverksatt innsamlingsaksjoner for å støtte Munch.

Aulamaleriene ble så forært som en gave til universitetet.

Siden har aulamaleriene vært gjennom en rekke dramatiske hendelser.

Under okkupasjonen av Norge i 1940 ble maleriene skåret ned i all hast og bragt i sikkerhet. Det sies de ble oppbevart i gruvene i Kongsberg.

Like etter oppsto en brann i Aulaen som kunne ført til totalødeleggelse av maleriene.

I 1946 ble maleriene reinstallert etter flere avisoppslag og folkekrav.

Kilder:

www.uio.no/universitetetsaula

www.uio.no/maleriene

Hun står på et av stillasene, observerer skitne og grå toner i maleriet Historien. Til høsten skal hun flytte til England. Stoveland har fått tilbud om et internship i Cambrigde.

Så ringer telefonen. Det er instituttleder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO.

Stoveland får tilbud stilling som stipendiat ved universitetet. Hun kan bli den første i verden som tar doktorgrad i renseproblematikken til aulamaleriene.

Skjelvent går hun ned fra stillaset. Så takker hun ja.

— De er utrolig fine å se på nært hold, veldig annerledes enn langt fra. Og det er nærme man på en måte blir kjent med Munch og maleteknikken hans, sier Stoveland om aulamaleriene. Foto: Mine Ræge.
— De er utrolig fine å se på nært hold, veldig annerledes enn langt fra. Og det er nærme man på en måte blir kjent med Munch og maleteknikken hans, sier Stoveland om aulamaleriene. Foto: Mine Ræge.

En gutt og en lyseblå glorie

To år senere spaserer Stoveland rolig gjennom Aulaen.

— Hvis du ser på han gutten der, så er det en litt rar sky rundt han. Det er fordi Munch endret på hvordan han sto underveis.

Hun prater med dempet stemme, peker på et digert maleri som dekker nesten en hel langvegg.

Og sannelig, rundt den lille gutten på Munchs Historien er en slags lyseblå glorie.

— Opprinnelig hadde gutten hånda i lomma, har det blitt meg fortalt, men det syntes ikke universitetet og utvelgelseskomiteen var respektabelt nok, siden han snakker med en eldre mann. Da skal man ikke stå med hånda i lomma.

Maleriene i Aulaen tårner mot glasstaket og himmelen bak. De er duse, fulle av pastellfarger og matte gråtoner.

Men sånn har de nok ikke alltid vært. Munchs aulamalerier har nemlig vært utsatt for partikkelforurensning og støv i en årrekke. Før var det til og med lov å røyke i Aulaen. De mest dyptliggende sotpartiklene har det ikke vært mulig å fjerne fra maleriene.

Nå leter Stoveland etter en løsning.

Jobber i høyden

Hun visste ikke alltid at det var malerikonservator hun skulle bli.

— Jeg var veldig sent ute med å finne det ut, faktisk. Jeg var praktisk anlagt, og har alltid vært interessert i kunst. Det, og naturvitenskap.

Først da hun studerte kunsthistorie i Bergen lærte Stoveland om konserveringsyrket. Ligningen gikk endelig opp.

— Istedenfor å beundre malerier fra avstand, får man som konservator arbeide tett på malerier og gjenstander, og opparbeide en helt unik forståelse for materialiteten, historien, og forandringen til disse gjenstandene som vi tillegger særegen verdi, sier hun.

— Disse temaene fascinerer meg mer og mer for hver dag som går.

Men er hun ikke redd for å ødelegge maleriene, når hun jobber så nærme dem?

— Man tenker mye på det i starten, særlig som student. Men man lærer seg hvordan man skal bevege seg rundt maleriene, og å arbeide med respekt.

Munchs aulamalerier har også egne konserveringsutfordringer. De er malt med tradisjonelle oljefarger på lerret, men godt fastmontert på veggene, mange meter over bakken. Selv ikke de høyeste tillatte stigene når de øverste penselstrøkene.

Stillas må til.

— Heldigvis har jeg ikke høydeskrekk, sier Stoveland og smiler.

Da folk først besøkte Aulaen etter at maleriene ble utstilt, skrev de om det enorme fargespekteret bildene utstrålte. Etter over hundre år med nedstøving og partikkelforurensning henger noe gråmatt over bildene. Det store bildet er Historien, mens man til høyre ser Nye Stråler og Kvinner vendt mot Solen. Foto: Mina Røge.
Da folk først besøkte Aulaen etter at maleriene ble utstilt, skrev de om det enorme fargespekteret bildene utstrålte. Etter over hundre år med nedstøving og partikkelforurensning henger noe gråmatt over bildene. Det store bildet er Historien, mens man til høyre ser Nye Stråler og Kvinner vendt mot Solen. Foto: Mina Røge.

