Khrono-journalistenes egne tilbakeblikk på 2023

Noen saker gjør større inntrykk og skaper større engasjement enn andre, selv på journalister. Noen menneskemøter glemmer man ikke så lett, en del ting gremmes man over og vil helst glemme. Her kan du lese hva hver enkelt Khrono-journalist husker best fra arbeidsåret som har gått. 

Den store kjærleiken

I to dagar var eg og fotograf Paul S. Amundsen på Drag i Tysfjord (Hamarøy) i Nordland. Ei spesiell og samstundes universell historie falda seg ut i fleire retningar med ein sterk, samlande tråd: kjærleiken. Møtet med ekteparet — språkparet, det amerikansk-norskætta-norsk-lulesamiske paret — Bruce og Svenn-Egil, sameint i etternamnet Duolljá («Dei som har mykje reinskinn), munna ut i reportasjen «Det vesle språket og den store kjærleiken». 

Responsen frå lesarane var overveldande, og uvanleg kjensleladd. Litt som vår eigen reaksjon: Bruce og Svenn-Egil hadde noko viktig og nødvendig å fortelje. Og dei trefte oss med full kraft, i hjarta. (Tilbakeblikk: Njord Svendsen)

Med Fosse og Nobel

Eit samla pressenoreg har fått passet sitt litt humoristisk påskrive frå Eva Grinde i Dagens Næringsliv. Men likevel vil eg trekkja fram nobelveka i Stockholm, og det å vera til stades då Jon Fosse hadde føredraget sitt, som eit minne frå 2023. Ikkje fordi det var den mest krevjande eller spanande saka å jobba med journalistisk. Men fordi ein fekk ei kjensle av å vera ein del av noko større. Og at den, både i verdssamanheng og i norsk samanheng, vesle, nynorske litteraturen vart stor og viktig. Som journalist i ei kunnskapsavis var det dessutan interessant å høyra dei ulike nobelprisvinnarane fortelja om arbeidet sitt. Her handla det ikkje om teljekantar og kamp om midlar, i alle fall ikkje først og fremst. Det handla om ei nyfikne og om gleda over å få noko til. (Tilbakeblikk: Hilde Kristin Strand)

Radianti og de gode hjelperne

Jaziar Radianti kom fra Indonesia til kalde Norge. Hit kom hun som enke og alenemor. Professoren ved Universitetet i Agder har reist på så mange måter. Fra Indonesia til Norge, fra varme til kulde, fra sorg til kjærlighet og fra studier til professorat. 

 I Khrono fortalte Radianti at hun ville dra hjem med en gang. Hun ble deprimert av vinteren. Men barna var lykkelige og brydde seg ikke om snøen. Barnas tilpasningsdyktighet og gode hjelpere ga henne styrke. En bibliotekar så henne og hjalp henne med bilkjøring, henting av barn i barnehagen og alt det praktiske som trengs i et nytt land. 

Det er mange nyankomne med pågangsmot som Radianti i Norge. Og det er mange gode hjelpere. Møtet med Jaziar Radianti gjorde inntrykk på meg.  (Tilbakeblikk: Solveig Mikkelsen)

Kant.docx

I sommer, ikke lenge etter at jeg begynte som debattjournalist i Khrono, dukket det opp en e-post med det kryptiske vedlegget «Kant.docx». «Jaha. Så det er sånn det skal bli fremover,» tenkte jeg, og begynte å børste støv av exphil-kunnskapene fra begynnelsen av dette årtusenet.

Heldigvis viste dokumentet seg å inneholde mye mer enn exphil-pensum. Isteden skrev Matthew Landers et tankevekkende essay om lojalitetsplikt i akademia: bør ledere i universitets- og høgskolesektoren kreve at de ansatte holder seg lojale til organisasjonen og ikke ytrer seg kritisk i offentligheten?

Debatt ● Matthew Landers

So, you want to be a university? A short essay on loyalty

Det er kanskje, med de siste ukenes NTNU-bråk i bakhodet, en underdrivelse å hevde at dette går inn i en helt sentral problemstilling i akademia i dag. Hvor går grensene for akademisk ytringsfrihet? Og på hvilke måter begrenses den?

«Kant.docx» fikk svært gode lesertall, og kom med noen lærdommer. For de ansatte: Det er viktig å debattere og ytre seg i offentligheten. For ledelsen? Vær forsiktig med å komme på Kant med de ansatte.

