IDEALISTEN SOM BLE FORSKER

Henrik Kjellmo Larsens vil gjøre verden til et bedre sted gjennom forskningen sin. Han holder på med en doktorgradsavhandling om hvordan spontanfrivillige ble påvirket av arbeidet de gjorde under flyktningkrisen i Hellas i 2015 og 2016.

Sensommeren 2015 var Henrik selv en av nordmennene som dro til Middelhavet, og tok imot desperate og livredde flyktninger fra overfylte båter. Den verste flyktningkrisen siden andre verdenskrig var en realitet.

Da var Henrik 23 år. Denne opplevelsen har endret livet hans.

Ifølge tall fra Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) hadde over 878.000 flyktninger og migranter krysset Middelhavet fra Nord-Afrika og Midtøsten i perioden 1. januar 2015 til 1. desember 2015. Mer enn 3563 mennesker hadde omkommet eller forsvunnet i forsøket.

Det var i denne perioden at Henrik tilbragte fire måneder her. Det var en tid full av forferdelse — men også av mening i det å hjelpe. Da han kom tilbake til Norge hadde han symptomer på post-traumatisk stresslidelse.

— Jeg følte at jeg hadde blitt 30 år eldre på fire måneder, men livet i Norge hadde stått stille. Her hadde de fleste mat på bordet og tak over hodet, mens nede i Hellas døde eller led det folk hver dag, sier han.

«Det skjer ting i Hellas»

Henrik er en ganske annen person i dag enn han var da han gikk ut av videregående i Tønsberg i 2011. Da dro han til England for å studere business and management.

— Jeg var inne i et økonomisk kappløp, som handlet om å tjene penger og leve ut en neoliberal drøm, sier han til Khrono.

Etterpå flyttet han til Tyskland og jobbet med digital markedsføring, men innså fort at det var «krisekjedelig», og ikke i tråd med hans verdier. Tilbake i Norge begynte han å jobbe som frivillig, ble veganer og levde et slags hippieliv.

— Det var da en venninne av meg begynte å sende meg meldinger på Facebook om at det skjer ting i Hellas.

På dette tidspunktet hadde fortsatt ikke flyktningsaken blitt veldig stor i norske medier.

— Jeg var valgkampansvarlig for MDG i Tønsberg den sommeren. Jeg og venninnen min reiste til Hellas på valgdagen.

— Hadde dere noen plan? Visste dere hvor dere skulle bo, eller hva dere skulle gjøre?

— Nei, egentlig ikke. Vi visste at det var en gruppe frivillige der nede, som trengte hjelp, så vi klarte å samle inn 40- til 60.000 kroner før vi reiste ned. Planen min var i utgangspunktet å være der i fire dager, forteller han.

Kunne gjøre en reell forskjell

Minnet fra den første gangen Henrik tok imot en båt, har brent seg fast.

— Det var helt absurd å se at det dukket opp en liten sort prikk i det greske asurblå vannet, og så at den ble til en overfylt båt. Jeg fikk en 14 måneder gammel baby i armene. Moren stolte instinktivt på meg — fordi jeg sto trygt på land på den andre siden. Så kollapset hun.

— Jeg husker at jeg på en måte så øyeblikket utenfra: «Jeg står nå og holder det høyresiden i Norge er redde for. Denne lille gutten skal liksom være en stor skurk». Jeg skjønte umiddelbart at jeg ikke kunne dra hjem. Her kunne jeg faktisk gjøre en reell forskjell i menneskers liv. Så jeg bestemte meg for å bli, sier han.

Etterhvert fikk Henrik ansvar for å koordinere redningsaksjoner for en nyoppstartet hjelpe-organisasjon. Han satte egne behov helt til side.

— Jeg ble stående mye å drive med krisepsykiatri på en strand uten kompetanse på dette. Det var veldig lite søvn, og dårlige matrutiner. Derfor smalt det da jeg kom tilbake til Norge. Det er flere grunner til at frivillige — spesielt spontan-frivillige — er spesielt utsatte for psykiske lidelser, sier han.

Rømte fra tankene

Henrik forteller at da han kom tilbake til Norge hadde han en lang periode der han rømte fra sine egne tanker.

