God førjulstid med Khrono:

Hilde Damsgaard kunne godt tenkte seg en robot som kunne utgi seg for å være henne på møter som varer lenge og fører til lite.
Hilde Damsgaard kunne godt tenkte seg en robot som kunne utgi seg for å være henne på møter som varer lenge og fører til lite.

— Kvalitet handler om mye mer enn det som kan telles

Adventselfie. Skal høyere utdanning bare være et svar på samfunnets behov eller også utfordre etablerte sannheter og maktforhold? spør studiekvalitetsleder Hilde Larsen Damsgaard.

Publisert
Fakta

Juleselfie: Hilde Larsen Damsgaard

Stilling/studie: Dosent og Studiekvalitetsleder på Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag på Universitetet i Sørøst-Norge

Alder: 58

Fødested: Oslo

Bosted: Larvik

— Hva er ditt beste klimatiltak i år?

— Jeg har ikke flydd i år. Jeg kildesorterer, kjøper færre klær og andre ting, gir bort ting jeg ikke trenger, bruker opp restemat og spiser mindre kjøtt. Dessuten bruker jeg mye mindre papir ved å være mer digital i mitt daglige virke. Mitt ønske for neste år er å ta toget til jobb. Så hvis Vy finner en god løsning for folk som flytter seg ofte mellom flere campus og derfor ikke reiser samme strekning hver dag, mottar jeg det med takk. Et annet klimatiltak er at vi nå ofte spør oss selv om vi må møtes «fysisk» når vi samarbeider, eller om vi heller kan skype eller zoome. Kanskje vi kan begynne å tenke sånn når det gjelder noen seminarer og konferanser også. Vi kan jo presentere, dele og lære av hverandre uten nødvendigvis å reise til samme sted. Det er viktig at vi diskuterer hvordan vi i høyere utdanning kan bidra til bærekraft og grønt skifte.

— Hva ville du ha brukt en robot til, hvis du fikk en?

— Jeg ville brukt den til å tørke støv og rydde kjøkkenet etter middag, sjekke alle kildehenvisningene i et arbeid før det sendes inn og gjerne også få den til å utgi seg for å være meg på møter som varer lenge og fører til lite.

— Hvis du kunne valgt karriere helt på nytt, hva ville du ha valgt?

Jeg ville nok valgt noe som har med undervisning å gjøre. Det er spennende å være lærer og følge med studenter i deres læringsprosess. Hvis jeg hadde valgt annerledes, er det ikke fordi jeg ikke ville blitt lærer, men fordi vilkårene for å drive god utdanning blir dårligere. Det gjør det vanskelig å legge til rette for den nødvendige danningen.

— Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd i året som har gått?

— Det beste er at jeg fikk utgitt boken Studielivskvalitet som setter studentenes stemmer på dagsordenen i diskusjonen om kvalitet i høyere utdanning. Jeg håper den bidrar til at vi blir mer opptatt av studentenes erfaringer og av hva som fremmer læring. Hvis vi sørger for at studentene får mer reell medvirkning og møter et utdanningssystem som stiller krav og samtidig prioriterer studentsentrerte læringsomgivelser, er ingenting bedre enn det. Personlig er jeg mest fornøyd med at jeg fastholder et kritisk blikk på et utdanningssystem som preges mer og mer av ostehøvelkutt, produksjonskrav og tellekanter. Kvalitet i høyere utdanning handler om mye mer enn det som kan telles, og vi som jobber i utdanningsvirksomhetene må bruke stemmene våre til å problematisere regnskapspliktens skyggesider.

— Hva er ditt flaueste minne fra studietiden din?

— Litt flaut var det vel kanskje i begynnelsen: Som student ble jeg kjæreste med en av de som hadde vært min lærer tidligere i studieløpet. Det gikk ikke akkurat upåaktet hen, men har vist seg å være et klokt valg. Vi er fortsatt godt gift, 30 år etterpå.

— Du får Iselin Nybø på overraskende julebesøk. Hva ville du snakket med henne om?

— Jeg ville invitert til en dialog om hva kvalitet i høyere utdanning er. Utdanningen kan etter min oppfatning ikke domineres og styres ut fra tanken om produksjon og tellekanter. Kvaliteten kan faktisk forringes hvis vi blir mer opptatt av antall artikler enn innholdet i dem, og legger mer vekt på hvor mange studenter vi får gjennom på kortest mulig tid enn hva studentene faktisk lærer. Dessuten ville jeg ha slått et slag for å opprettholde to parallelle kvalifiseringsløp slik at vi sikrer både dypdykk (førsteamanuensis og professor) og breddekompetanse (førstelektor og dosent). Jeg ville spurt hva som skjer med Underdalsutvalgets rapport og alle de innspillene som kom i kjølvannet av den. Forhåpentligvis ville jeg også vært interessert i å finne ut mer om hva statsråden er opptatt av for kanskje å forstå mer av det jeg ikke forstår når det gjelder den rådende politikken knyttet til høyere utdanning.

— Bør vi ha flere eller færre universiteter om 10 år?

— Vi bør først og fremst ha gode universiteter. Større er ikke nødvendigvis bedre. Flere eller færre er i seg selv heller ikke et kvalitetskjennetegn. Det avgjørende er derfor hvilke vilkår universitetene får for å sikre god kvalitet i utdanning og forskning, ikke hvor mange universiteter vi har.

— Hva tenker du bør være de viktigste debattene i akademia de neste årene?

— Vi bør diskutere hva vi vil med høyere utdanning. Skal den bare være et svar på samfunnets behov eller også utfordre etablerte sannheter og maktforhold? Dessuten må vi ta på alvor at det fortsatt er slik at utdanning og forskning fort blir konkurrerende virksomheter innenfor et system med alt for stramme rammer. Hva skal til for at utdanning og forskning kan gå hånd i hånd? Hvis målbarhet blir dominerende kvalitetsforståelse, hvor fører dette oss hen? Blir det da plass til grunnforskningen, den kritiske tenkningen, læringsprosesser som tar tid og gode faglige fellesskap omkring både forskning og utdanning?

Jeg ønsker meg mer diskusjon om slike spørsmål. Det forutsetter dialog mellom de som styrer utenfor og i høyere utdanning, vitenskapelige ansatte og studenter.

— I hvilken grad er det ytringsmot på norske universiteter og høgskoler?

— Jeg tenker oftere og oftere på Obstfelders dikt Jeg ser der han avslutter med følgende: «Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt...» Jeg oppfatter det slik at mange er kritiske til utviklingen i høyere utdanning. Vi ser konsekvensene av effektivitetskravet, av at ny offentlig styring råder også i høyere utdanning. Vi kan mye. Vi er opptatt av kvalitet. Og vi erfarer hvor skoen trykker. Noen ytrer seg i det offentlige rom og setter viktige spørsmål på dagsordenen. Men hva fører det til? Kanskje bidrar mangel på respons til å ta ytringsmotet fra mange. Er det ikke underlig at de med mest erfaring med høyere utdanning protesterer så lite i det offentlig rom? Er det ikke rart at vi lyttes så lite til når vi gjør det? Og er det ikke underlig at vi finner oss i det?

— Hva gleder du deg mest til i jula?

— Til dager med mulighet til å tenke lange tanker, være lenge oppe om kvelden, være mye ute og inngå i menneskemøter uten dagsorden.

(Intervjuet er gjennomført på e-post.)