— Du skal drives av nysgjerrighet, av kritisk sans, av selvkritisk vilje til å endre, av lyst til samarbeid med andre, men ikke av tellekantpoeng og ditto fordeler du tror du kan oppnå, sier professor Sigmund Ongstad (70). Her mottar han sine andre FoU-pris fra høgskolen. <span class="caps">FOTO</span>: Benjamin A. Ward
— Du skal drives av nysgjerrighet, av kritisk sans, av selvkritisk vilje til å endre, av lyst til samarbeid med andre, men ikke av tellekantpoeng og ditto fordeler du tror du kan oppnå, sier professor Sigmund Ongstad (70). Her mottar han sine andre FoU-pris fra høgskolen. FOTO: Benjamin A. Ward

Professor Ongstad (70) tar ett år til

Han har nettopp fylt 70, men istedet for å plassere han på seniorsenteret ble han ansatt ved lærerutdanningen i ett år til.

Publisert Oppdatert

Professor Sigmund Ongstad skulle pensjonert seg på tirsdag, men har sagt ja til å fortsette i jobben ved lærerutdanningen ett år til. Og det skal fakultet, masterstudenter og doktorgradsstipendiater nyte godt av.

— Det er hyggelig å bli spurt om dette og jeg gleder meg til å være samtalepartner både med doktorgradsstipendiater og masterstudenter. Men jeg tar ett år av gangen, sier Ongstad til Khrono, som også har et bokprosjekt han skal realisere etterhvert. Han har ikke noe mål om å jobbe til han blir 75.

Har satt spor

Ongstad har vært en sentral bidragsyter på lærerutdanningen i flere år, og han har også fått pris for innsatsen sin. Professoren fikk FoU-prisen ved Høgskolen i Oslo i 2001. Tolv år senere sto han igjen på podiet og tok imot prisen. Denne gang fra Høgskolen i Oslo og Akershus.

I begrunnelsen heter det blant annet at han utmerket seg internasjonalt, har en imponerende vitenskapelig produksjon, at hans forskning har satt spor og at han over lang tid hadde vært en viktig bidragsyter for å utvikle forskningen ved sitt fakultet. Han ledet arbeidet med etableringen av det nye doktorgrads-studiet ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier (LUI) og er lidenskapelig opptatt av sitt fagmiljø og av å løfte fram yngre forskere.

— Hvis lærere og lærerutdannere skulle begynne å miste gløden, så er utdanningsnorge ille ute, sier professor Sigmund Ongstad ved Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning. Han satser på en glideflylanding fram mot jul. Men han blir på Bislett:

— Når det endelig tar slutt, blir jeg heller emeritus i Falbes gate enn eremittus hjemme i Benneches gate, for å si det sånn.

Norges viktigste jobb

Han mener han har hatt Norges viktigste jobb.

— Lærerutdanning utgjør nasjonens faglige midtpunkt, eller mindre høytidelig – landets viktigste rundkjøring for kunnskap.  Her filtreres nye kunnskaper fra mange fagfelt. De kobles med etablert kunnskap og videreformidles i nasjonale fagplankomiteer, i stadig nye lærebøker for skole og lærerutdanning og i praksismøtet med studenter, lærere og elever. Kunnskapen vi bidrar med kommer senere tilbake, rett eller vrangt, med de studentene vi tar inn, beskriver Ongstad.

For Ongstad står det helt klart at språk i bred forstand er det kommunikative limet som opprettholder og videreutvikler samfunnet. Norskfaget må bevisstgjøre dette.

— Hvilke fagemner i Kunnskapsløftet er gitt oppgaven å heve kvaliteten i andre fag, spør han, og svarer selv: 

— Svaret er norskfagets disipliner lesing, skriving og muntlig. I norsk finnes også særlig gode, kritiske redskaper til å analysere og å didaktisere andre fag.

Estetikk på sidelinja

Ongstad blir ekstra engasjert når samtalen kommer inn på fag, fagdidaktikk og fagutvikling. Han ramser ivrig opp:

— I trengselen av ny kunnskap, i den økte omsetningstakten av fagkunnskap verden over, i lys av økt politisk vilje til styring av (fag-)innhold i skolen, spør fag og kunnskapsområder seg hva de egentlig er, hva de kan være og hvordan de best kan overføres til neste generasjon. Akkurat nå, i «læringsutbyttets» og «det skjeve tårns tidsalder», synes det bare å være plass for innhold (kunnskap) og handling (ferdighet). Form (estetikk) blir dermed satt på sidelinja.

Ongstad er vokst opp i en lærerfamilie på Hurtigrutens fødested, Stokmarknes i Vesterålen. Historielæreren på gymnaset sådde en forskerspire, og etter å ha lest alle Ibsens verk i ett strekk, skrev han særoppgaven «Den subjektive sannhet og individets rett, et problem i Ibsens drama En folkefiende : Et tidløst problem?»

Han sier han druknet i stoffet, men sansen for sammenheng og mening var vekket.