— Jeg gikk ut hver kveld — dro på arrangementer, debatter, og fester. Jeg hadde ikke kontroll på tankene, og måtte ha ekstern stimuli for å ikke bli kastet tilbake til det som hadde skjedd i Hellas, sier han.

Til slutt spurte en venninne hvordan det egentlig gikk med han.

— Da brast jeg i gråt. Det var så lite som skulle til.

Etter dette tok han flere grep — leste perspektivendrende bøker, og begynte med yoga. I dag jobber han 50-60 prosent som yoga-lærer ved siden av forskningen.

— Etter ca. seks måneder kom jeg meg ut av dette, og klarte å begynne å planlegge livet mitt.

Nå visste han hva han ville gjøre. En forskningsidé hadde vokst fram.

Gjør det samme som de profesjonelle

Henrik har siden tatt en mastergrad i utviklingsstudier, og nå holder han på med en doktorgrad i sosiologi ved Monash University i Australia. Her har han fått mulighet til å fordype seg i akkurat det han vil.

Henrik forteller:

— Det har ikke blitt forsket mye på dette: Spontanfrivillige, uten erfaring og trening som på eget ønske drar ned for å hjelpe, side om side med profesjonelle humanitære arbeidere — som ansatte i UNCHR og Leger uten grenser.

Han påpeker at de gjør de samme tingene, og har de samme potensielt traumatiske opplevelsene.

— Forskjellen er at de profesjonelle er trent opp til å gjøre det. Spontanfrivillige, derimot, slutter i jobben fredag, og er i Hellas lørdag. Så skal de tilbake til det vanlige livet igjen. De profesjonelle kommer hjem igjen og har rett på oppfølging og debriefing. Det har ikke de sponatnafrivillige.

— Så kan jo selvfølgelig noen innvende at man da ikke bør dra ned, men hele vårt liberale samfunnsprosjekt er bygget opp basert på frivillighet, sier han.

Et ugreit forskningsideal

— Hvordan er det å få jobbe på et så høyt akademisk nivå med noe du er så personlig interessert i?

— Det er enormt meningsfullt, og det føles veldig riktig. Det er uten tvil et behov for en slik studie. Jeg vet om folk som ikke klarer å snakke om tiden i Hellas. Jeg har også flere venner som endret helt karrierevei etter å ha vært der – derfor ser jeg også på posttraumatisk vekst. Andre igjen har gått tilbake til sin ni til fire-jobb. Det hadde ikke fungert for meg.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

— Du har en ganske idealistisk innfallsvinkel til forskning. Det er ikke så vanlig. Hva tenker du om det?

— Jeg har opplevd at enkelte har prøvd å bruke det mot meg, men jeg tror det er viktig at vi får inn mennesker i akademia som er engasjerte i det de driver med. Vi har en idé om den objektive forsker, som nesten er uinteressert i de det dreier seg om, og ser på mennesker som et middel til et mål, for å få akkumulert kunnskap. Det syns jeg er et ugreit ideal.

— Jeg forsker på hvordan folks liv kan bli bedre. Da ønsker jeg også å gi noe tilbake til dem jeg forsker på. Ikke bare med en «takk for at du bidrar». Nei, jeg vil løse reelle problemer. Det er grunnen til at jeg forsker, sier han.

Forskeren er del av verden

Henrik tror verden trenger flere idealistiske forskere, som ham selv.

— Vår rolle som forskere bør være å bidra med beviser for at hvis vi gjøre X, vil det gjøre livet bedre for gruppe Y. Det betyr selvsagt ikke at vi ikke skal være sannhetssøkende. Verden er ikke der ute, som bare noe vi ser ut på. Vi er en del av verden!

— Hva har du lyst til å gjøre videre?

— Jeg kan tenke meg å forske og undervise, eller jobbe i en organisasjon. Jeg vil uansett gjøre et best mulig arbeid, være autentisk i måten jeg jobber og kommuniserer på. Jeg har troen på at da vil det komme muligheter. Jeg tror at hvis man har en ærlig tilnærming til livet, så ordner ting seg, sier han.