220 kvadratmeter

De er unike, disse maleriene, legger hun til.

— De ansees som de eneste ekspresjonistiske monumentalmaleriene som fortsatt er bevart i sin opprinnelige kontekst i Europa. Det er et stort privilegium å få jobbe med dem, sier hun.

Til sammen er det elleve malerier: Historien, Kjemien, Nye stråler, Kvinner vendt mot solen, Våknende menn i lysflommen, Alma Mater, Genier i lysflommen, Menn vendt mot solen, Høstende kvinner, Kilden — og den mest kjente av dem, Solen.

Det er ikke sånn at vi som konservatorer absolutt bør rense maleriene hvis det går på bekostning av tilstanden deres, men vi vil veldig gjerne at beskuerne skal få tilbake litt av den opplevelsen som det kanskje var å være der da de først ble utstilt.
Lena Porsmo Stoveland
Stipendiat, Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO

Sammenlagt dekker de 220 kvadratmeter. Det er over dobbelt så stort som en gjennomsnittlig bolig i Oslo.

Om sommeren kan turister besøke aulaen og se maleriene. Riktignok pleier Stoveland å studere dem fra en annen vinkel enn folk flest.

— De er utrolig fine å se på nært hold, veldig annerledes enn langt fra. Og det er nærme man på en måte blir kjent med Munch og maleteknikken hans. Man ser hvordan han har beveget hånden, og hvor radikal han var i malerstilen.

Munch malte aulamaleriene mellom 1909 og 1916, og de tilhører kunstsamlingen til UiO. Maleriene skal representere forskjellige aspekter ved universitetet, men Munch var ikke alltid enig med seg selv om hvordan maleriene skulle være.

— Alma Mater er nok det motivet han var mest usikker på med tanke på komposisjonen.

Stoveland peker mot et annet, enormt maleri i salen.

— Veilederen min, professor Tine Frøysaker, har undersøkt endringene i dette motivet. Over den grønne steinen til venstre ser man et litt strekete parti, og til høyre for den er det en litt rar form. Det er foten til et barn. Så han har malt over en gutt, som egentlig sitter der.

Over den grønne steinen til venstre på Alma Mater ser man restene av en fot i jordpartiet — foten til en gutt Munch malte over. Foto: Mina Ræge.
Over den grønne steinen til venstre på Alma Mater ser man restene av en fot i jordpartiet — foten til en gutt Munch malte over. Foto: Mina Ræge.

Dilemmaet

Hun husker godt første gang hun så aulamaleriene. Da hadde hun flyttet fra Bergen til Oslo, og var bachelorstudent i kulturarv og bevaringskunnskap.

— Det var overveldende, syntes jeg. Den var noe med størrelsen og stråleprakten. Men samtidig ser jeg nå at det er noe grådust ved rommet og maleriene. På en måte viser jo det at rommet har en historie, men det er ikke sikkert Munch ville ha likt hvordan fargene ser ut i dag

Stoveland fullførte bachelorgraden i 2014, og fortsatte deretter på en master i malerikonservering.

Vi vet veldig lite om hvor materialene faktisk er fra. Munchs uttalelser var heller ikke alltid til å stole på.
Lena Porsmo Stoveland
Stipendiat, Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO

I løpet av året som forskningsassistent etter fullført mastergrad, ble hun for alvor involvert i det såkalte Aula-prosjektet ved universitetet — et initiativ som startet allerede i 2005, med fokus blant annet på å bevare og rense aulamaleriene.

— Det er ikke sånn at vi som konservatorer absolutt bør rense maleriene hvis det går på bekostning av tilstanden deres, men vi vil veldig gjerne at beskuerne skal få tilbake litt av den opplevelsen som det kanskje var å være der da de først ble utstilt.

Da maleriene først ble avduket for over hundre år siden skrev flere besøkende om det enorme fargespekteret maleriene utstrålte.

I dag er de kanskje litt gråmatte ja.

— Dersom maleriene ikke renses, vil de gradvis bli jevnt nedsmusset, forklarer Stoveland.

For et utrent øye er kanskje endringene subtile, men sot og smuss blir også vanskeligere å fjerne om det sitter for lenge.