God jul og et godt nytt debattår i Khrono! (Tilbakeblikk: Glenn Jensen Mangerøy)

«Ekstrem oppussing»

Et av buzz-ordene, eller kanskje heller skjellsordene, i akademia i 2023 har vært «ekstrem oppussing», som daværende forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe kalte sine oppussingsplaner for universitets- og høgskolesektoren.

Borten Moe presenterte oppussingsprosjektet i 15 punkter på Kunnskapsdepartementets kontaktkonferanse på Gardermoen 10. januar.

På listen sto blant annet å innføre studieavgift for studenter fra land utenfor EU/EØS og å få ned byggekostnadene i sektoren.

Statsråden valgte å kalle opp oppussingsprosjektet sitt etter en norsk reality-serie ved samme navn fra 2005. Serien var en norsk versjon av en amerikansk serie, der man pusset opp for familier som slet økonomisk og hadde en falleferdig bolig.

Noen måneder senere, på Forskerforbundets forskningspolitiske seminar i november, understreket statssekretær Oddmund Hoel at merkelappen ekstrem oppussing var Borten Moes idé og han ba forsamlingen fra universiteter og høgskoler om ikke å henge seg opp i «den ikke så morsomme merkelappen.» Den var ment som en metafor, forklarte han.

— Som en metafor, folkens, for noen store utfordringer i sektoren, som søknadsbyråkrati, for lite tid til forskning og midlertidighet, sa Hoel. (Tilbakeblikk: Hege Larsen)

Til minne om

Som deskjournalist skriv eg for det meste dei litt kortare og akutte sakene som dukkar opp i nyheitskvardagen. Av og til hender det at det kjem inn melding om at nokon med tilknyting til kunnskapssektoren har gått bort. I 2023 har eg handtert to slike meldingar. Felles for dei to var at dei omkomne, professorane Bente Træen og Hans Petter Eikesdal, var relativt unge, samt at dødsfalla kom brått og uventa på.

Træen, som var professor i helsepsykologi ved Universitetet i Oslo, gjekk bort i april, 64 år gamal, etter å ha blitt ramma av hjerneblødning eit døgn i førevegen. Eikesdal, som var professor ved Universitetet i Bergen og arbeidde som overlege og avdelingsdirektør ved kreftavdelingen på Haukeland universitetssjukehus, gjekk bort i juli, 51 år gamal, etter ei tragisk trafikkulukke langs E39 i Sandnes. Jula i år blir ekstra spesiell for familiane til dei to høgt anerkjende professorane. Varme tankar! (Tilbakeblikk: Joar Hystad)

Toner og printer

Som det ferskeste tilskuddet i Khrono-redaksjonen har jeg hatt stor nysgjerrighet på sektoren og mye å lære. Det er mye som er alvor i akademia, særlig i det siste har ytringsfriheten stått i sentrum, mens det har vært steile fronter om Palestina og Israel. Jeg vil slå et slag for de mer lettbeinte sakene, som gjør at vi slipper det tyngste hengende over oss til enhver tid. 

Min favorittsak er dette byråkratiske mysteriet om HVEM SOM SKIFTET TONER PÅ PRINTEREN??!! Det tok fem måneder fra toneren gikk tom, til printeren igjen var i drift. Ingen vet hvem som endelig tok tak. Det ble hengt opp flere gullskilt for å udødeliggjøre den mystiske situasjonen rundt printeren. Og til slutt et skilt til Khrono. Skiltet ble værende et par uker før printeren ble byttet ut - og spørsmålene blir bare flere. God jul! (Tilbakeblikk: Elise Lystad)

Møte med Curt Rice

2023 har inneholdt mange minneverdige øyeblikket, og jeg kunne valgt å trekke fram en tydelig berørt Ola Borten Moe som ga nøkkelen (og makten) videre til ny forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch i august eller det sterke møtet med medisinstudent Kittiyaporn Bratberg som opplevde å bli urettmessig utestengt fra Universitetet i Oslo. 

Likevel er det møtet med Curt Rice noen timer etter at det ble kjent at han måtte gå av som rektor for Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, som står tydeligst igjen på tampen av året. Nyheten kom som lyn fra klar himmel, og det var en preget Rice som stilte opp til intervju om avgangen i Pilestredet Park iført en t-skjorte der det sto «Sånn går nu dagan…». 

