Kvinnen som avslørte den britiske atombombeforskningen
Film. Denne filmen handler om en spennende historisk epoke, men den klarer bare delvis å innfri, mener vår anmelder
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er fortellingen om britiske Joan Stanley, som i en alder av 87 år ble arrestert for spionasje til fordel for Sovjetunionen.
Det vil si; egentlig er det fortellingen om Melita Norwood, som er hovedpersonen i det virkelige dramaet. Filmen bygger altså på faktiske hendelser. Dette er slik sett den britiske varianten av vår egen spionfortelling fra virkeligheten, den som dreide seg om Gunvor Galtung Haavik. Mer om det senere.
Fakta
Red Joan
Norgespremiere: 26.04.2019
Sjanger: Drama, Thriller
Skuespillere: Judi Dench, Sophie Cookson, Tom Hughes, Stephen Campbell, Moore, Ben Miles
Regi: Trevor Nunn
Manus: Lindsay Shapero
Produsent: David Parfitt
Foto: Zac Nicholson
Musikk: George Fenton
Nasjonalitet: England
Språk: Engelsk
Lengde: 1 t. 52 min.
Aldersgrense:9 år
I «Red Joan» blir den aldrende kvinnen arrestert i de innledende scenene og siktet for spionasje, og deretter følger vi henne gjennom avhør og i samtaler med sønnen, som ikke har hatt noe kunnskap om denne delen av morens liv.
I et parallellt handlingsløp følger vi den unge Joan fra hun kommer i kontakt med et radikalt og Sovjet-vennlig miljø på slutten av 30-tallet. Hun studerer fysikk ved Cambridge University. Der får hun etter hvert jobb som sekretær for et topp-hemmelig prosjekt som arbeider med å utvikle en britisk atombombe –Tube Alloys. Vi er da kommet til tiden rundt andre verdenskrigs slutt, og amerikanernes atombomber over Hiroshima og Nagasaki i august 1945.
Regissør Trevor Nunn hopper mellom disse to tidsepokene gjennom hele filmen. Hver for seg har de en viss interesse, men satt sammen på denne måten blir de mer et hinder for fortellingen enn en drivkraft.
Jan Storø
Regissør Trevor Nunn hopper mellom disse to tidsepokene gjennom hele filmen. Hver for seg har de en viss interesse, men satt sammen på denne måten blir de mer et hinder for fortellingen enn en drivkraft. Hver gang Nunn kommer til et dramatisk høydepunkt i fortellingen om den unge Joan, hopper han raskt til avhørene av den aldrende Joan eller samtalene med sønnen. Dermed kommer vi aldri i dybden i noen av dem.
Hovedhistorien er lagt til den første etterkrigstiden, og selv om det er fint å se Judi Dench kloke spill som den aldrende Joan i tilnærmet nåtid, bidrar disse hoppene ikke til at vi forstår mer av Joans beveggrunner. De bidrar heller til å bryte opp et fortellerprosjekt som kunne vært mer spennende.
Tidsbildene virker tilfeldig plukket ut. Vi er rent faktisk tilstede både på 30, 40 og 50 tallet (og dessuten i 1999, når Joan blir arrestert). Men det er noen ganger vanskelig å holde rede på de to første av disse. Krigen er kun tilstede som en kulisse som kun nevnes i forbifarten. Nunn ser ut til å ville fokusere mer på Joans personlige fortelling
Et slikt valg er det fullt mulig å forsvare i en slik fortelling. Men da ville jeg ønske å lære mer om den personen det handler om. Men en slik utforskning er ikke denne filmens prosjekt.
Joan er knyttet til et Sovjet-vennlig miljø, der flere driver aktiv spionasje. De mener at vestmaktenes allierte gjennom store deler av krigen, Sovjetunionen, bør ha rettmessig tilgang til etterretning fra Storbritannia. Joan selv er lenge nølende til å bidra med fotografier av hemmelige dokumenter som gir russerne opplysninger fra det innerste av britisk forskning på utvikling av en atombombe. Men med ett er hun klar. Og fra da av leverer hun materiale av største betydning til russerne.
Nunn framstiller Joan som en ung kvinne med høy moral, men uten spesielle politiske sympatier. Hun er iallfall ikke spesielt tydelig i dette spørsmålet. Men når Hiroshima/Nagasaki-bombene blir detonert, blir hun tvunget til å ta stilling. Hennes rasjonale for 40 års spionasje blir koblet til den kalde krigens retorikk – til spørsmålet om terrorbalanse.
En interessant side ved denne filmen er historien om den unge kvinnen som finner en oppgave i å utstyre et annet land med hemmelige opplysninger fra sitt eget land i en etterkrigssituasjon. Der har Melita Norwoods og Gunvor Galtung Haaviks liv flere paralleller. De er begge født med noen måneders mellomrom i 1912. De var begge en del av miljøer knyttet til Sovjet.
Og rundt krigens slutt fikk de begge jobber som innebar ansvar for statshemmeligheter – hemmeligheter de delte med sovjetrusserne. De ble arrestert i 1977 og 1999. Ingen av dem ble dømt, selv om det er avdekket at deres arbeid gjorde betydelig skade sett med deres fødelands øyne (Galtung Haavik døde før saken kom opp for retten). De har også til felles at andre personer ble arrestert og anklaget for det de selv hadde gjort.
De valgene Norwood og Galtung Haavik gjorde er interessante for oss som samfunn. Derfor skulle man ønske at Trevor Nunn hadde gått på dette prosjektet med større ambisjoner. Det skal ellers nevnes at vår egen Knut Erik Jensen laget filmen om Gunvor Galtung Haavik for drøye ti år siden; «Iskyss» (2008), og dokumentaren «Min kjære venn»(1994).
Nunns film er kun delvis severdig. Vi lærer lite nytt, og den filmatiske opplevelsen brytes opp av en fortellemåte som ikke tjener det den skal fortelle.
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)
Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!