Samtidig er rensing et stort dilemma. Det kan nemlig slite på maleriene.

— Men smuss og skitt kan også skade fargene, om det trekker til seg fuktighet og syrer i luften, så vi vil gjerne fjerne den for å unngå kjemiske reaksjoner.

Mykpartikler og CO2-snø

I oktober går Stoveland inn i sitt tredje år som stipendiat ved universitetet.

Målsetningen med doktorgradsprosjektet er å teste ut og evaluere et utvalg av nye og skånsomme renseteknikker på testmalerier — såkalte mock-ups — laget for å representere sårbare områder av aulamaleriene.

Foreløpig er det bare én stipendiat som jobber med aulamaleriene. Til høsten blir de to.

Fakta

Aula-prosjektet

Et prosjektet ved Universitetet i Oslo som startet i slutten av 2005 for å undersøke utseende, tilstand og bevaringspotensialer til Munchs elleve Aula-malerier.

Bakgrunnen for prosjektet var blant annet at Aulaen skulle settes i stand til universitetets 100-årsjubileum i 2011.

Det var professor i konservering Tine Frøysaker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) som iverksatte prosjektet. Hun er òg prosjektleder.

Ett av målene for prosjektet er å redegjøre for reelle muligheter og begrensninger med tanke på langsiktig og bærekraftig bevaring.

I tillegg inkluderer prosjektet analyser, dokumentasjon og behandling av maleriene, samt videre oppfølging, forskning og publisering.

Prosjektet skal også identifisere potesielle kunnskapsmangler som er egnet for videre konserveringsforskning.

Prosjektet er finansiert av følgende:

  • Institutt for arkeologi, konservering og historie, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Oslo (2005-2008)
  • Teknisk avdeling, Universitetet i Oslo (konservering: 2009-2011)
  • Institutt for arkeologi, konservering og historie (2012-nå)
  • Eiendomsavdelingen, Universitetet i Oslo (2017-nå)

Kilde: www.uio.no

— Jeg har begynt litt forsiktig med å teste forskjellige renseteknikker. Som med alle teknikker må man prøve seg fram for å optimalisere dem, sier Stoveland.

En av renseteknikkene hun forsker på kalles soft particle blasting. Kort forklart dreier det seg om å blåse myke partikler på malerioverflatene, som så trekker til seg sot og smuss. Deretter fjernes partikkelrester med en myk pensel.

— Det ansees som en skånsom tørrensemetode, men det krever mye planlegging, dokumentasjon og analyser for å se at teknikken ikke skader overflaten og at ingen rensepartikler blir igjen.

Men Stoveland tester også ut en annen, langt mer eksperimentell teknikk, nemlig CO2-snø.

— Det er flytende CO2 som nedkjøles og blåses ut i form av faste «snøpartikler». Det er litt samme prinsipp som mykpartikkelblåsing, men fordelen er at når disse snøpartiklene blåses mot overflaten, fordamper de raskt, så det blir ingen partikler igjen.

Men CO2-snø har også utfordringer. Det krever høyere trykk og lavere temperatur. Det er vanskelig å si om det kan skade aulamaleriene.

— Det er en mer eksperimentell, og mindre undersøkt og tilgjengelig teknikk. Det kan vise seg at den ikke har potensiale i det hele tatt, men det er det jeg ønsker å finne ut.

Historien

Både i konserverings- og kunstsammenheng har aulamaleriene hatt en spesiell historie.

Aulaen ble opprinnelig bygget til universitets 100-årsjubileum i 1911. Muligheten til å få smykke veggene med malerier var en konkurranse.

Tilslutt sto det mellom Edvard Munch og Emanuel Vigeland.

— Vigelands utkast var mye mer tradisjonelle, med hvite, symmetriske hester og St. Georg som nedkjemper uvitenheten i form av en drage. Munch malte i stedet en fattig fisker, og utvelgelseskomiteen var ikke alltid fornøyd med Munchs utkast.

Men folket likte det — så mye at det tilslutt ble innsamlingsaksjoner. Aulamaleriene ble så forært som en gave til universitetet.

Munch klagde i ettertid på at han fikk lite betalt, blant annet fordi malematerialene og lerretene kostet han mye.

I alle fall ifølge han selv.

— Vi vet veldig lite om hvor materialene faktisk er fra. Munchs uttalelser var heller ikke alltid til å stole på. Han sa en del ting vi har funnet ut ikke stemmer i ettertid, og noe av grunnen var nok for å forsøke å unngå skatt.

