100 års produktdesign

Torsdag åpnet Institutt for produktdesign sin jubileumsutstilling hos DogA (Design og arkitektur Norge). Utstillingen vil være åpen til søndag.

Utstillingen markerer instituttets hundreårsjubileum, og består av produkter laget av avgangselever på både bachelor- og masternivå.

Også ansatte ved instituttet kommer med bidrag.

Men mye har forandret seg på 100 år.

— Det hele begynte som en utdanning på Blaker, for menn som skulle lære seg håndverk, forteller professor og instituttleder Gunnar H. Gundersen.

— Alt lagdes etter tegninger. Det var ikke mye rom for konsepter og ideer, som det er i dag.

Fra hvordan til hvorfor

Institutt for produktdesign startet som Statens husflidskole for menn på Blaker i Sørum kommune i 1917. Skulle du studere her, var det ganske klart hva du skulle jobbe med.

— De fleste kom fra småsteder rundt om i landet, og bodde på internat ved skolen, hvor de lærte seg metallarbeid som smiing og trearbeid som møbelsnekring, forteller Gundersen.

Utdanningen var teknisk, og det var liten interesse for hva studentene selv ville lage. Fikk man en tegning av et bord, var det sånn bordet skulle lages.

— I dag lærer studentene mye mer om konsepter, ideer og kontekst. Utdanningen legger mer vekt på prosesser, og er mer opptatt av hvorfor enn hvordan.

Og nyskapning er et av stikkordene på helgens utstilling. Avgangsstudentene har siden før jul arbeidet med produkter som nå står utstilt i lokaler ved Akerselva; et godt stykke unna Blaker.

Diakompis

— På produktdesign i dag lærer studentene å lage produkter som er meningsfulle og funksjonelle, forteller emneleder Wenche Lyche.

Sammen med to andre har hun hatt ansvaret for å veilede bachelorstudentene i det endelige avgangsprosjektet.

— Vi ser at studentene har kommet opp med svært forskjellige produkter, og mange har nok funnet designretningene sine, legger hun til.

En av dem er Rosalinn Løfling Krosshavn, hjernen bak Diakompis; en kosekanin rettet mot barn diagnostisert med diabetes type 1.

— Jeg fikk inspirasjon av hvor mange dårlige løsninger det er for barn med diagnosen i dag, sier Krosshavn.

Hun har selv diabetes type 1, og med produktet ønsker hun å hjelpe barn i det første møtet med sykdommen.

— De fleste løsningene i dag er veldig kliniske og medisinske, og de fleste barn som får diagnosen synes det er tungt. Derfor ville jeg lage noe som barna kan synes er positivt i den vanskelige fasen.

—En positiv opplevelse i en vanskelig situasjon

Krosshavn sier at avgangsprosjektet har vært veldig krevende, og at prosessen med å skape produktet som nå er på utstillingen har hatt både oppturer og nedturer.

— Det har allikevel vært veldig inspirerende. Jeg kunne helt klart tenke meg å jobbe med å utvikle flere løsninger for diabetikere.

Diakompisen, som er en kosekanin med en lomme til en injeksjonspute, er ment å kunne følge barn under hele sykehusoppholdet, og blant annet lære dem hvordan sette insulin.

— Når barnet legges inn på sykehuset, er tanken at de skal få kaninen med det samme armbåndet rundt hånden som barna får, med navn på barnet og nummeret til foreldrene.

Etterhvert vil barnet også få en ryggsekk som passer til kaninen, som inneholder blant annet eventyrsjokolade, med en innpakning som Krosshavn også har designet selv.

— Sjokoladen er ment å lære barna at det er helt greit å spise også som diabetiker. I tillegg er eventyrsjokolade veldig fint, fordi den inneholder ti gram karbohydrater, som tilsvarer en enhet med insulin. Slik lærer også barna å måle insulin.

