«Nu är det jul igen, och nu är det jul igen..» på Moer gård

Moer Gård, Kroer (Khrono): Direktør på Fakultet for samfunnsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Marja Lundell og mannen Ole Egge inviterer raust til juletrehenting i sin egen skog helga før julaften.

I år var de om lag 50 personer, med stort og smått, og nesten like mange på søndagen. Familie, venner og venners venner kommer for å få med seg den tradisjonsrike helga på den staselige garden som ligger kun noen få kilometer fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås i Akershus, og vel 40 minutter med bil fra HiOAs campus i sentrum av Oslo. Og ikke minst barnebarna. Marja er farmor til sju - i alderen 6 måneder til ni år.

Ikke sju slag, men vafler

— Jeg er ikke av dem som baker sju slag, men steker gjerne vafler til alle som kommer denne helga, sier hun. Og det har hun gjort hvert år siden de overtok gården i 1992. 

Og her er nok av plass til alle. Moer gård ble bygd på slutten av 1800-tallet og det er 400 kvadratmeter fordelt på to etasjer å boltre seg på. Hele eiendommen er på 1250 mål, der 1000 mål er skog. Og vi er på landet nær byen.

Khrono har bestemt seg for å jakte klassisk julestemning i år. Og da vi kommer tilbake på besøk noen dager før julaften, og etter den yrende juletrehelga, har julefreden begynt å senke seg.

Et av helgens nyhogde grantrær er satt på fot i gangen og rekker nesten opp til taket, og her er det høyt under taket. Mye av julepynten er laget av halm, det er en tradisjon hun har tatt med seg hjemmefra, fra Dalsland i de svenske dype skogene som grenser mot Värmland - og de kler treet og huset.

Fanny og Alexander-jul

— Men, juletreet står inntil veggen? Skal dere ikke gå rundt treet? 

— Nei her gjør vi det på svenskers vis, som i Bergmans Fanny och Alexander, vi løper huset rundt og synger «Nu är det jul igen, och nu är det jul igen…», smiler Marja Lundell.  

Her kan du se Fanny og Alexander med familie og gjester løpe og synge julen inn.

— Men julenissen kommer heldigvis hit hvert år, og han deler ut pakkene ved treet, forteller hun.

Direktøren som har jobbet 11 år på Høgskolen i Oslo og Akershus tar ikke seg selv så høytidelig. Hun gjør også sitt for å skape julestemning på jobben også. Den 13.desember gikk hun Lucia sammen med barnebarnet sitt. Og bød kolleger på Lussekatter. 

— Lussekatter er det eneste jeg baker til jul, sier hun. 

Hun inviterer inn i storstua der det spraker godt i tyrived på peisen og fruktfatet og julesjokoladen er satt fram. 

Plukker egg på julaften

— Fortell: Hvordan feirer dere jul på storgården?

— Vi plukker egg hver julaften. Sånn cirka 19.000 egg - og det holder vi på med fra rundt kl 08-14. Vi har ansvaret for hønsehuset da, sier hun. 

Moer gård, med bonde Ole Egge, driver stort hønseri og storstilt eggeproduksjon, med rundt 19.000 høner i såkalte miljøbur. Og fortsatt er det slik som vi lærte på skolen: En høne legger et egg i døgnet, og disse må sankes. Ekteparet har to ansatte, men de har små unger og får fri i jula, så da tar sjølfolket over, og så får de fri nyttårshelga heller. 

— Og etter at eggene er plukket, skal Ole ha mølje, sier hun og rynker litt på nesa. Kjøttmølje er en gammel norsk tradisjonsrett, av kraft kokt på svinekjøtt og servert med flatbrød. Tradisjonelt ble den servert på dagen på julaften. I Nord-Norge var det gjerne mølje på torsk og fiskekraft.

— Og selve julemiddagen?

— Julemiddagen er en salig fin blanding av norsk og svensk: julskinka, sild og ribbe, sier Marja.  

Bedriftseier Lundell også

Fakultetsdirektøren er ikke bare direktør og bonde. Hun er også bedriftseier, sammen med mannen sin og noen til. I en del av låven på gården har de startet bioteknologiselskapet Norwegian Antibodies. 

— Vi har jobbet mye med dette firmaet som lager tester, og antistoffer i egget, som gjør at man for eksempel kan teste nyrefunksjoner og ta graviditetstester på mennesker, forklarer hun.

Men selv om det er mye å henge fingrene i på gården så tilbringer likevel Marja Lundell arbeidsdagen på Høgskolen i Oslo og Akershus. Det har hun gjort siden 2005 - den gang det het Høgskolen i Oslo, var valgt dekan og todelt ledelse og hun ble ansatt som avdelingsdirektør på Avdeling for samfunnsfag. 

Hun er utdannet sosionom ved Universitetet i Ørebro, og i år er det faktisk akkurat 40 år siden hun flyttet til Norge. 