Møtene med Rice har blitt mange etter noen år som journalist i Khrono, men villigheten til å stikke hodet fram og svare på spørsmål, også når det er tungt, og galgenhumoren som trengs til å ikle seg en slik t-skjorte, gjorde dagen Rice gikk av til et minne som utpeker seg når 2023 skal oppsummeres. (Tilbakeblikk: Mats Arnesen)

Selvplagiat i retten

— Fordi jeg vil ha rettferdighet, sa kvinnen i vitneboksen da regjeringsadvokaten spurte hvorfor hun saksøkte den norske stat.

Det var stor interesse for saken i lagmannsretten. Det måtte hentes ekstra stoler. Rettsalen var uvanlig full, komenterte dommeren.

Det er også uvanlig at noe engasjerer akademia så mye som sakene om gjenbruk, såkalt selvplagiering. Det startet med kvinnen i vitneboksen. 

Tre instanser hadde ment at det var riktig at hun skulle utestenges fra Høgskolen i Innlandet i to semestre. Hun hadde nemlig gjenbrukt sin egen tekst fra en tidligere ikke bestått eksamen på en konteeksamen. Akademia ristet på hodet. Den tidligere studenten nektet å godta reaksjonen, men anket dommen til lagmannsretten. Utestengelsesperioden var for lengst over, men hun ville ha rettferdighet.

Dommen som kom tidlig i desember overrasket mange. Studenten vant over staten. Utestengelsen var ugyldig, konkluderte Borgarting lagmannsrett. Hvis den blir stående, bør alle selvplagiatsakene blir behandlet på nytt, uttalte jussprofessor Jan an Fridthjof Bernt

Det blir spennende å se hva som skjer. Staten har ikke bestemt seg for om de vil anke til Høyesterett, og fristen er i begynnelsen av januar. (Tilbakeblikk: Jørgen Svarstad) 

Knivstikking og nakenbilder

Den 24. august ble Ingunn Björnsdottir knivstukket av en student i 20-årene. Egentlig hadde førsteamanuensisen planlagt å bruke ettermiddagen på en boklansering, i stedet ble det operasjoner.

I de to ukene som fulgte sendte vi noen forespørsler om et intervju i hennes retning, uten at det førte til noe. Så en dag, ganske nøyaktig en måned etter knivstikkingen, tok hun kontakt. Først med noen spørsmål om saker vi hadde skrevet om knivstikkingen, så med et ønske om en prat om et intervju. Og til slutt intervjuet.

Så er spørsmålet: Hva skal en forvente når en ringer opp en 63-årig førsteamanuensis i farmasi, som for en måned siden ble knivstukket 19 ganger av en student i et emne hun hadde ansvar for? En islending som etter et opphold på Ullevål kjøpte enveisbillett hjem til Island for å hente seg inn?

Fleiping om at oslopolitiet har nakenbilder av henne, skulle det vise seg. 

Latteren som fulgte henger fremdeles igjen i telefonen. (Tilbakeblikk: Espen Halvorsen  Bjørgan)

60 års levde kvinneliv

Dette året er også 10-årsjubileum for Khrono og jeg tillater meg derfor et tilbakeblikk - ti år tilbake i tid. Det startet med at daværende seksjonssjef ved læringsenteret ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Anne-Berit Gregersen, spurte oss pent om vi ikke ville skrive en notis om noen dagbøker høgskolen hadde i sitt eie. Det trigget nysgjerrigheten min, og på kontoret til Gregersen ble jeg overveldet. I en trekasse, med navn «Kjøttgryta» lå det dagbøker fra et kull ved Statens lærerinneskole som gikk ut i 1942, dagbøker de hadde skrevet sammen i 60 år.

De var 29 stykker i klassen i 2013 levde fortsatt fem av disse, deriblant Jeia Børte i Bø. Møtet jeg og fotograf Skjalg Bøhmer vold fikk med 96 år gamle Jeia Børte, hjemme på gården hun hadde bodd på i 70 år, er fortsatt det sterkeste jeg har opplevd gjennom mine drøye ti år med Khrono. 

Jeia Børte var at hel unikt og ydmykt og uredd menneske. Det var sterke følelser i sving da hun skjønte at vi faktisk hadde med oss dagbøkene da vi besøkte henne. Bøker og historier hun ikke hadde sett eller lest i på mange, mange tiår.

Khrono fikk sørget for at dagbøkene ble overlevert til Statsarkivet, slik at de helt unike sammenvevde kvinnehistoriene er bevart for ettertiden, og tilgjengelig for offentligheten, og Børte selv gikk ut av tiden i 2015. (Tilbakeblikk: Eva Tønnessen)