På utstillingen får Krosshavn mulighet til å presentere produktet sitt for potensielle arbeidsgivere, som er en del av hensikten med utstillingen for studentene.

— Jeg hadde absolutt ikke klart å komme om med dette produktet om det ikke var for utdanningen og den veiledningen jeg har fått, påpeker hun.

Fra smie til sløyd

Da utdanningen fremdeles holdt til på Blaker, fortsatte den å være en skole utelukkende for menn helt frem til 60-tallet, understreker Gundersen.

— Kunnskapen man fikk på Blaker brukte de selv. Den gangen var det for eksempel nyttig å kunne lage egne verktøy, og å kunne anvende det praktiske arbeidet direkte, fortsetter Gundersen.

Det var først også på 60-tallet utdanningen skiftet fokus, og ble en lærerutdanning, da i håndverksfag som sløyd. Da endret den også navn til Statens lærerutdanning i forming, Blaker.

— Det var på 80-tallet man gikk vekk fra dette, og begynte å rendyrke designet, påpeker Gundersen.

I 1994 ble utdanningen en del av Høgskolen i Akershus, og i 2003 flyttet de omsider fra Blaker, da høgskolen samlokaliserte instituttene til Kjeller.

— Nå er det slutt på at produktdesign jobber kun med objekter, og studentene vi har nå representerer hele bredden av faget.

Allikevel påpeker Gundersen at det er noe grunnleggende utdanningen har med seg fra tiden på Blaker.

— Selv om vi jobber på en helt annen måte i dag, har vi fortsatt med oss noen av de verdiene skolen sto for tidligere. Vi legger fremdeles vekt på praktisk erfaring og å gi studentene mulighet til å jobbe med materialer og ulike typer produksjonsverktøy.

Fem kilo flysete

Bredden på årets utstilling er stor. I tillegg til Diakompis har flere studenter fokusert på bærekraftig og funksjonelle møbler, noen har utviklet spesiallamper, andre apper til mobilen.

Noen har laget knapper til skjorter som er mer funksjonelle og lettere å kneppe for blant annet folk med nedsatt funksjonsevne. Og atter andre har laget lamper til hytter uten elektrisitet.

Kristian Kierulf, på sin side, har jobbet med å utvikle et flysete for flyselskapet Equator Aircraft Norway.

— Ofte når man designer fly, er flysetene ofte en ettertanke, sier Kierulf.

Hans prosjekt har gått ut på å lage et sete som både er funksjonelt, passer flyverens og passasjerens behov, og veier mindre enn 5 kilo.

— På utstillingen har jeg en prototype, som er nesten ferdig. En utfordring med flyseter er at de ofte er vanskelig å reise seg fra, så jeg har designet et «hull» i midten av setet, slik at man kan plassere foten under tyngdepunktet sitt når man reiser seg.

«Hullet» i setet har også flere funksjoner. På grunn av hullet kan flyveren lettere strekke frem beinet om det skulle sovne. Man kan også lagre en vannflaske under setet.

— En annen viktig ting med setet, er at det kan justeres etter alles behov, slik at alle får god utsikt, understreker Kierulf.

— Intet annet enn imponerende

Både emneleder Lyche og instituttleder Gundersen sier de er spente på helgens utstilling.

— Studentene har jobbet knallhardt, og mange har nok møtt på sine styrker og gleder gjennom prosjektet, sier Lyche.

Hun tror utstillingen er en god mulighet for studentene til å gjøre seg synlige i bransjen.

— Nå har de muligheten til å selge inn seg selv og det de har produsert. Dette er en veldig spennende klasse, og vi er spente på hvordan utstillingen går.

Også Gundersen sier han er fornøyd med det studentene presenterer.

— De har gjort en kjempeinnsats, og mye av det de har kommet opp med er imponerende, sier Gundersen, og legger til:

— Nå kan jeg ikke gjøre annet enn å gratulere studentene og ønske dem lykke til videre.