— Så da jeg begynte på hovedfaget i nordisk, gjenoppdaget jeg gleden fra folkeskolen over å fabulere over hvordan språket vårt kunne være skrudd sammen.

Da var det gått noen år siden sjefen på befalsskolen hadde sagt: «Sersjant Ongstad, De er en underyter».  Den korte, kontante vurderingen ga umiddelbart selvtillit til å finne nye sammenhenger på felter han var motivert for.

Didaktisk fagmiljø

Med erfaring som norsk- og historielærer i videregående skole og voksenopplæring og konsulentjobb i både Forsøksrådet og Forskningsrådet, ble Ongstad i 1989 norsklektor i lærerutdanningen på Sagene lærerhøgskole. I lærerutdanningen har han senere hatt ansvar for oppbygging av både masterstudier og doktorgradsprogram.

— I lærerutdanningen var det et miljø for å tenke didaktisk rundt fagene, sier Ongstad.

— Det skjedde en gradvis fagbygging fram til 2005. Da startet vi masterstudium for de sentrale lærerutdanningsfagene.

Ongstad (bildet under) ble i 2004 professor i fagdidaktikk.  Tre år tidligere hadde han blitt professor i norsk.

— I dag er det mindre viktig hvorvidt vi kaller oss norsklærere, språklærere, litteraturlærere, morsmålsdidaktikere, norskdidaktikere eller lærerutdannere i norsk, bare begge aspekter, fag og didaktikk, er tilstrekkelig godt ivaretatt. Gjerne integrert og helst til stede i de flestes undervisning, sier han.

(Foto: Kari Aamli)

Teori blir lett sine gen fiende

Ongstad håper han har bidratt til økt forståelse for at lærerutdanning må utvikle et selvstendig kunnskapsgrunnlag.

— Først da kan lærerutdanningen fungere som og bli akseptert som en fullverdig profesjonsutdanning. Jeg har nok ment at teoretisering både er bra og nødvendig, men samtidig har jeg understreket at teori lett blir sin egen fiende om kunnskapen ikke returnerer til og konfronteres med praksis.

— Selv om det kanskje ikke er lagt merke til, er jeg også glad for at jeg konsekvent har argumentert for at undervisning, utviklingsarbeid og forskning primært bør ses som kunnskapsutvikling. Dette begrepet, eller rettere, dette perspektivet, kan kanskje bidra til å dempe unødvendig polarisering mellom og rangering av disse elementene i lærerutdanning.

Form, innhold, handling

Ongstad er opptatt av den kulturelle ytringen, og dens tre hovedaspekter, form, innhold og handling. De virker parallelt og sammenvevd og utgjør kimene til all person-, fag- og samfunnsutvikling. Alt skjer på én og samme gang.

— Sammen skaper de det tyske kultur- og kommunikasjonsteoretikere kaller livsverden. Med det menes integreringen og summen av individets egen indre verden, den ytre verden og samfunn med andre, slik altså disse delene og helheten av dem fremtrer for oss.

— Når studier av ytringsaspektene rendyrkes, og en spør hva former, innhold og handlinger egentlig er, utvikles henholdsvis estetikk, epistemologi og etikk. Og når disse feltene normativt undersøker hvilken verdi aspektene har, spør en: Hva er vakkert eller stygt, sant eller falsk og godt eller galt? Dessuten utgjør de tre grunnelementet i hva en kan forstå som kommunikasjon.

— Småbarn lærer seg etter hvert at det finnes typer av ytringer. Det vil si former for kommunikasjon, hva en kan kalle sjangrer og diskurser. Slik sett blir sosialisering til ytringer og sjangrer det som bevarer og endrer, det som former og danner personen, kulturen og samfunnet.

— Når sjangrene forsvinner, dør samfunnet. Når Alzheimer og hjernekreft tar substantivene, opphører kommunikasjonen.

Ongstad tok doktorgrad på kommunikasjonsformer ved NTNU i 1997. 

Stor publisering

Søker du opp Sigmund Ongstad i Cristin kommer det opp 108 vitenskapelige produksjoner, 132 poster under formidling og 30 forskningsrapporter. Alene har han bare skrevet ei bok, selv den på initiativ fra andre. Boka heter Språk, kommunikasjon og didaktikk og kom i 2004.

Men den 29. april, på 70-årsdagen, utkom bøkene Disciplinarity and/as communication. Discursive and semiotic perspectives on Education og Kommunikasjon og/som kunnskapsutvikling? Språklige og semiotiske perspektiver på utdanning . De utgis av HiOA og inneholder et utvalg av hans artikler de 10-15 siste årene.

Hans neste monografi kommer kanskje et godt stykke ut i pensjonisttilværelsen.

— Den skal eventuelt handle om hvordan mange av de kommunikative evnene vi mennesker tror vi er alene om, kanskje er overført genetisk og allerede finnes i oss, som disposisjon. Jeg tror vi har undervurdert hvor kognitivt komplekse disse kommunikasjonsformene faktisk er, også hos dyr.