— Det var mange svenske sosionomer som flyttet til Norge på den tiden. Det var litt lettere å få jobb i de store byene, sier hun. Men siden har hun videreutdannet seg i Norge. 

Arbeidsmiljøprisen i fjor

Hun kom til høgskolen fra jobb som avdelingsdirektør i Rikstrygdeverket. 

Lundell ble også tildelt arbeidsmiljøprisen på HiOA i fjor. 

— Det er slettes ikke vanlig at direktører får arbeidsmiljøpriser? 

— Nei det kan du si, men det var utrolig hyggelig. Det var nok noen kolleger som nominerte meg, sier hun beskjedent.

Hun sier at hun ikke husker begrunnelsen, men den kan jo gjentas, for den er publisert i Khrono tidligere: 

 «Kandidaten er limet i organisasjonen på fakultetet. Hun er en raus og tydelig leder som gir mye tillit og som lar medarbeiderne sine vokse. Vedkommende leder an og sørger for å bygge fellesskap og identitet på tvers av seksjonene i administrasjonen. Dette gjør hun ved å legge til rette for faglige og sosiale møteplasser på fakultet og ved å insistere på at hele administrasjonen samles til seminar en gang i året. Dette er viktig kulturbygging for hele fakultetet. Hun nyter videre stor tillit i hele organisasjonen, både blant UF-tilsatte, TA-tilsatte og ledere». 

I tillegg ble det sagt under utdelingen at hun er en person «som ler så høyt og hjertelig at kollegene aldri trenger å sjekke Outlook for å finne ut om vedkommende er på huset. Hennes medarbeidere beskriver henne som en sjelden stjerne..».

— Jeg er jo glad i folk, da, forklarer hun. 

En spennende reise

— Hva er den mest påfallende endringen ved høgskolen siden du begynte? 

— Det har vært en veldig spennende reise, sier hun som har vært med i utviklingen fra Avdeling for samfunnsfag til dagens Fakultet for samfunnsvitenskap, hun har vært med på å opprette fakultet da de to høgskolene i Akershus og Oslo ble til HiOA.  

På bordet ved siden av peisen ligger en anseelig bunke bøker. Og aller øverst ligger Janne Carlzons «Knus pyramidene». 

— Ja, den boken leser jeg på nytt igjen nå. Og den står seg faktisk ennå, sier hun om en av de suksessfulle ledelsesfilosofiene på 1980-tallet. Carlzon hadde i sin tid som et mål å «rive pyramidene», det vil si å desentralisere ansvar og myndighet, slik at mest mulig innsats var ute i førstelinjen. Tanken var at de som skal gjøre jobbene ute i linjen, må oppleve at de er viktige, betyr noe og vil bli hørt. Da vil ansvarsfølelse og effektivitet øke dramatisk.

Snu pyramiden!

— Jeg tenker at vi har noe å lære av Janne Carlzon. Om vi ikke river pyramidene, så bør vi ihvertfall snu dem, hvis vi skal vi bli et universitet, mener hun. 

— Det er instituttene og fakultetene som i praksis skal sørge for at HiOA faktisk blir et universitet, og da må man ha sterke fakulteter og en skikkelig satsing på instituttene, sier Lundell. 

— Jeg tror at det å være instituttleder ved Høgskolen i Oslo og Akershus er den aller mest krevende jobben ved høgskolen, sier hun. Og hun viser til både NIFU-rapporten og Rambøllrapporten om hva som skal være fremtidens administrasjon: 

— Den må handle om å støtte kjernevirksomheten, den faglige utviklingen, forskning, phd’er - alt dette skjer på fakulteter og institutter, sier hun, men er litt bekymret for at avstanden mellom felleadministrasjonen og fakultetene ved HiOA har blitt større de siste årene. 

Hun opplever likevel en ny giv nå, etter at hun har fått ny sjef, dekan Ann-Helén Bay: 

— Hun har med seg en sterk kompetanse fra instituttsektoren, og det er inspirerende å jobbe med henne, sier Marja Lundell. 

Vil ikke klore seg fast

Selv har hun passert 62 og vet ikke helt hvor lenge hun skal holde på. 

— Jeg ser ikke noe poeng i å klore meg fast veldig lenge, smiler hun, - kanskje et par år til? 

For også på hjemmebane kan det bli forandringer snart. Eldstesønnen flytter og hjem og tar over gården, og mor og far flytter inn på kårboligen på tunet.

— Jeg gleder meg til det, sier hun - og vi tror henne. 

Men først «är det jul igen». For selv om det bare er 14 til bords på julaften i år, fordi tre sønner med sine respektiver og sju barnebarn feirer julaften med sine svigerfamilier i år, så er det fullt innrykk igjen 2.juledag, for da kommer de alle sammen på middag. 

— Da er det nesten en julaften til. Da holder vi hendene og løper etter hverandre igjen og synger «Nu är det jul igen…».. 

Med farmor i tet, kan vi tenke oss.