Inngangspartiet til Universitetets aula. Bygget regnes som Universitetet i Oslos mest kjente, og er en festsal, konsertsal og en plass for kunstopplevelser. Gjennom sommeren er Aulaen åpen for besøkende. Foto: Mina Ræge.
Inngangspartiet til Universitetets aula. Bygget regnes som Universitetet i Oslos mest kjente, og er en festsal, konsertsal og en plass for kunstopplevelser. Gjennom sommeren er Aulaen åpen for besøkende. Foto: Mina Ræge.

Siden maleriene ble utstilt i 1916 har de utholdt en rekke dramatiske hendelser.

— Under okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig ble maleriene skåret ned i all hast, og det sies at de ble oppbevart i gruvene ved Kongsberg, sier Stoveland.

— Kort tid etter evakueringen oppstod det en brann i Aulaen som ville ha ført til totalødeleggelse av maleriene.

Jeg føler meg ekstremt heldig. Når man er stipendiat og skal forske på noe, er det ikke alltid gitt at man har tilgang til det man skal forske på.
Lena Porsmo Stoveland
Stipendiat, Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO

Først etter en rekke avisinnlegg og folkekrav ble maleriene igjen installert i Aulaen i 1946.

— Konserveringen av maleriene har nesten alltid vært tilknyttet konserveringsstudiet ved universitetet. I starten ble de behandlet veldig ofte, cirka hvert tiende år, og da brukte de loff til å fjerne sot fra maleriene, forklarer hun.

Det var vanlig å ta ut innmaten av loffen og rullet den over maleriene. Faktisk ansees dette for å være en ganske skånsom rensemetode.

— Heldigvis finner vi ingen loffrester i maleriene i dag, humrer Stoveland.

— Hadde vi gjort det, hadde det vært fare for muggvekst.

Aula-prosjektet

Stovelands doktorgradsarbeid er en videreføring av universitets Aula-prosjekt.

Prosjektet ble initiert av professor Tine Frøysaker i 2005, og prosjektets første fase dreide seg om å undersøke malerienes bevaringsalternativer.

Hensikten var blant annet å rense maleriene, og ordne ny montering, før universitetets 200-årsjubileum i 2011.

Aulaen gjennomgikk også en større bygningsrenovering, som blant annet har bidratt til å redusere andelen luftforurensingen som når frem til maleriene.

— I dag er det partikkelforurensning fra forbrenningsmotorer som ansees som den største kilden til nedsotingen av maleriene, sier Stoveland.

Stoveland har alltid vært interessert i kunst, men visste ikke alltid at det var konservator hun ville bli. Først da hun studerte kunsthistorie i Bergen lærte hun om yrket. Nå er hun verdens første som tar doktorgrad i konservering av aulamaleriene. Foto: Mina Ræge.
Stoveland har alltid vært interessert i kunst, men visste ikke alltid at det var konservator hun ville bli. Først da hun studerte kunsthistorie i Bergen lærte hun om yrket. Nå er hun verdens første som tar doktorgrad i konservering av aulamaleriene. Foto: Mina Ræge.

Hun legger til at bylufta i Oslo riktignok har blitt bedre de senere årene.

— Selv om rensingen i 2011, hvor det ble brukt myke svamper fremfor loff, førte til at fargene ble langt lysere og klarere enn de var før, så var det ifølge Frøysaker ikke mulig å fjerne det mest integrerte og dyptliggende smusset med tradisjonelle tørrensemetoder.

Våtrensemetoder ble vurdert som for risikabelt, ettersom materialene Munch brukte er svært sensitive for vann.

Aula-prosjektet ble offisielt avsluttet etter universitetets jubileum i 2011, men rensingstematikken har allikevel vært en pågående diskusjon i årene etterpå. Det ble etterlyst mer forskning på utviklingen av mer skånsomme rensemetoder.

Dette banet vei for at Stoveland fikk stipendiatsmuligheten.

— Jeg føler meg ekstremt heldig. Når man er stipendiat og skal forske på noe, er det ikke alltid gitt at man har tilgang til det man skal forske på. Med aulamaleriene er vi heldige, siden de er i universitetets samling.

Hun legger til at hun alltid har vært veldig glad i Munch.

— Han er jo Norges mest kjente kunstner. Så det er veldig spesielt å jobbe med aulamaleriene, særlig den første gangen. Men på en måte blir de som alle andre malerier man jobber med etterhvert. Vel, bortsett fra de enorme formatene, avslutter hun.