— Skal vi forstå fenomenet menneskelig verbalspråk, må forutsetningene for det sammenholdes med fenomenet kommunikasjon både hos dyr (såkalt zoo-semiotikk) og blant mennesker. Ingen enkeltretning innen språkteori kan imidlertid ha monopol på en slik brei kobling. Det blir uansett reinhekla metaforskning, og det vil ta lang tid. Men det inspirerer at det skjer så mye spennende på dette feltet akkurat nå.

Godt å gjøre ingenting også

Ongstad forteller at etter en dag med nye lesing, skriving og snakking på jobben, fungerer fritida som en total motvekt mot all «språkinga», som han sier. Førstetenoren i koret Odins Ravner skal på sangfestival i Irland i mai. Han koser seg med mineralsamlingen sin og makrofotograferer detaljer, går turorientering, sykler i Oslo-marka, løper på Bislett eller mediterer på sofaen.

— En har godt av å gjøre ingenting også. Da jeg bodde på Grefsen, satt jeg ofte skjømming i sene ettermiddagstimer for å se sola gå ned og kjenne dagen ebbe ut. Balsam for sjel og legeme, og ikke sjelden kom det gode løsninger seilende med roen.

Etter at han ble bestefar, er det også blitt mange flotte trilleturer i Østmarka med dattera og lille Nikolai.

— Jeg løper like fort som da jeg var yngre, bare jeg ikke ser på klokka, spøker han.

— Nå trener jeg nesten bare tidlig på ettermiddagen. Det har ført til én god ting som flere arbeidsnarkomane burde tenke på: Det er ikke naturlig eller bra for nakke, håndledd, albuer, baklår og rygg å sitte sju timer ved en pc dag etter dag. Ved å bryte opp dagen med fysisk aktivitet sliter en mindre på kroppen, får tilført mer oksygen og kan gå på ei ny økt med friskt mot og klart hode.

Fra skole til utdanning?

Ongstad synes det er urovekkende at selv om lærerutdanning nå er blitt dobbelt så lang, fag, didaktikk og metodikk langt mer oppdatert og lærerne minst like dyktige og entusiastiske som på 1960-tallet, så synes utdanningen ikke å ha klart å ta steget fra skole til utdanning.

Spørsmålet om femårig lærerutdanning forsterker utfordringen: Vil fem års løp føre til at en faktisk studerer eller vil fem nye år som elev i flukt med 13 tidligere elevår bare gjøre vondt verre? Han vet ikke.

En av Ongstads kjepphester er sunn motivasjon til å drive FoU og fagutvikling.

— Du skal drives av nysgjerrighet, av kritisk sans, av selvkritisk vilje til å endre, av lyst til samarbeid med andre, men ikke av tellekantpoeng og ditto fordeler du tror du kan oppnå.

Han tilbakeviser påstanden i rapporten danskene har utarbeidet, der det hevdes at innføringen av tellekantene skulle være selve årsaken til at FoU-produksjonen har økt. Det gjelder i det minste neppe for lærerutdanning.

Ongstad trekker nemlig fram:

— Det er langsiktig arbeid på avdelingene, økt vilje og interesse til å bedre formell kompetanse, mer profesjonelle miljøer, vesentlig økte forskningsmidler fra forskningsråd, økt internasjonalisering og nettverking av fagene, gjennom flere utenlandsreiser og arrangering av internasjonale konferanser i Norge, satsing på doktorgrader og på førstelektorkvalifisering, opprettelse av nye relevante kanaler for publisering som høver for utdanningen, sterk økning i antall professorer som kan åpne dører for yngre lærerutdannere og som går i bresjen for å utvikle miljøer og prosjekter.

Nederlag og skuffelser

Han blir litt brydd all viraken:

— Hvis jeg kanskje er blitt en klokere utgave av meg selv med årene og kanskje en litt bedre lærerutdanner og kollega, en litt bedre far og morfar, så er det ikke minst på grunn av lærdommen, leksen fra en serie med feil, mislykkede søknader, uheldige beslutninger, tiltak som rant ut i sanden, skuffelser en påførte seg selv og andre, artiklene redaktørene ikke ville ha, stillingen du ikke fikk, sier Ongstad.

— Kort sagt nederlagene og skuffelsene.

Så fortsetter han:

— Men jeg har også hatt to flotte livsledsagere, begge like faglig engasjerte som meg selv. Så når det gode kommer til deg som motvekt, noen tror på deg, kolleger vil samarbeide, ledere gir deg frihet under ansvar, du får mulighet for å rydde opp i fadeser, fagfeller klapper deg på skuldra og ser deg og sier fra når du har gjort noe bra og har ei støttende datter som sier «wow» - da er det lettere å lande på beina etter 40 års rundkast i manesjen, mener den spreke 70-åringen.

Velkommen til vårt kommentarfelt
Logg inn med en Google-konto, eller ved å opprette en Commento-konto gjennom å trykke på Login under. (Det kan være behov for å oppdatere siden når man logger inn første gang)

Vi modererer debatten i etterkant og alle innlegg må signeres med fullt navn. Se Khronos debattregler her. God debatt!